Ibsens suverene posisjon i dag har gjort at man ofte har glattet over de innvendingene som også har vært reist mot ham, ikke minst i hans egen samtid, av rivaler, venner og motstandere, blant dem Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Bjørnstjerne Bjørnson samt kritikere Georg Brandes og Marcus Jacob Monrad.
For det første ble det klaget over at Ibsen er for teknisk, at hans skikkelser mer er ideer enn levende mennesker. I et brev til Clemens Petersen datert 30. mars 1866 skriver Bjørnson om Brand at «det hele er et abstrakt Experiment». For Brandes er de fleste av den tidlige Ibsens hovedfigurer «inkarnerede Begreber», og for Anton Tsjekhov var Ibsen egentlig ingen dramatiker i det hele tatt, for «livet er ganske enkelt ikke slik», skrev han.
Denne innvendingen avspeiles i at det ikke er så lett å få genuin hengivenhet for Ibsens skikkelser. Hjalmar Ekdal er en person man lett kjenner seg igjen i og har en melankolsk sympati for, og Hedda Gabler har fortsatt draget på hvem som helst, mens Nora Helmer tenderer mot å være enda mer berømt for sin avgjørende handling – at hun forlot familien – enn for sitt vinnende vesen.
Innvendingen om de litterære personenes abstrakte karakter kan også gli over mot en mer omfattende kritikk av deres troverdighet, av en manglende motivering av deres handlinger. Bjørnson hadde problemer med å tro på flere av karakterene og formulerte denne kritikken i en ellers respektfull artikkel fra 1896:
«[A]t Nora (der lyver, og hvem er verdensklogere end de, der lyver?) ikke skulde vide, hvad Vekselfalskning er for noget, er stærkt svigtende. Forudsætningen for Handlingen i «Vildanden», er jo den, at den fjorten-aarige Martyr tror sin Far, der neppe kan sige et sandt Ord. Nu ved vi, at ingen er snarere end Børn til at mærke sig, om dens Ord, de avhænger av, er til at lide paa. Fra hun var fire Aar, har hun visst Besked. Tviler nogen, saa tænk paa Moderen! Hvorledes den snille, av Damer opdragne Professor i «Hedda Gabler» kunde komme til at føre Hedda hjæm som Hustru, -- ja det er vist ligesaa ufatteligt, som at denne Dame fuldladet med Dynamit kunde bli tredve Aar eller saa, udenat den mindste Eksplosjon var sket, og Godtfolk varskuet. Osv. osv.»
For det andre ble det trukket fram at det uklart hva vi lærer av dramaene. Den helt unge Garborg skrev om Kejser og Galilæer:
«I hvilken hensigt har han skrevet denne svære Bog? […] Tanken om det 'tredje Rige' gaar gjennem hele Bogen; det er egentlig den, der handles om gjennem alle de 10 Akter, -- og dog er den udført i saa taagede Omrids, at man ved Bogens Slutning bliver siddende igjen med et Spørgsmaals tegn som det hele Udbytte.»
Disse to begrensningene kan også føres tilbake til et punkt i selve Ibsens personlighet og temperament: en veksling mellom absolutte krav og absolutt pessimisme, som gjør at han hever seg over all praktisk reform og all realistisk justering av vanskelighetene. I sin første større artikkel om Ibsen, fra 1867, skriver Georg Brandes:
«Hans mørke Synsmaade [...] gør ham bitter; thi den er Aarsag til, at naar han retter sit Blik mod Idealet, ser han med det Samme dets Undergang som nødvendig, al højere Leven og Stræben som frugtesløs, Splid mellem det, som bør være, og det, som kan opnaas.»
Til gjengjeld har altså Ibsen vist seg svært spillelig og svært anvendelig. Ikke minst hans store kvinneroller har vært ettertraktet for alle ambisiøse skuespillere, og hans samfunnskritikk har vært så markant og samtidig så allmenn at den har fått provoserende aktualitet i mange ulike typer samfunn og i utallige kulturer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.