festning

Festninger fra for eksempel 1500–1700-tallet består som regel av et eneste sammenhengende festningsverk. Hovedforsvaret er her en stormfri linje, hovedvollen, med den egentlige stormhindringen – en dyp og bred grav foran denne. Hovedvollens tykkelse avhang av hvilken beskytning den skulle motstå. Den kunne være fra 8–10 meter og opptil 30–40 meter bred. Graven kunne være tørr, med vertikale, steinsatte vegger, eller våt, fylt med vann. I siste tilfelle sto den gjerne gjennom et sluseanlegg i forbindelse med en elv. Foran graven skjedde overgangen til forterrenget ved en slak skråning, glaciset, som ofte var underminert.

Det fantes i eldre tid flere systemer og prinsipper for bygging av festning. Det gjaldt særlig grunnrisset og den flankerende beskytning langsmed hovedvollen. Mest kjent av systemer var bastionsystemet (i Norge blant annet brukt ved Akershus) og tenaljesystemet.

I tiden like etter napoleonskrigene begynte skuddviddene ved det glattløpete skyts å øke ganske vesentlig. Dette gjorde at man også måtte øke festningsdiameteren. Det var uråd å gjøre dette ved et eneste sammenhengende festningsverk som i eldre tider. Derfor oppsto fortfestningen eller ringfestningen. Dette var en rekke festningsverk eller fort anlagt så langt fremme at fienden ikke kunne skyte effektivt mot sitt egentlige objekt. Til å begynne med var avstanden mellom selve kjernen og fortene et par kilometer.

Etter at man hadde iverksatt denne endringen i skuddvidder, fikk man i 1860-årene det riflete skyts med langt større skuddvidder. Fortrekken, de permanente verker, måtte derfor enda lenger frem, nå vanligvis 5–6 kilometer. Innbyrdes avstand mellom fortene var om lag 3–4 kilometer. De kunne da støtte hverandre med ild. Mellom fortene ble anlagt mer provisoriske stillinger, artilleristillinger, dekningsvern og annet. Også disse ble omgitt med hindre.

Fortene var de egentlige støttepunkter, der både nær- og fjernkampmidlene var samlet på et begrenset område. Eldre festningsverk ble fremdeles utnyttet som en annen forsvarslinje. Gruppefestningen var en modifisert form for fortfestning. Det var franskmennene som begynte med dette etter krigen i 1870–1871. Istedenfor bare å skyve fortrekken videre frem, skjøv man ved hovedfestningene, for eksempel rundt Paris, frem grupper på 5–6 fort. Det ble da ingen ytre sammenhengende forsvarslinje gruppene imellom.

Mot slutten av 1800-tallet kom så brisantgranaten, som hadde langt større virkning enn den gamle svartkruttgranaten. Av økonomiske grunner kviet man seg for å gå til radikale endringer og nøyde seg med forsterkning av de gamle anlegg ved sand og betong, og i noen utstrekning ved å innføre pansertårn for skytset. Dessuten begynte man i større grad enn tidligere å utbygge fortintervallene i fred. Det ble imidlertid fremdeles holdt fast ved prinsippet at også fjernkampmidlene, artilleri, skulle inngå i fortene.

Første verdenskrig, med blant annet angrepene på Liège og Namur, gjorde det klart at man måtte gå over til nye prinsipper. Skuddviddene var igjen økt, og det hadde ikke lenger noen hensikt bare å flytte fortene utover. Det syntes både billigere og mer rasjonelt å få en mest mulig sammenhengende barriere.

Etter første verdenskrig gikk man derfor, særlig i Frankrike, over til sterkt dybdegrupperte, sammenhengende befestede linjer (Maginotlinjen). Man baserte seg på å få en befestet sone fremfor en festning i eldre tiders forstand. Tilsvarende bygde Tyskland på 1930-tallet Siegfriedlinjen, som et motsvar til Maginotlinjen.

Under andre verdenskrig fortsatte oppbygging av befestninger, inklusive forsterkning av Siegfriedlinjen, men mest av alt bygging av kystbefestninger, ikke minst i Norge. Nazi-Tyskland etablerte i Norge et sterkt militært nærvær som i sum ble kalt Festung Norwegen, som inngikk i Festung Europa – som skulle stå i mot angrep fra allierte styrker vestfra.

Særlig norske kystfestninger kom i kamp under den tyske invasjonen i april 1940. Mest kjent, og med størst konsekvens, var kampen som ble tatt opp fra Oscarsborg festning i Oslofjorden; et anlegg som ble oppført på 1850-tallet.

Etter andre verdenskrig fikk de tradisjonelle festningene, inklusive grensebefestninger, mindre betydning. Det skyldtes i hovedsak en rask endring i militærteknologi og -strategi, særlig med avgjørende bruk av flystyrker, samt raketter og missiler, som etter hvert fikk lang rekkevidde. Derimot fikk kystfort stor betydning under Den kalde krigen, ikke minst i Norge. Samtidig ble det bygd tradisjonelle forsvarslinjer for å stå imot landbasert angrep, som Lyngenlinjen i Troms. I Midtøsten bygde Israel Bar Lev-linjen som et forsvar mot Egypt.

Forut for unionsoppløsningen i 1905 bygde Norge sin første sammenhengende forsvarslinje i Østfold: Glommenlinjen. I disse grensetraktene mot Sverige har det over lang tid vært oppført ulike forsvarsverk, inklusive skanser.