Forsvaret er en betegnelse på Norges væpnede styrker med tilhørende institusjoner. Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes av forsvarssjefen.
Norges forsvar er basert på allmenn verneplikt. Rundt 8000 unge kvinner og menn avtjener hvert år førstegangstjeneste i Forsvaret.
Forsvaret er utviklet og anvendes innenfor rammen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Forsvaret inndeles i:
Norges overordnede sikkerhetspolitiske mål er å forhindre krig i vår del av verden. Med utgangspunkt i de sikkerhetspolitiske mål og prioriteringer utformer forsvarspolitikken mål og prioriteringer for Forsvaret og Forsvarets organisering og innretting.
Forsvaret skal bidra til målsettingen om å forhindre krig i vår del av verden på tre forskjellige måter:
Nato er en grunnpilar i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Alliansens konsept for kollektivt forsvar innebærer at allierte i Nato vil bidra til kollektivt forsvar av Norge, og at Norge må være forberedt på å bidra til kollektivt forsvar av allierte land i Nato.
Det norske forsvaret er derfor integrert i Nato i den forstand at norske operative enheter og avdelinger er utrustet og trenet for, og øver jevnlig på, å kunne operere sammen med styrker fra andre Nato-land.
Etter Grunnloven har Kongen høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. «Kongen» betyr i denne sammenheng «Kongen i statsråd» eller Regjeringen. Regjeringen, i siste instans statsministeren, har dermed det øverste ansvar for militære forberedelser i Norge. Det utøvende politiske ansvaret for militære forberedelser og ledelse av det militære forsvar tilligger forsvarsministeren.
I regjeringen har forsvarsministeren, sammen med utenriksministeren, ansvar for utforming av norsk sikkerhetspolitikk. Forsvarsministeren utformer norsk forsvarspolitikk, utøver styring og kontroll av Forsvaret og leder Forsvarsdepartementet.
Etter Grunnloven kan militære kommandosaker unntas fra behandling i statsråd i den utstrekning Kongen, det vil si Regjeringen, bestemmer det. Til militære kommandosaker regnes i denne sammenheng mobiliseringsplaner, sammendragnings- og oppmarsjplaner, og forsvarsplaner. Slike militære kommandosaker skal fremmes på kommandovei, som kongelig resolusjon, fra forsvarssjefen til forsvarsministeren.
Når forsvarsministeren foredrar saken for H.M. Kongen, skal statsministeren og utenriksministeren være til stede. Forsvarsministeren kan kreve at også forsvarssjefen skal være til stede. Hvis forsvarsministerens foredrag avviker fra forsvarssjefens forslag, skal også forsvarssjefens syn refereres.
I pakt med sin særegne stilling etter Grunnloven er H.M. Kongen general i Hæren og Luftforsvaret og admiral i Sjøforsvaret. Han bærer alltid militær uniform når han utøver sine formelle plikter som Norges statsoverhode, i statsråd, ved Stortingets høytidelige åpning og under statsbesøk. Forsvarets øverste ledelse orienterer regelmessig H.M. Kongen om status i Forsvaret.
Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes av forsvarssjefen, som har alminnelig kommando over Forsvarets enheter og avdelinger. Forsvarssjefen utøver budsjett- og virksomhetskontroll og ivaretar sitt arbeidsgiveransvar for Forsvarets personell gjennom forsvarsstaben.
Operativ kommando og kontroll over Forsvarets enheter har forsvarssjefen delegert til sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter.
Forsvarets militære innsatsstyrker er organisert i forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret i tillegg til Heimevernet, Spesialstyrkene og Cyberforsvaret.
Bemanning, trening og øving, såkalt styrkeproduksjon, av innsatsstyrkene skjer under ledelse av forsvarsgrenenes og de andre innsatsstyrkenes sjefer og deres staber, som også utøver taktisk kommando og kontroll over sine respektive styrker. Under operasjoner og større øvelser er forsvarsgrenenes og de andre innsatsstyrkenes sjefer underlagt operativ kommando og kontroll av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan ved Bodø.
Hærens bakkestyrker utgjør kjernen i det norske terskelforsvaret. Hæren ledes av sjefen for Hæren fra dennes hovedkvarter, Hærstaben i Rusta leir, Bardufoss i Midt-Troms.
Hærens innsatsstyrker består av:
Brigade Nord er kjernen i Hæren, og består av ni bataljoner og et militærpolitikompani. Med unntak av Telemark bataljon, som har standkvarter i Rena leir i Østerdal garnison, er brigadens bataljoner forlagt til leirene Heggelia, Rustad, Skjold og Setermoen i Midt-Troms. Brigaden støttes av Trenregimentet (til 2021: Operasjonsstøtteavdelingen), som ledes fra Bardufoss.
Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) er en lett infanteribataljon, som er kongehusets vakt- og sikringsavdeling, samtidig som den utgjør en del av forsvaret av hovedstaden. HMKG består av tre vakt- og beredskapskompanier, et støttekompani samt 3. gardekompani, som er musikk- og drillkompaniet. Garden har base på Huseby i Oslo og har en egen rekruttskole på Terningmoen leir i Elverum.
Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) overvåker Norges grense til Russland og opprettholder Norges Schengen-forpliktelser. Garnisonen består av to grensekompanier, med ansvar for seks grensestasjoner langs den 196 kilometer lange grensen mot Russland, et støttekompani samt et utdanningskompani. GSV er forlagt til Høybuktmoen ved Kirkenes.
Hæren har en fagskole, Hærens våpenskole (HVS), forlagt til Rena leir, Østerdal garnison.
Også Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKL) inngår i Hæren. Avdelingen har det faglige ansvaret for logistikk i Hæren, samt militærpolititjeneste, hundetjeneste og eksplosivryddetjeneste i hele Forsvaret.
Sjøforsvaret ivaretar Norges interesser til sjøs og utgjør den sjømilitære delen av det norske terskelforsvaret. Sjøforsvaret ledes av sjefen for Sjøforsvaret, fra dennes hovedkvarter Sjøforsvarsstaben på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen.
Sjøforsvaret består av:
Marinen er Sjøforsvarets operative kampstyrke. Den består av fire fregatter; seks undervannsbåter; seks kystkorvetter; seks mineryddingsfartøyer; Minedykkerkommandoen; Kystjegerkommandoen med taktisk båtskvadron. I tillegg kommer Marinens logistikkelement, Marinens logistikkommando (MLK)
Sjef Marinen har også ansvaret for Kongeskipet Norge og Sjøkrigsskolens to treningsfartøyer i navigasjon, KNM Kvarven og KNM Nordnes, og Sjøforsvarets nye logistikkfartøy KNM Maud.
Med unntak av Kystjegerkommandoen, som er stasjonert på Trondenes i Harstad, har alle Marinens avdelinger base på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen.
Kystvakten er statens viktigste myndighetsutøver til sjøs. Den ledes fra Sortland i Vesterålen i Nordland fylke, hvor også Kystvaktens fartøyer har sin hjemmebase.
Avdelingen Sjøforsvarets baser er lokalisert til Haakonsvern. Den har ansvar for drift av Sjøforsvarets tre baser, Haakonsvern orlogsstasjon, Ramsund orlogsstasjon i Ofoten i Nordland og Kystvaktens hovedbase på Sortland.
Sjøforsvarets sanitet er lokalisert til Haakonsvern. Den har som oppgave å ivareta syke og sårede gjennom funksjon som fagmyndighet og styrkeprodusent.
Luftforsvaret håndhever norsk suverenitet i luftrommet og utgjør det luftmilitære element i det norske terskelforsvaret. Luftforsvaret ledes av sjefen for Luftforsvaret fra dennes hovedkvarter Luftforsvarsstaben på Rygge ved Moss.
Luftforsvaret består av ni skvadroner og de fem flystasjonene Ørland flystasjon med avdeling 132 Luftving, Bodø flystasjon , Evenes flystasjon med avdeling 133 Luftving, Bardufoss flystasjon med Maritim helikopterving, Rygge flystasjon med avdeling 134 Luftving og Gardermoen flystasjon med 335 skvadron.
I tillegg kommer Nasjonalt luftoperasjonssenter, NAOC, på Reitan ved Bodø, Luftforsvarets stasjon Sørreisa med avdeling 131 Luftving og Redningshelikoptertjenesten.
Luftforsvarets skolesenter på Kjevik i Kristiansand utdanner operativt-, teknisk- og administrativt befal til Luftforsvaret. Luftforsvarets flygeskole på Bardufoss flystasjon i Troms gir grunnleggende befals- og pilotutdanning med sikte på videre utdanning som pilot i USA.
Spesialstyrkene fra Forsvarets spesialkommando (FSK) deltok på øvelsen Gemini, 23. mai 2012.
Forsvarets spesialstyrker består av Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK).
Spesialstyrkene blir ledet av sjefen for Forsvarets spesialstyrker fra dennes hovedkvarter, Forsvarets spesialstyrkers stab (FSST) på Akershus festning i Oslo.
Heimevernet utgjør lokalforsvaret i Norge. Heimevernet har lokalt, territorielt ansvar under sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, herunder ansvar for vakthold og sikring av viktige militære og sivile objekter.
Heimevernet ledes av sjefen for Heimevernet fra dennes hovedkvarter, heimevernstaben på Terningmoen ved Elverum.
Heimevernet består av i alt 40 000 soldater fordelt på elleve HV-distrikter i fire regioner.
Heimevernets befalsskole ligger på Porsangmoen i Finnmark.
Heimevernets skole og kompetansesenter ligger på Dombås i Dovre kommune.
Cyberforsvaret er en militær organisasjon som driver, sikrer og forsvarer Forsvarets datasystemer, nettverk, og høyteknologiske plattformer mot angrep i og fra cyberdomenet. Cyberforsvaret har ansvar for utviklingen av et nettverksbasert forsvar. Forsvarets arkivtjeneste er også underlagt sjefen for Cyberforsvaret.
Cyberforsvaret ledes av sjefen for Cyberforsvaret fra dennes hovedkvarter på Jørstadmoen utenfor Lillehammer og er organisert i følgende avdelinger:
Cyberforsvarets CIS-regiment (CCR) har ansvar for å vedlikeholde og drive Forsvarets nasjonale kommunikasjonsnettverk, for å etablere sambandssystemer for Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt og for å støtte Forsvarets operasjoner med IKT-systemer.
Cybersikkerhetssenteret (CSS) er ansvarlig for sikkerhetsmessig overvåking av Forsvarets IKT- og sambandssystemer, for å hindre inntrengning i disse og stoppe cyberangrep mot Forsvaret.
Cyberforsvarets IKT-tjenester (CIKT) er ansvarlig for sentral drift av Forsvarets IT-systemer og nettverk, for å sikre stabil og forutsigbar drift av systemene Forsvaret er avhengig av for både operasjoner og forvaltning.
Cyberforsvarets base- og alarmtjenester (CBA) yter operasjonsstøtte til Cyberforsvarets avdelinger, herunder drift av Jørstadmoen leir. CBA har ansvar for å overvåke Forsvarets våpentransporter, for innbruddsalarmer knyttet til våpen- og ammunisjonslagre og for alarmer knyttet til HMS-hendelser.
Forsvarets fellesinstitusjoner er institusjoner underlagt forsvarssjefen som leverer tjenester til forsvarsgrenene, spesialstyrkene og Heimevernet, som er felles for disse, herunder all utdanning av befal.
Forsvaret er organisert som et innsatsforsvar, hvor de fleste enhetene og avdelingene er forutsatt å skulle være innsatsklare, «stående» styrker med evne til rask reaksjon. Unntaket er Heimevernet, hvor mannskapene må mobiliseres før avdelingene kan settes inn i operasjoner. Fordi Heimevernet er organisert og settes opp lokalt, har også dette reaksjonsevne på linje med stående avdelinger i de andre forsvarsgrenene.
To av Hærens tre infanteribataljoner er bemannet med personell på førstegangstjeneste, og er derfor bare innsatsklare deler av året.
Forsvaret er basert på allmenn verneplikt. Rundt 8000 unge kvinner og menn, omtrent ti prosent av dem kvinner, avtjener hvert år førstegangstjeneste i Forsvaret. Av disse går flertallet til Hærens stridende avdelinger, men også Sjøforsvaret baserer bemanningen av menige mannskaper ombord på vernepliktige. Alle tre forsvarsgrener anvender menige på førstegangstjeneste til vakt og sikring, forpleining og diverse administrative oppgaver, ved sine respektive garnisoner, baser og stasjoner.
Etter fullført førstegangstjeneste får personell som ønsker det, og som anses skikket, tilbud om videreutdanning i Forsvaret og blir tilsatt på kontrakt som vervede menige eller som avdelingsbefal.
Soldatene i spesialstyrkene og i Hærens stående innsatsstyrke, Telemark bataljon, er alle rekruttert blant soldater som er inne til førstegangstjeneste. I Sjøforsvaret fylles mange nøkkelstillinger om bord av personell som har gått over på kontrakt etter avsluttet førstegangstjeneste. Rekruttering av fast ansatt befal til Forsvaret skjer også i stor grad fra dette miljøet.
Fra Hæren overføres hvert år bortimot 4500 soldater til Heimevernet, hvor de inngår i HVs mobiliseringsavdelinger. Førstegangstjenesten er derfor Heimevernets viktigste kilde til rekruttering.
Forsvaret er en del av totalforsvaret, et gjensidig sivil-militært samarbeid med sikte på å ivareta norsk stats- og samfunnssikkerhet.
Forsvaret støtter offentlige myndigheter som politi og tollvesen på regulær basis gjennom Kystvakten og Grensevakten. Ved ulykker, naturkatastrofer eller terroranslag og liknende er Forsvarets ressurser tilgjengelige for sivile myndigheter etter anmodning, innenfor rammen av bistandsinstruksen. Forsvaret opprettholder for dette formål helikopterberedskap og holder spesialstyrker i terrorberedskap.
Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets sikkerhetstjeneste samarbeider i et felles kontraterrorsenter.
Under sikkerhetspolitiske kriser og i krig er Forsvaret avhengig av støtte i form av en rekke varer og tjenester fra sivile leverandører.
Norge har en egen delegasjon ved Natos hovedkvarter i Brussel, NORDEL, som ledes av en ambassadør. Nato-ambassadøren er Norges faste representant til Natos Råd. Utenriksministeren møter vanligvis i Rådet to ganger i året.
Forsvarsdepartementet er representert i NORDEL med en forsvarsråd.
Politiske avgjørelser i rent militære saker treffes i komiteen for forsvarsplanlegging, Defence Planning Committee, DPC, som trer sammen ved behov på ambassadørnivå, og to-tre ganger i året på forsvarsministernivå.
Forsvaret har en egen militærmisjon ved Natos hovedkvarter, Militærmisjonen i Brussel, MMB. MMB ivaretar Norges interesser og stedlig militær representasjon i både Nato og EU. Leder for MMB er Norges militære representant ved Nato-hovedkvarteret. Som Norges MILREP representerer han forsvarssjefen i Natos militærkomité. Forsvarssjefen møter selv i militærkomiteen tre ganger i året.
Forsvarssjefen er også representert i Natos operative hovedkvarter SHAPE ACO, utenfor Mons i Belgia, med en nasjonal militær representant, en NMR.
Forsvaret har til enhver tid et antall ansatte utstasjonert ved Natos forskjellige hovedkvarter og kommandoer.
Forsvaret deltar regelmessig i Natos stående maritime styrke, Standing NATO Maritime Group (SNMG), med fregatter og korvetter og til Natos stående minerydderstyrke med minerydderfartøyer.
Forsvaret bidrar på rotasjonsbasis med enheter og avdelinger til NATO Response Force, NRF.
Natos Joint Warfare Centre, en underavdeling av Natos transformasjonskommando i Norfolk Virginia, USA, ligger på Jåttå i Stavanger.
Forsvaret deltar regelmessig med enkeltpersoner, enheter og avdelinger til internasjonale operasjoner i regi av FN, Nato, EU og OSSE, så vel som til koalisjonsstyrker.
.jpg.info#c=%2Ffotoweb%2Farchives%2F5000-Alle-bilder-2013-2019%2F%3Fq%3Dsoldater%2520nordlys){kind=link}
Kommentarer (6)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Jacob Børresen
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Jacob Børresen
skrev Gudmund Eiane
Er HV en forsvarsgren eller ikke?
I denne artikkelen fremstår HV som en innsatsstyrke, mens i artikkelen om HV er organisasjonen omtalt som en forsvarsgren.
Forøvrig er Generalinspektørene omdøpt til Sjef "Forsvarsgren".
skrev Jacob Børresen
Et godt spørsmål. Dette har det alltid hersket tvil og debatt om. Til å begynne med, fra opprettelsen i 1946 var HV en slags milits, et heimevern, i praksis underlagt Hæren. HV ble først fristilt fra Hæren i 1955, i den forstand at HV-distriktene ble selvstendige administrative avdelinger, men HV var fortsatt ikke betegnet eller ansett som "forsvarsgren". Fram til 1970 var det vanlig i offisielle dokumenter å snakke om "HV og forsvarsgrenene". I 1970, med etableringen av Forsvarets overkommando, FO, under ledelse av en forsvarssjef, ble forsvarsgrensjefene avskaffet og forsvarsgrenstabene, under ledelse av en generalinspektør, inkorporert i FO. Også HV fikk da en generalinspektør hvis stab , på samme måte som forsvarsgrenenes staber, inngikk i FO. Fra da av er det grunnlag for å hevde at HV i praksis er en forsvarsgren på lik linje med de andre forsvarsgrenene. Men det ble aldri fattet noe formelt vedtak om at HV er en forsvarsgren, og det var fortsatt ikke uvanlig å støte på uttrykket "HV og forsvarsgrenene" i offisielle dokumenter. Og diskusjonen om forholdet mellom HV og Hæren fortsatte. I 1990 ble det gjort det nytt mislykket forsøk på å samordne HV og Hæren. Når Stortinget i 2001 vedtok å legge ned Hærens regimenter og gi HV ansvar for territorialforsvaret, skulle man tro at diskusjonen om HVs status endelig var lagt død. Men slik er det ikke. Så sent som i 2010 publiserte Kjell Inge Bjerga og Gullow Gjeseth ved IFS rapporten "Heimevernet og Hæren - Landforsvaret stykkevis og delt - eller helt?" hvor de foreslår å integrere Hæren og HV til én organisasjon: "Landforsvaret". Og det foreligger fortsatt ikke noe formelt vedtak som gir HV status som forsvarsgren. Faktum er, imidlertid, at HV i dag for alle praktiske formål framstår som en egen forsvarsgren, og den bør derfor også omtales som det. Jeg vil sørge for at artiklene i SnL hvor HV er omtalt blir rettet i overensstemmelse med dette, der hvor det er nødvendig. Når det er sagt - diskusjonen om HVs stilling er neppe avsluttet.
Takk for godt innspill!
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.