Johan Sebastian Welhaven

Welhaven vokste opp i Bergen. Faren var prest, og moren var datter av en prest. Johan Sebastian ble elev ved Bergen katedralskole, hvor læreren Lyder Sagen ledet interessen hans mot estetikk og tegning. Welhaven ble elev ved tegneskolen Sagen grunnla, men han la billedkunsten fra seg etter at J. C. Dahl uttalte seg negativt om kunsten hans.

Welhaven ble student ved universitetet i Christiania (UiO) i 1825. Han begynte som teologistudent, men gikk snart over til filosofi. I Studentersamfundet ble han raskt en sentral person og redaktør for studentenes avis Samfundsbladet. Han var med i en krets av unge menn som kom til å spille viktige roller i Norge i andre halvdel av 1800-tallet, som Anton Martin Schweigaard, Peter Jonas Collett og Frederik Stang. Kretsen kalte seg Intelligenspartiet og sto i opposisjon til kretsen rundt Wergeland som ble kalt Norskhetspartiet.

Det som har fått navnet Stumpefeiden, startet med at Welhaven gikk til angrep på Wergeland med diktet Til Henrik Wergeland i Morgenbladet. Han beskrev Wergelands dikt som «fryktelige monstre» og at hele forfatterskapet var merket med «alle poesiens dødssynder». De to studentene fortsatte å kritisere hverandre med spottende epigrammer i studentersamfunnets avis.

I striden som fulgte, stod Welhaven og Intelligenspartiet for en dannet og behersket fornyelse av norsk kultur basert på det man mente var best fra tysk-dansk klassisisme og romantikk. Skyteskiven Wergeland sto for en mer tøylesløs og radikal stil både i diktning og politikk og manglet vilje til å skille mellom kunst og politikk.

Welhaven fulgte opp kritikken i sin første bok, Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik (1832), hvor han argumenterer for et kunstsyn inspirert av Friedrich Schiller og sin danske tremenning Johan Ludvig Heiberg. Welhaven slår han fast at kunsten har et ahistorisk vesen, og at den må være noe for seg selv, hevet over politikk og polemikk. Han skrev også at den måtte prøve å være skjønn og formfullendt.

I 1834 utgav Welhaven sonettsyklusen Norges Dæmring, en bitter klage over det han oppfattet som kulturløsheten i det norske samfunnet. Her stiller han frem bildet av Norge med stolt natur, strenge livsvilkår og ussel åndskultur. Boken innledet en avisdebatt som skulle komme til å vare i over ett år, den såkalte Demringsfeiden. Welhaven ble kalt «landsforræder» og «modermorder» i avisene, og Nicolai Wergeland, faren til Henrik Wergeland, mente at boken til Welhaven burde brennes på bål kommende 17. mai.

Welhaven og Wergeland var forskjellige i det meste: temperament, livsførsel, tenkemåte og skrivemåte. Nicolai Wergeland, som alltid forsvarte sønnen, skrev i 1833 at når så ulike personligheter møtes, måtte det føre til eksplosjon.

Welhavens romantiske tenkning var utpreget idealistisk ved at den både i teori og dikterisk praksis søker å la kunsten danne et eget rom av forsoning, skjønnhet og harmoni, mens Wergelands romantikk er realistisk ved at den ofte tar stilling til dagsaktuelle temaer og ikke er bundet av et eget skjønnhetens program. Så ble også Wergeland fra 1870-tallet hyllet som partiet Venstres forfatter i den norske kulturkampen.

Welhavens brevveksling med Camilla Collett har fått mye oppmerksomhet. Den unge Camilla Wergeland, Henriks søster, forelsket seg i Welhaven. De to møtte hverandre i selskapslivet og utvekslet en del brev, frem til i 1837 da Welhaven i hemmelighet forlovet seg med Ida Kjerulf. Camilla giftet seg med P.J. Collett i 1841, men den gamle forelskelsen satte sitt preg på hele hennes forfatterskap, ikke minst på romanen Amtmandens Døtre.

Forholdet har fått mye oppmerksomhet, og både dagbøker og brevene mellom henne og Welhaven er utgitt i Optegnelser fra ungdomsaarene. Welhavens brev fra 1830-tallet fortoner seg ikke spesielt sympatiske i ettertid. Mange år senere, i 1859, sender Camilla ham hele materialet, og han svarer i et vakkert brev at han tenker på hvor uerfarne og rådville de begge var. Han sitter igjen med smertelige minner om at han verken kunne slippe eller holde henne fast.

Som lyriker trådte Welhaven for alvor frem da han utga diktsamlingene Digte (1838) og Nyere Digte (1844). De viktigste inspirasjonskildene er minnet om kona Ida Kjerulf og en nasjonalromantisk preget glede over norsk natur og tradisjon. Mange dikt arbeider med å la minnet om gammel lykke og håpet om fremtidig gjenforening kaste et forsonende lys over en smertefull nåtid. Titler som «Hvile i Skoven», «Den forladte Kirke», «At lide og at lindres» og «Høstbetragtning» er typiske.

I et kampskrift fra 1832 skriver Welhaven at sann diktning skulle tilstrebe den formen for indre klarhet og ekte poetiske resignasjon som kan få smerten til å minke og oppløse seg i vemod. Poesien hans holder seg til dette programmet. Diktene hans blir også mer og mer religiøse på 1850-tallet. Kjente dikt er ellers «Den Salige» (om Kjerulf), «Bergen Stift», «Sangens Gjenlyd» og «Lokkende Toner». I «Dyre Vaa» går han inn i folkeeventyrenes verden, og det finnes også en rekke dikt med emner fra gresk mytologi («Tantalos», «Kalchas»).

Hans kjærlighetsbrev til kona Ida Kjerulf, som døde av tuberkulose i 1840, ble utgitt i 1945 av Otto Lous Mohr.

Welhaven brukte lenge mye energi på å bekjempe Wergeland, men fant også tid til byggende institusjonell virksomhet, for eksempel dannelsen av Christiania Kunstforening i 1836. Med årene tok han initiativ til å opprette et nasjonalgalleri og det som til slutt skulle bli Statens Kunstakademi.

Fra 1840 var han lektor og senere professor i filosofi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania (i dag Universitetet i Oslo). Som litteraturhistoriker er han også en pionér, med arbeider om Petter Dass, Ludvig Holberg og andre.

Welhaven måtte gå av som professor i september 1868. Da var han blitt alvorlig svekket av Parkinsons sykdom. Stortinget var smålig med pensjonen og reduserte, med én stemmes overvekt, beløpet fra 1000 til 800 spesidaler. De radikales leder Johan Sverdrup mente at Welhaven ikke hadde noen av de kvalifikasjonene man kunne forvente av en professor i filosofi, og han strødde salt i såret ved å påstå at «[h]avde det staaet i den Mands Magt, var der ikke kommet en eneste national Streng paa Norges Harpe.» Samme dag ble Welhaven imidlertid varmt hyllet av studenter i fakkeltog. Ved hjemmet hans på Briskeby fremførte de både hans egen studentsang Vi færdes med Lyst paa den steileste Vei og Bjørnstjerne Bjørnsons nyskrevne dikt med melodi av Edvard Grieg: Lyt nu, du ludende sanger.

I hans velmaktsdager på 1840- og til dels 1850-tallet var han en sentral dikter og førende estetisk sensibilitet. Bjørnson, som stod i skarp opposisjon til ham på 1850-tallet, fikk tiltagende respekt for ham som poet, og både Aasmund Olavsson Vinje og Henrik Ibsen satte ham høyt. I det moderne gjennombruddets tidsalder, da Wergeland ble et nasjonalt ikon, nøt Welhaven fortsatt respekt hos litteraturhistorikerne. I 1899 kom filosofen Arne Løchens store studie, som lenge var regnet som Norges beste forfatterbiografi.

Welhavens nevø, historikeren Ernst Sars, forteller om onkelens tiltagende melankoli og følelse av manglende anerkjennelse. Sars blir med årene selv en av de mest kritiske stemmene. I artikkelen «Til Erindring om Welhaven» (1894) har han kommet til at onkelen «hadde noget vist unaturlig stramt og anspændt» både i sin diktning og sitt vesen, som om han etter de første emblematiske kampene med Wergeland alltid hadde kommet «til at staa paa Tæerne, til at leve saa at sige over Evne og holde sig unaturlig stiv og stram». Eller: «Hans Gang havde noget parademæssigt ved sig, som om han gik i Panser og Plade eller havde en Rustning under sine Klæder.» Welhaven lot også til å føle seg konstant plaget over den dumhet han så rundt seg: «Han havde lagt seg til en Manér med at harke og snøfte, som om han arbeidede sig frem i en uren Luft, eller som om der stadigt var noget om ham, som indgjød ham en Følelse af Ubehag og Utaalmodighed.»

En statue av Welhaven, utført av Gunnar Utsond, ble avduket i 1906 på Riddervolds plass i Oslo. I Nasjonalgalleriet i Oslo finnes en byste av Welhaven, utført av Julius Middelthun (1863).

• romantikken – litterær periode
• Henrik Wergeland

• Bliksrud, Liv (red.) (2009) Gjenlyd af min Sang. En antologi om Johan Sebastian Welhaven. Oslo: Unipub.
• Hagen, Erik Bjerck (2019) Norsk litteratur 1830–1875. Romantikk, realisme, modernisme. Oslo: Dreyers Forlag.
• Hauge, Ingard (1955) Tanker og tro i Welhavens poesi. Oslo: Gyldendal.
• Løchen, Arne (1900) J. S. Welhaven. Liv og skrifter. Kristiania: Aschehoug.
• Seip, Anne-Lise (2007) Dæmringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen. Oslo: Aschehoug.
• Welhaven, Johan Sebastian (1991–1992) Samlede verker 1–5. Red. Ingard Hauge. Oslo: Universitetsforlaget.