Norsk forsvarshistorie

Den første norske forsvarsorganisasjon, leidangen, kom i stand på 900- og 1000-tallet. Håkon den gode har i sagatradisjonen fått æren for grunnleggelsen av leidangen på Vestlandet, men flere konger har vært engasjert i utbyggingen i de ulike landsdelene og det tok tid å få ordningen innarbeidet. På Østlandet kan både danske og norske konger har stått bak. Langs hele kysten, så langt inn i landet «som laksen gikk», skulle en skipreide utruste ett skip med mannskap. Leidangen var både hær og marine. Formålet var å hindre danskekongen i å skaffe seg overhøyhet over Vestlandet og Trøndelag. På 1200-tallet var det 126 skipreider fra Sunnmøre til Agder.

Leidangen ble også brukt når kongene skulle på hærtokt utenlands, som da kong Håkon Håkonsson dro på en straffeekspedisjon langs vestkysten av Skottland i 1263.

Det norske militære systemet i middelalderen hadde solid forankring både i bøndenes tjenesteplikt og i et løsere organisert aristokratisk element med tradisjoner tilbake til kongens hird. Alt i siste del av 1100-tallet ble det vanlig utskrive skatt som svarte til proviantytelsen, isteden for å by ut leidangen. Dette er bakgrunnen for leidangsskatten, og viser at mindre profesjonelle aristokratiske hærstyrker egnet seg bedre i mange militære oppgjør i borgerkrigstiden (1130–1240) enn bondeflåten.

I hirdskråen (hirdloven) av 1273 etablerte kong Magnus og det norske aristokratiet en elitehær gjennom en overenskomst. Den bygde på hærfølgene til syslemenn og lendmenn, og kan ha bestått av 1200 mann. Lendmenn, syslemenn og andre veitslemenn tok på seg å stille hirdutrustede menn på egen kost til kongens disposisjon om landevernet trengte, men bare for tre måneder om gangen. Ellers var store deler av det aristokratiet knyttet til hirdorganisasjonen på 1200-tallet både med militære og adminstrative oppgaver. Elitehærreformen viste at leidangen med bønder som mannskap hadde klare begrensninger, selv om denne flåten ofte ble utkalt til krig mot Danmark i 1280- og 1290-årene.

Leidangen ble ikke nedlagt etter 1300. I 1393 kalte dronning Margrete ut leidangen fra enkelte østlandsbygder til forsvar mot angrep fra Hansaforbundet som på dette tidspunkt lå i krig med Danmark-Norge. I det nordlige Norge var leidangen fortsatt i bruk i lokalforsvaret kanskje helt fram til tidlig på 1600-tallet.

1600-tallet var hundreåret da det norske forsvaret fikk sin reelle fødsel, både til lands og til vanns. Kong Christian 4 etablerte en norsk hær, som kom på plass i 1641, og styrket fellesflåten til å bli blant Nord-Europas sterkeste. Fra 1650 var det opprettet faste militære avdelinger med sjefer som hadde offisersstilling som levebrød.

Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for dobbeltmonarkiet. I flåten var det flere norske offiserer og mannskaper enn danske. Mellom 1600 og 1690 ble nesten 22 500 nordmenn tatt ut til tjeneste i fellesflåten. Med Christian 4s Norske Lov av 1604 ble alle våpenføre menn, i praksis bøndene, pliktige til militærtjeneste etter mønster av middelalderens leidang.

Men dette førte også til at Norge ble trukket inn i de nordeuropeiske krigene. Soldatene og offiserene fikk viktig stridserfaring, men 1600-tallet ble også århundret da Norge for godt måtte avse Bohuslän, Jämtland og Härjedalen. Selv Trondheim var en stund erobret av svenskene, noe som viste behovet for å etablere et bedre festningsverk mot øst. Disse festningene ble viktige i forsvaret mot Karl 12s felttog og Den store nordiske krig i det følgende århundret.

I 1625 gikk Christian 4 inn i trettiårskrigen, som ble en fiasko. Han godkjente opprettelsen av egen norsk hær 18. januar 1628, som regnes som den norske hærs fødselsdag. Den ble en ren norsk institusjon i dobbeltmonarkiet, og var en legdshær med 7000–8000 mann. I 1629 var trettiårskrigen over for kong Christians vedkommende, og Sverige fremgang under Gustav Adolfs gjorde Sverige til en stormakt.

Ved Bysjön i Värmland 22. desember 1644, i det som på norsk side ble kalt Hannibalfeiden (1644–1645), oppnådde den nye norske hæren sin første seier i en regulær trefning. Men ved freden i Brömsebro 1645 måtte Norge igjen avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige. Fredrik 3 forsøkte å gjenerobre disse under Krabbekrigen i 1657–1658 og Bjelkefeiden i 1658–1660, men da Carl Gustav truet København måtte Norge avstå Trondheims len og Bohuslän til Sverige ved freden i Roskilde. Norge var delt i to frem til Trondheim ble gjenvunnet ved freden i København i 1660. Tapet av Bohuslän og Halland skapte en mye større geografisk avstand mellom Norge og Danmark og bidro til at Norge etter hvert fikk en mer selvstendig stilling i unionen, særlig i krisetider.

Under den skånske krig rykket stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve med en hær på rundt 12 000 mann i 1676 inn i Bohuslän, og beleiret deretter Göteborg. Året etter beleiret han igjen Marstrand, men fredsforhandlingene i 1679 ble grensene som før. Krigen var i stor grad blitt ført utenfor Norges grenser, og Gyldenløvefeiden var første og siste gang den norske hæren deltok i angrepskrig i utlandet.

Etter tapet av Bohuslän ble Fredriksten festning den dominerende grensefestningen i sørøst. I tiden frem mot år 1700 ble så hele grenselinjen nordover mot Elverum befestet med Kongsvinger festning, Christiansfjeld festning og en rekke mindre festninger og skanser ved Blaker, Basmo og Flisa. Ved Glommas utløp dekket Fredrikstad festning både mot sjøen og på landsiden. Akershus, Bergenhus og Kristiansand festning ble forsterket, og i Stavern sto et fort ferdig i 1679. I Trondheim ble Nidelven utnyttet som et naturlig hinder og Kristiansten festning ble anlagt for å hindre en fiende å sette seg fast her oppe hvorfra han kunne beskyte byen med artilleri.

• Fordypning: Norges forsvar fra 1600 til 1700.

Den store nordiske krig førte til et svekket Sverige og russisk hegemoni over Nord-Europa og Østersjøområdet. Kommanderende general for den norske hæren, von Wedel, var ved krigsutbruddet sterkt kritisk til hærens tilstand, og i 1705 vedtok kong Fredrik 4 en kraftig opprustning. Fra 1707 var tjenestetiden ti år «og derover», og i tillegg til enkel søndagseksersis på kirkebakken skulle alle kompanier og bataljoner ha en ekserserplass til årlige øvelser. I løpet av 1703 og 1704 kom det også særskilte bestemmelser for utskrivning til sjøetaten. Kysten fra svenskegrensen til Nordland, i en avstand av en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordbunnen, ble alle menn mellom 16 og 50 år rulleført. I 1709 var 8000 mann rulleført i flåten.

Det meste av den militære aktiviteten fram til 1716 foregikk til sjøs, i form av omfattende konvoitrafikk for å sikre forsyningslinjene over Skagerrak og Nordsjøen. Det var i disse operasjonene den unge Peter Wessel, senere adlet under navnet Tordenskiold, første gang framsto som en kreativ og uredd leder til sjøs. Ved slaget i Dynekilen 8. juli 1716, mens Karl 12 forsøkte å innta Christiania, erobret Tordenskiold en hel svensk transportflåte underveis til Halden med artilleri og forsyninger. Da svenskene igjen forsøkte å innta Norge i 1718 ble Karl 12 drept av en tilfeldig kule ved Fredriksten festning, og 3000 svenske soldater døde i en snøstorm på vei tilbake fra Trøndelag.

Mellom 1758 og 1763, under den europeiske sjuårskrigen (1756–1763), ble en vaktstyrke på 24 000 mann sendt til Sleswig-Holstein. En stor del av disse var norske, og 3000 av dem døde av sykdom under beredskapstjenesten. Da Sveriges kong Gustav 3 i 1788 angrep Russland, og Danmark-Norge fulgte opp med å erklære Sverige krig i henhold til landets traktatforpliktelser, rykket en norsk styrke på 10 000 mann inn i Bohuslän. Bare åtte norske soldater mistet livet, men mellom 1500 og 3000 mann døde av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, mangelfullt utstyr og dårlige klær og sanitære forhold. Felttoget fikk den lite flatterende betegnelsen tyttebærkrigen, et uttrykk for at soldatene fikk så dårlig forpleining at de måtte livberge seg på skogens bær, men også på at samtiden betraktet felttoget mer eller mindre som en farse.

Utover på 1700-tallet ble hæren gradvis mer norsk, og i 1750 ble Krigsskolen, Den frie matematiske skole, opprettet. I 1785 ble den første norske underoffisersskole opprettet, og i 1772 ble kommandospråket norsk. Sjøoffiserer ble derimot utdannet i København under hele unionstiden.

• Fordypning: Norges forsvar fra 1700 til 1800.

Revolusjonskrigene fra 1792 og utover, mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner under britisk ledelse, tjente til å begynne med Danmark-Norge godt. Men etter hvert ble de krigførendes kapring og oppbringelser med tap av skip og last et økende problem, og dobbeltmonarkiet måtte til slutt oppgi nøytralitetspolitikken.

Dermed ble de første 14 årene av 1800-tallet ble dramatiske for Norge. Da Napoleonskrigene brøt ut, dannet de to nordiske land et mer omfattende væpnet nøytralitetsforbund hvor også Russland og Preussen var med. Da reagerte Storbritannia, som betraktet forbundet som en utfordring mot britisk dominans til sjøs, og det blodige slaget på Københavns red 2. april 1801 endte over 2000 døde og sårede, og mange ødelagte skip på begge sider.

Slaget på reden skapte frykt i Norge for britiske angrep på kysten. I 1801 ble det etablert et kystvern, og mellom 1801 og 1814 ble det anlagt rundt 100 kystbefestninger med tilsammen over 1000 kanoner. De aller fleste befestningene lå i Sør-Norge, men kystfort ble også anlagt i Bodø, Tromsø og Hammerfest.

I november 1806 kunngjorde Napoleon fastlandssperringen av Storbritannia, som forbød alle europeiske stater å handle med landet. Som svar forbød britene nøytrale skip å anløpe fiendtlige havner og begynte å visitere alle handelsskip de kom over. Da danskekongen avslo å gå i allianse med Storbritannia i 1807 bombarderte britene København, og 7. september kapitulerte de danske forsvarsstyrkene. Den britiske flåtestyrken seilet av gårde med 15 danske linjeskip, 15 fregatter og et stort antall mindre fartøyer, og Danmark-Norge gikk i allianse med Napoleon. Dette såkalte Flåteranet i 1807 satte punktum for Norges felles sjøkrigshistorie med Danmark. Heretter måtte Norge og Danmark sørge for sine sjøforsvar hver for seg.

Perioden fra 1807 til 1814 var preget av nærmest kontinuerlig krig. Bare i løpet av 1807 gikk 533 skip, mer enn en tredjedel av handelsflåten, tapt, og den britiske sjøblokaden førte til sult og nød i Norge. I 1812 fant Norgeshistoriens kanskje mest berømte sjøslag, slaget i Lyngør, sted, da sjøforsvarets eneste fregatt, den nybygde stolthet Najaden ble senket og 136 nordmenn mistet livet.

Men også i Nord-Norge kom det til sjøslag, særlig fordi landsdelen bedrev utstrakt pomorhandel med russere for å forsyne Norge med korn. I årene 1810 til 1812 ble det derfor sendt marinestyrker nordpå for å beskytte fiskeriene, skjerme korntilførselen og forsvare befolkningen mot britisk plyndring. Under «Slaget på Pølsehavna» i Tromsø i 1812 klarte en liten norsk eskadre å hindre at britene fikk tilgang til kornlagrene i byen. Trefningen ble den siste britiske aksjonen i norsk indre farvann under Napoleonskrigene.

Etter Russlands erobring av Finland og fremrykk mot Sveriges i 1809 abdiserte kong Gustav 4 Adolf 13. mars, og den begrensede krigen mellom Norge og Sverige som brøt ut året før tok slutt. I mai 1810 etter ble en av Napoleons marskalker, Jean-Baptiste Bernadotte, valg til tronfølger i Sverige, under navnet Karl Johan. Etter Napoleons nederlag i Russland i 1812, arbeidet han målbevisst for å bringe Norge inn under svensk styre, som erstatning for Finland.

Forsvarets stilling under unionen med Sverige var preget av at Norge nå var i union med sin historisk fremste fiende. I de første 15 årene av unionen var stattholderembetet besatt av svenske aristokrater bosatt i Christiania. De hadde mye makt og brukte makten til å forme det norske forsvaret etter Sveriges behov. Landforsvaret ble nedprioritert og sjøforsvaret forsøkt styrket, men først og fremst med svenske interesser i tankene. Totalt sett skjedde imidlertid en kraftig nedrustning, i tråd med utviklingen i resten av Europa etter Napoleonskrigenes slutt. Men i tillegg til Fredriksten ble Vardøhus festning bevart, av frykt for russisk aggresjon.

Det ble en stadig dragkamp mellom svenske ønsker om et fellesforsvar av unionen, og norske ønsker om et nasjonalt forsvar av Norge.

Hæren besto i 1814 av 33 000 mann fordelt på 23 000 i linjen og drøyt 9000 i landvernet. Med vernepliktsloven av 1816 ble linjen redusert til 12 000 mann og landvernet ble nedlagt. Med hærordningen av 1817 fikk hæren en geografisk inndeling i fem brigader: To Akershusiske brigader, Trondhjemske brigade, Bergenhusiske brigade og Kristiansandske brigade.

Ved unionstidens begynnelse besto hele Norges orlogsflåte av sju brigger med en besetning på 600–700 mann, åtte skonnerter og et hundretalls rofartøyer. I tillegg lå en brigg på beddingen som ble sjøsatt i 1815 og fikk navnet Fredriksværn. Høsten 1817 var den nye norske sjøkrigsskolen blitt etablert i Stavern. Stortingets flåteplan av 1836 var beregnet på å forsvare norskekysten, og ble et offisielt norsk farvel til en unionssentrert og svenskdominert militærstrategi.

Samme år vedtok Stortinget også at landvernet med 8000 mann skulle gjenopprettes, og en sentralkommisjon utarbeidet en forsvarsplan for Norge. Innenfor Glommalinjen trakk sentralkommisjonen opp en sperrelinje mellom Akershus, Drøbaksundet/Drammensfjorden og Horten. Her foreslo den å sperre fjorden mellom Drøbak og Svelvik med et forsvarsverk. Kaholmen i Drøbaksundet hadde vært befestet med kanoner, jordvoller og palisader allerede under Napoleonskrigene.

Sentralkommisjonens innstilling av 1840 ble landets første og formativt samlende forsvarsplan, og alle festningskommisjonene som utover på 1800-tallet ble nedsatt med cirka 20 års mellomrom, hadde sentralkommisjonens innstilling som utgangspunkt. I august 1855 ble festningen i Drøbaksundet beæret med besøk av kong Oscar 2, som ga den sitt navn, Oscarsborg.

Historikeren Roald Berg viser hvordan forsvaret, i løpet av unionens første 30 år, var blitt en integrert del av samfunnet til forsvar både mot indre og ytre fiender. Offiserskorpset var blitt norsk fordi det var blitt et profesjonelt apparat for maktutøvelse, både innad og utad, for staten Norge. Forsvaret var også blitt norsk fordi offiserene, med den kompetansen de hadde tilegnet seg på de militære skolene, ble sentrale aktører i nasjonsbyggingen. Det gjaldt både i utbyggingen av kommunikasjon til lands og til sjøs, med veier, jernbane, dampskip og telegraf, men også som medlemmer av landets intellektuelle elite i arbeidet med å skape en felles nasjonal identitet.

Det norske forsvarets eneste operative erfaring utenfor landets grenser under unionstiden med Sverige var som våpenhvilevakt under Den slesvigske krig fra 1848 til 1850 og den dansk-tyske krig i 1864.

Krimkrigen brøt ut i 1853 med Russlands angrep på Donau-fyrstedømmene, for å gjøre Svartehavet til et russisk innhav og skaffe seg fri adgang til Middelhavet, og Storbritannias og Frankrikes krigserklæring mot Russland året etter. Kong Oscar 2 inngikk novembertraktaten av 1855, hvor Storbritannia og Frankrike forpliktet seg til å støtte ham med tilstrekkelige militære styrker mot russisk aggresjon, mot at kongen forpliktet seg til ikke å avstå territorium eller territorielle rettigheter til Russland. Novembertraktaten institusjonaliserte kombinasjonen av russisk «trussel» og vestlig «garanti», ble forløperen både til valget av den britiske prinsesse Maud til norsk dronning i 1905 og tilslutningen til Atlanterhavspakten i 1949, og la dermed rammen for fremtidens norske forsvars- og utenrikspolitikk, ifølge historiker Roald Berg.

Forsvaret ble trukket inn i striden om innføring av parlamentarisme i 1880 fordi kongen og statsminister Christian Selmer vurderte å bruke militær makt til å begå statskupp. Venstreopposisjonen bygde på sin side opp en militsarmé av skytterlag, og borgerkrig var en reell mulighet på første halvdel av 1880-tallet. Kongen ga ordre om at det ble laget en oversikt over venstreopposisjonen i landet og en vurdering av forsvarets lojalitet, og til «geværavskruing»: å oppbevare gevær og sluttstykker hver for seg, slik at brukbare geværer ikke skulle falle i hendene på radikale soldater.

Da de fleste av regjeringens medlemmer i 1884 ble fradømt sine embeter i Riksretten var over 30 000 av armeens og marinens våpen uskadeliggjort. Men da Selmer orienterte regjeringen om planene om å begå statskupp, ble han møtt med en kald skulder, og det var særlig de militære fagstatsrådene som var avvisende. Venstres Johan Sverdrup innstiftet den nye parlamentariske statsskikken ved å danne en ren venstreregjering utgått fra Stortingets flertall.

Forsvaret var splittet i parlamentarismestriden, men toneangivende offiserer innså at framtiden lå i samarbeid med, og ikke aksjoner mot Sverdrup og Venstre. Sverdrup viste seg som en sterk og målbevisst på forsvarets vegne, og hans første store reform ble å slå sammen marine- og armédepartementene til ett forsvarsdepartement, med ham selv som forsvarsminister. Dette la grunnlag for den nasjonale konsensusen og militære opprustningen som sørget for løsrivelsen fra Sverige i 1905.

Forsvaret kom ut av unionsstriden med betydelig prestisje. Styrken bidro til å forsvare Norges nøytralitet under første verdenskrig, og i motsetning til for handels- og fiskeflåten, ble verdenskrigen lite dramatisk for det norske forsvaret.

Mellomkrigstiden var preget av fremtidshåp og tro på fred for den internasjonale arena, men var innenrikspolitisk konfliktfylt. Den voksende arbeiderbevegelsen hadde mistro til Forsvaret, som opplevde nedbygging og forfall. Ikke før i 1936 forstod man at krig igjen kunne true, men da var det allerede for sent.

Samtidig gjorde en rivende teknologisk utvikling, den økende krigsfaren i Europa og Norges nye militærstrategiske stilling etter unionsoppløsningen, at Forsvaret måtte omorganiseres. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvåpen ble opprettet i 1914. Demoleringen av grensefestningene sommeren 1906 etterlot et større antall moderne skyts og frigjorde mannskaper som kunne disponeres til å styrke Glommalinjen.

Marinen ble opprustet i henhold til flåteplanen av 1912. Den fikk sin første undervannsbåt i 1909 og sitt første fly i 1912. Marinens flyvåpen ble etablert i 1916. Fram mot utbruddet av første verdenskrig ble det bevilget midler til en betydelig styrking av forsvaret på Østlandet og av Marinen, i tillegg til fortsatt utbygging på Sørlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 erklærte Norge seg nøytralt, men var svært mye dårligere rustet til å verne om nøytraliteten enn sist. Hæren manglet stridsvogner og panservern og artillerioppsetningene i Nord Norge og på Vestlandet var særdeles svake. Sjøforsvaret led under en akutt mangel på kvalifiserte offiserer og mannskap, og Kystartilleriet og Marinen hadde nesten ikke hatt øvelser mellom 1918 og 1937. I tillegg var de fleste fartøyene, flyene og kystartilleriet foreldet i den grad at kampverdien var minimal, til dels ikke-eksisterende. Samtidig var Norge og Skandinavia både handels- og kommunikasjonsmessig blitt en langt viktigere region. Altmark-saken fra februar 1940, hvor det tyske hjelpeskipet Altmark med britiske fanger om bord, ble bordet av britiske marinestyrker inne på norsk territorialfarvann i Jøssingfjorden, hvor den hadde søkt tilflukt, viste hvor krevende det var blitt for norske myndigheter å håndheve nøytraliteten.

For Forsvaret var de første etterkrigsårene preget av demobilisering og opprydding etter fem års okkupasjon. Fra 1947 til 1953 deltok Norge i okkupasjonen av Tyskland med Tysklandsbrigaden, med i alt rundt 50 000 norske soldater over seks år. I november 1945 overtok Jens Christian Hauge som forsvarsminister i Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering.

Etter krigen søkte Norge tilbake til nøytralitetstradisjonen med en politikk basert på alliansefrihet kombinert med kollektiv sikkerhet gjennom den nye verdensorganisasjonen De forente nasjoner – FN. Men særlig etter Sovjetunionens blokade av Berlin og kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 valgte Norge å oppgi den alliansefrie politikken og slutte seg til Atlanterhavspakten i 1949. NATO-medlemskapet førte til den mest omfattende oppbyggingen av Forsvaret i Norges historie: 13 brigader, mer enn 80 kampfartøyer, over 50 kystartillerianlegg og flere enn 100 jagerfly. Med etableringen av totalforsvaret var mellom 20 og 30 prosent av befolkningen engasjert i militære og sivile forberedelser for et mulig angrep fra Sovjetunionen.

Erfaringen fra motstandsbevegelsen under krigen gjorde at det også ble etablert en strengt hemmelig beredskap med henblikk på militær virksomhet på okkupert område, såkalt «Stay behind». Som en forlengelse av Milorg vedtok Stortinget i desember 1945 å opprette Heimevernet. Innen utgangen av 1948 var det registrert over 90 000 HV-soldater. Det norske etterkrigsforsvaret, og særlig Hæren, var fra første stund basert på verneplikt og mobilisering. Stående styrker i fredstid besto av vernepliktige inne til førstegangstjeneste.

NATOs første strategiske konsept fra 1950 knesatte to viktige doktriner: en om kollektivt avbalanserte styrker og en annen om avskrekking med atomvåpen. De allierte retningslinjene la sterke føringer på utbyggingen av det norske forsvaret. For norske myndigheter framsto Nord-Norge og særlig Finnmark som et mulig mål for sovjetisk aggresjon. På NATOs toppmøte i Paris i desember 1957 erklærte statsminister Einar Gerhardsen at Norge ikke ville lagre atomladninger på norsk jord i fredstid. Gerhardsens erklæring ble stående som en nasjonal selvpålagt begrensning og kom til å danne kjernen i norsk atompolitikk under den kalde krigen.

Basepolitikken og atompolitikken og de selvpålagte øvingsbegrensningene illustrerer en tvetydighet i Norges forhold til NATO-alliansen som vedvarte under hele den kalde krigen, og som historikeren Rolf Tamnes beskriver gjennom begrepsparet integrasjon og avskjerming. Avskrekking av Sovjetunionen, i den forstand at Moskva måtte bringes til å tro at et angrep på Norge ville utløse krig med USA, skulle balanseres med beroligelse.

Mellom 1951 og 1956 ble det brukt rundt 8,4 milliarder til forsvarsformål i Norge. Bare litt over halvparten, rundt 4,3 milliarder, var bevilget over norske budsjetter. Resten kom fra amerikansk våpenhjelp og fra NATOs infrastrukturfond. Fra og med 1957 og fram til den kalde krigens slutt i 1991 hadde forsvarsbudsjettet en gjennomsnittlig årlig vekst på tre prosent. Forsvarsbudsjettet utgjorde i samme tidsrom i overkant av tre prosent av bruttonasjonalprodukt, BNP. Fram til 1969, da inntektene fra oljebransjen begynte å gjøre seg gjeldende, utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 15 prosent av statsbudsjettet.

Kjernen i det nye forsvaret skulle være Hæren. Som ledd i gjenoppbyggingen av Forsvaret etter Norges inntreden i NATO i 1949 ble det vedtatt å etablere seks mobiliseringsbrigader. I 1951 kom ytterligere to mobiliseringsbrigader på plass, og da Tysklandsbrigaden returnerte til Norge i 1953, ble den sendt direkte opp til Indre Troms hvor den dannet grunnlag for etablering av sjette divisjon og én stående brigade, Brigaden i Nord Norge. Deretter økte antall mobiliseringsbrigader jevnt og trutt inntil 1986, da Hæren besto av tolv mobiliserings- og én stående brigade, i tillegg til et stort antall uavhengige infanteribataljoner, feltartilleribataljoner og lokalvernkompanier.

Etter at Nord-Norge fikk første prioritet i forsvaret av Norge, ble det utarbeidet planer for rask overføring av nasjonale forsterkninger fra Sør-Norge, og det ble forhåndslagret tungt materiell for en sørnorsk infanteribataljon i Indre Troms. Hovedforsvarslinjen, hvor de sovjetiske styrkene skulle stanses og oppholdes inntil allierte forsterkninger kunne ankomme, var den såkalte Lyngen-linjen, området Signaldalen, Otertind og Storfjorden. Det var ikke ansett at Finnmark ville la seg forsvare. Planen var å evakuere sivilbefolkningen og føre oppholdende strid kombinert med den brente jords taktikk mens man trakk seg tilbake til Lyngen-linjen.

Sjøforsvarets viktigste oppgave i tilfelle krig var støtte til Hæren. Sjøinvasjonsforsvaret, som besto av kystartilleri, missiltorpedobåter, MTBer og undervannsbåter, skulle hindre at Hæren ble utmanøvrert av styrker som ble ført fram over sjøen, slik som 9. april 1940. Fram til opprettelsen av Kystvakten i 1977, som del av Sjøforsvaret, ble det sjømilitære fiskerioppsynet utført av Marinen. I 1984 fikk Kystvakten en egen base på Sortland.

Luftforsvaret bidro både med transportstøtte, rekognosering, elektronisk krigføring og angrep på sjømål. Kampflyvåpenets viktigste oppgave i tilfelle krig var de første årene å støtte alliansens planlagte kjernefysiske luftoffensiv mot øst som ledd i strategien om massiv gjengjeldelse. Fra tidlig på 1980-tallet, da de første F-16 flyene kom i operativ tjeneste, var kampflyvåpenets hovedoppgave luftforsvar, altså å etablere overlegenhet i luftrommet over Hærens og Marinens enheter for å sikre at de kunne manøvrere uten å bli angrepet fra lufta.

I 1981 ble Forsvarets spesialkommando opprettet, og skulle bistå Politiet med å bekjempe terrortrusselen, særlig mot oljeinstallasjonene på kontinentalsokkelen.

Ved den kalde krigens slutt, med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, sto Norge med et forsvar som var mye større enn det var økonomisk og politisk mulig å opprettholde på egen hånd. Den nye verdensordenen førte til stor omorganisering og nedbygging av det norske forsvaret. NATO ble utvidet til å inkluder flere tidligere medlemmer av Warszawapakten, og utviklet seg fra å være en kollektiv forsvarsorganisasjon til å bli en organisasjon for kollektiv sikkerhet og konfliktløsning med militær makt også utenfor sitt geografiske mandatområde. NATOs innsats i Det tidligere Jugoslavia fra 1993, som kulminerte med Kosovo-krigen i 1999, og operasjonene i kjølvannet i etterkant av terrorangrepet på USA 11. september 2001, da NATO for første gang i sin historie aktiverte Atlanterhavspaktens artikkel 5, viste at skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet nå var blitt en hovedoppgave for NATO. Forsvar av medlemslandenes territorier var kommet i annen rekke.

NATOs nye strategiske konsept bidro sterkt til å profesjonalisere Norges militære styrker og gjøre dem til et mer egnet og tilgjengelig politisk instrument, og det norske totalforsvaret ble avviklet. I Hæren ble alle de 12 mobiliseringsbrigadene nedlagt over en periode på 12 år fra 1995 til 2007. Hæren ble redusert fra en krigsstyrke på rundt 130 000 soldater på 1970-tallet til rundt 15 000 i 2009, og forlot den territorielle tilknytningen som den hadde hatt siden etableringen i 1628. Antall HV-soldater ble i tidsrommet 1991 til 2017 redusert fra 83 000 til 38 000. Over en periode fra 1995 til 2004 ble også Sjøforsvarets regionale organisasjon, sjøforsvarsdistriktene, nedlagt. I tidsrommet 1991 til 2004 ble alle Kystartilleriets 48 kanon- og torpedobatterier og minefelt avviklet. Kystartilleriet opphørte som eget våpen i Sjøforsvaret i 2001, og ble formelt lagt ned i 2007, 108 år etter grunnleggelsen som eget våpen. I Kystartilleriets sted ble det i 2001 etablert en Kystjegerkommando på rundt 90 soldater. Samtidig som Kystartilleriet ble avviklet og Marinen sterkt redusert ble Kystvakten bygget ut og modernisert. Luftforsvaret konsentrerte sine kampflyoperasjoner til Ørland og Bodø hovedflystasjoner. Fra 1991 til 2015 ble antall luftvernbatterier redusert fra 30 til 1.

I løpet av de 25 årene fra den kalde krigens slutt til 2015 ble forsvarssektorens andel av landets samlede ressurser mer enn halvert, fra cirka tre prosent i 1990 til 1,29 prosent i 2015.

Under omleggingen av NATOs strategiske konsept på 1990-tallet hadde Russlands naboland Polen og Norge understreket betydningen av at NATO ikke slapp taket i alliansens tradisjonelle oppgave, territorielt forsvar, men uten å bli hørt. Da forholdet til Russland ble mer anstrengt utover på 2000-tallet fikk de gjennomslag. Fra 2010 ble oppgavene internasjonale operasjoner og territorielt forsvar av medlemslandene likestilt, og etter Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 var alliansens fokus igjen tilbake på territorielt forsvar. Som en reaksjon på annekteringen ble NATO-landene enige om å øke forsvarsbudsjettenes andel av BNP til to prosent innen 2024. Etter 2015 har det derfor skjedd en markant økning både av forsvarsbudsjettet og av forsvarssektorens andel av BNP.

• Norges historie
• Hærens historie
• Norge under Napoleonskrigene
• Norge under andre verdenskrig
• FNs fredsbevarende operasjoner

• Norge i den store nordiske krig – Norgeshistorie.no
• De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718 – Norgeshistorie.no
• Krigen i 1814 – Norgeshistorie.no
• «Civilize them with a Krag» – Norgeshistorie.no
• Nordmenn i første verdenskrig – Norgeshistorie.no
• Hvorfor angrep Hitler Norge? – Norgeshistorie.no

• Barstad, Tor A.: Sabotasjen i Oslo-området 1944-45, 1975, isbn 82-00-07030-1
• Berg, Roald: Norsk forsvarshistorie, b. 2: Profesjon, union, nasjon, 1814–1905, 2001, isbn 82-514-0619-6
• Bjerga, Kjell Inge: Forsvarspolitikk og forvaltningspolitikk? Organisering, reformer og militæreksepsjonalisme i Forsvarets sentrale ledelse mellom 1940 og 2003. Doktoravhandling ved Universitetet i Bergen, 2014, isbn 978-82-308-2773-4
• Bogen, Olav og Magnus Håkenstad: Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, 2015, isbn 978-82-8265-136-3
• Breidlid, Olav m.fl.: Hæren etter annen verdenskrig, 1945–1990, 1990, isbn 82-90545-18-5
• Brox, Karl H: Heimevernet 50 år 1946-1996, 1996, isbn 82-02-14055-2
• Børresen, Jacob m.fl.: Norsk forsvarshistorie, b. 5: Allianseforsvar i endring, 1970–2000, 2004, isbn 82-514-0622-6
• Børresen, Jacob og Tom Kristiansen: Levende breve fra de dødes rige – Admiral U.J.R. Børresens dagbokopptegnelser 1896–1910, 2005, isbn: 82-514-0683-4
• Ersland, Geir Atle & Terje H. Holm: Norsk forsvarshistorie, b. 1: Krigsmakt og kongemakt, 900–1814, 2000, isbn 82-514-0558-0
• Fjeld, Odd T., red.: Klar til strid: Kystartilleriet gjennom århundrene, 1999, isbn 82-995208-0-0
• Henriksen, Vera & Svein Duvsete: Luftforsvarets historie, 1994–2004, 3 b., isbn 82-03-22067-3
• Gjeseth, Gullow: Hæren i omveltning 1990-2005, 2008,ISBN 978-82419-0458-5
• Gjeseth, Gullow: Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, 2011, isbn 978-82-450-1099-2
• Hobson, Rolf & Tom Kristiansen: Norsk forsvarshistorie, b. 3: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse, 1905–1940, 2001, 2001, isbn 82-514-0618-8
• Harald Høiback: «Norsk forsvarspolitikk og militære doktriner» i Gunnar Ferman (red): Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering, 2013, isbn 978-82-02-37869-1
• Jensen, Åke F.: Kavaleriet i Norge 1200–1994, 1995, isbn 82-90545-43-6
• Johnsen, Arne Odd & Gunnar Christie Wasberg, red.: Norsk militærhistorisk bibliografi, 1969 (Tillegg nr.1, av H. Sandvik, 1977)
• Mehre, Helge: Spitfire – en beretning om den 132. norske jagerwing i den 2. verdenskrig, 1983, isbn 82-00-06284-8
• Mellegaard, Nils: Ingeniørtroppene 1888–1988, 2. utg., 2001, isbn 82-90545-96-7
• Njølstad, Olav & Olav Wicken: Kunnskap som våpen: Forsvarets forskningsinstitutt 1946–1975, 1997, isbn 82-518-3582-8
• Nåvik, Ørnulf: Vernepliktens historie 950–1996, 1996, isbn 82-90545-60-6
• Riste, Olav & Arnfinn Moland: «Strengt hemmelig»: norsk etterretningsteneste 1945–1970, 1997, isbn 82-00-12769-9
• Skogrand, Kjetil: Norsk forsvarshistorie, b. 4: Alliert i krig og fred, 1940–1970, 2004, isbn 82-514-0621-8
• Tamnes, Rolf: «The United States and the Cold War in the High North», ad Notam Forlag AS, 1991, isbn 82-417-0109-8
• Terjesen, Bjørn med flere: Sjøforsvaret i krig og fred langs kysten og på havet gjennom 200 år, isbn 978-82-450-1014-5
• Zeiner-Gundersen, Herman Fredrik, red.: Norsk artilleri gjennom 300 år, 1986, isbn 82-7360-003-3