radikal

Radikale politiske holdninger blir i statsvitenskap og enkelte andre sammenhenger omtalt som radikalisme, selv om tilhengere av store og raske forandringer i samfunnet kan være svært uenige om hvordan samfunnet bør endres. Svært ulike politiske ideologier, som for eksempel kommunisme, fascisme og islamisme, blir dermed omtalt med samlebetegnelsen radikalisme, mens tilhengerne av slike ideologier enkelte ganger blir omtalt som radikaliserte.

En person med radikale politiske holdninger kan være tilhenger av revolusjonære omveltninger, men trenger ikke være det og kan i stedet gå inn for et bredt politisk program for skrittvise reformer.

Motsetningen til radikalisme er konservatisme, forstått som politiske tenkemåter som ønsker seg relativt få og lite omfattende endringer av samfunnet og økonomien. I enkelte sammenhenger kan man omtale det politiske programmet til en organisasjon, for eksempel et politisk parti, eller de politiske holdningene til en person som radikal og konservativ på samme tid fordi man ønsker seg store endringer på noen områder og mindre omfattende endringer på andre.

Hvem som er radikale, og hvem som er konservative, kan også avhenge av utgangspunkt. I vestlige og godt etablerte demokratier, som det norske, kan tilhengere av kommunisme eller islamisme bli sett på som radikale eller radikaliserte, mens det motsatte er tilfelle i land styrt av kommunistiske eller islamistiske bevegelser, som for eksempel Kina eller Iran. Her kan tilhengerne av disse ideologiene oppfattes som konservative, mens de som ønsker å innføre et liberalt demokrati etter vestlig mønster, blir de radikale i den lokale, politiske konteksten.

Det kan også enkelte ganger være uoverensstemmelse mellom selvforståelsen til en politisk aktør eller organisasjon og realitetene i deres oppfatninger. Det gjelder for eksempel dem som noen ganger blir omtalt som høyreradikale, og som kan oppfatte seg selv som konservative, men som i realiteten går inn for raske og omfattende samfunnsomveltninger. Vi kan også tenke oss det motsatte, altså det vi kan kalle «venstrekonservative», som identifiserer seg med en eller annen tradisjon for politisk radikalisme, men som i virkeligheten ikke ønsker seg særlig mange eller særlig omfattende endringer i måten samfunnet er organisert på.

Som et uttrykk for et ønske om store politiske endringer oppstod ordene radikal og radikalisme i Storbritannia i den første halvdelen av 1800-tallet. Her ble ordene særlig brukt om tilhengere av demokrati med allmenn stemmerett og andre omfattende samfunnsforandringer i årene før og etter 1832, da valgene til Underhuset ble modernisert (men ikke demokratisert) med Reform Act. Blant annet ble chartistene, den moderne verdens første organiserte arbeiderbevegelse, organisert i «radikale foreninger».

På kontinentet vokste det noe senere fram flere partier og bevegelser som ble kalt radikale, og som gjerne lå et stykke til venstre i det politiske landskapet, men til høyre for kommunister og sosialister. For eksempel i Frankrike ble Georges Clemenceaus venstreorienterte gruppering i Nasjonalforsamlingen, etter gjenninnføringen av republikk i 1870, omtalt som et radikalt parti. I Danmark delte partiet Venstre seg i to grupperinger i 1905, hvorav den mest venstreorienterte grupperingen gikk ut og dannet partiet Radikale Venstre, som helt fram til vår tid har vært et blokkuavhengig sentrumsparti som noen ganger har samarbeidet med sosialdemokratene til venstre for seg, og andre ganger med borgerlige partier om regjeringsmakten.

Også i Norge ble Johan Sverdrup og hans tilhengere kalt radikale, som et synonym til «venstre» med liten forbokstav, i årene før partiet Venstre ble dannet. Tilhengerne av embetsmannsstaten og andre motstandere av parlamentarisme ble på sin side omtalt som konservative eller «høyre». Noen tiår senere ble partiet Arbeiderdemokratene dannet under ledelse av Johan Castberg, og etter 1921 kalte dette partiet seg Radikale Folkeparti. Partiet samarbeidet med Venstre, og Castberg selv var statsråd i Gunnar Knudsens venstreregjeringer fram til første verdenskrig, mens partiet inntok en kritisk holdning til Arbeiderpartiet.

Nærmere vår egen tid har imidlertid ord som «radikal» og «radikalisme» fått en stadig videre betydning. Gradvis ble ordet en samlebetegnelse som dekket hele den politiske venstresiden, fra kulturradikale sosialliberalere i sentrum av det politiske landskapet via sosialdemokrater og sosialister til revolusjonære kommunister og anarkister. I tiårene etter andre verdenskrig ble derfor betegnelsen «radikal» gjerne brukt som et synonym for «venstreorientert».

På slutten av 1900-tallet og i særlig grad etter århundreskiftet har ordene «radikal» og «radikalisme» gått gjennom nok en begrepsutvidelse til også å brukes om høyreorienterte og høyreautoritære bevegelser, partier og regimer. Det gjelder også høyreautoritære bevegelser utenfor en tradisjonell, europeisk sammenheng, for eksempel innenfor islam og i hinduismen.

• revolusjon