eventyr

Eventyr er som oftest verken sted- eller tidfestet. Likevel er det mulig å finne igjen spor av enkelte historiske hendelser. Og til tross for at de ikke er stedfestet, kan man likevel kjenne igjen både naturbeskrivelser og sosiale forhold fra fortellermiljøet. Et eksempel på et norsk eventyr som er stedfestet også i tittelen er Trollet på Hedalskogen.

Et karakteristisk trekk ved eventyr er bruk av formler og stilfigurer. For eksempel innledes eventyr ofte med standardiserte formler, slik som «Det var en gang ...» og avsluttes for eksempel med «Så levde de lykkelig alle sine dager». Et annet kjennetegn ved eventyrformen er gjentakelser. Hendelser blir gjerne gjentatt tre ganger. Mange kjente norske eventyr handler for eksempel om tre brødre som går gjennom de samme prøvene, men bare den siste (yngste) lykkes.

På bakgrunn av slike stiltrekk utledet den danske folkloristen Axel Olrik noen episke lover som eventyr og ballader er bygget opp etter. Det at fortellingene ofte gjentar handlingssekvenser tre ganger kalte Olrik den episke tretallsloven, mens det at bare den siste broren lykkes, er et eksempel på det han har kalt bakvektsloven. En tredje av Olriks lover er den sceniske totallsloven, det vil si at det aldri er mer enn to av karakterene som opptrer samtidig. I artikkelen «Episke Love i Folkedigtningen» utledet Olrik i alt 18 slike episke lover som han mente var allmenngyldige for eventyr og annen episk folkediktning.

Også karakterene i eventyret er gjerne standardiserte typer, ofte med beskrivende personnavn som Askeladden eller Rødhette. Persongalleriet for øvrig kan bestå av mennesker, vetter, trollfolk og personer som har blitt omskapt til dyr eller andre vesener.

Hovedpersonen blir satt på prøvelser og må løse oppgaver. Som helt(inne) fører hen en kamp mot motstandere, ofte ved hjelp av magiske medhjelpere. Folkeeventyret har sin egen logikk, hvor de gode får sin lønn og de onde straffes.

Med den russiske folkloristen Vladimir Jakovlevitsj Propp kan man si at strukturen i slike fortellinger er konstant. Han mente alle undereventyr var bygget opp rundt de samme typer handlende aktører (syv karakterfunksjoner, som for eksempel skurken, helten og hjelperen) og handlingssekvenser (31 sekvensfunksjoner, for eksempel 1: Et familiemedlem drar hjemmefra, 2: Helten blir stilt overfor en vanskelig oppgave, 30: Skurken blir straffet).

Sekvensfunksjonene kommer alltid i samme rekkefølge, men alle 31 er ikke nødvendigvis med i alle eventyr. Navnene på eventyrkarakterene i en fortelling vil endres, men aldri deres funksjoner. Ifølge Propp er det altså dette som driver handlingen fremover.

Alle folk skaper sine eventyr og er uttrykk for undring og fortellerglede. Eventyr er en internasjonal tilpasningsdyktig sjanger. Det er en sjanger som er blitt forstått som for eksempel nasjonal litteratur, som barnelitteratur, folkediktning, muntlig tradisjon og som kulturarv.

Eventyr er, i motsetning til sagn, ikke uttrykk for tro. Ifølge folkloristen Moltke Moe (1887) er eventyret en «bevidst diktning, som alene kræver poetisk tro».

Sett fra vår samtid kan de aller eldste utgavene av eventyr kanskje virke mer rå og endog skumle. Eventyrene har i ulike skriftlige utgaver gjennomgått en rekke oversettelser, ikke bare fra et språk til annet, men fra muntlig til skriftlig og har endret og tilpasset seg ulike tiders behov og publikum. I dag lever eventyrmotivene videre, i litteratur, film og musikk eller i nye genre som memer, tilpasset vår digitale tidsalder.

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes eventyrutgivelser har i Norge også fått status som nasjonal litteratur. Forfatteren Sigurd Hoel understreket i essayet Eventyrene våre sjangerens betydning som litterært verk: «La oss tenke oss at én kom og spurte oss. Hvilket norsk litterært verk fra de siste hundre år har alt i alt størst betydning for hele det norske folk? Svaret gir seg ikke av seg selv, det er heldigvis nokså mange å velge mellom. […] Allikevel tror jeg at alle disse verkene må finne seg i å komme i annen rekke, sammenlignet med Asbjørnsens og Moes eventyrsamlinger. […] Dette er det norske litterære verk fra de siste hundre år som har hatt den mangfoldigste og den største samlede betydning – for norsk diktning og forskning, for norsk nasjonal følelse og selverkjennelse, ja, til og med for norsk praktisk dagligliv».

Samiske eventyr er blitt til på samme måte som folkeeventyr verden over og tatt vare på gjennom muntlig tradisjon i generasjon etter generasjon før de første trykte publikasjonene kom mot slutten av 1800-tallet. Av de mest kjente er Just Qvigstad (i samarbeid med G. Sandberg) fra 1887 Lappiske Eventyr og Folkesagn. Vi finner igjen mange av de samme motivene og aktørene, med lokale variasjoner som for eksempel at helten i Asbjørnsen og Moes utgivelser kalt Askeladden ofte kalles glunten (báhttja) og trollet Stallo.

• Holbek, Bengt: Tolkning af trylleeventyr. Nyt Nordisk Forlag, København, 1989.
• Lüthi, Max: The European Folktale. Form and Nature. Indiana University Press, Bloomingon, 1982.
• Lüthi, Max : Det var en gång. Om folksagans väsen. Gedins, Stockholm, 1994.
• Propp, Vladimir: Morphology of the Folktale. University of Texas Press, Austin, 1968.
• Propp, Vladimir 1984: Theory and History of Folklore. Manchester, Manchester University Press, 1984.

• Olrik, Axel 1908: Episke love i folkedigtningen. Særtryk af Danske Studier. S 69-89.
• Moe, Moltke 1908: Eventyrvandring og eventyrforvandling. Et par eksempler. I: Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen 1999 (red.): Folkloristiske klassikere 1800-1930. Norsk Folkeminnesamlings skrifter nr. 147. Aschehoug, Oslo. Les på nb.no
• Moe, Jørgen (1852): Indledning: Norske Folkeeventyr Samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe I: Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen 1999 (red.): Folkloristiske klassikere 1800-1930. Norsk Folkeminnesamlings skrifter nr. 147. Aschehoug, Oslo. S. 48-60. Les på nb.no
• Christiansen, Reidar Th [1928]: Et irsk eventyr i Norge. I: Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen 1999 (red.): Folkloristiske klassikere 1800-1930. Norsk Folkeminnesamlings skrifter nr. 147. Aschehoug, Oslo. S.222-230. Les på nb.no
• Norsk eventyrbibliotek bd. 1-12, Det norske samlaget 1967-1981, redaktørar: Brynjulf Alver, Olav Bø, Reimund Kvideland og Mortan Nolsøe. Les på nb.no

• Aarne, Antti og Stith Thompson: The types of the folktale. A classification and bibliography, FF Communication no 184, Helsinki, 1961.
• Stith Thompson: Motif-index of folk-literature. A classification of narrative elements in folktales, ballads, myths, fables, mediaeval romances, exempla, fabliaux, jest-books and local legends. Bd 1-6. Indiana University Press, Bloomington, 1955-1958.
• Hodne, Ørnulf: The types of the Norwegian folktale. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo, 1984. Les på nb.no
• Uther, Hans-Jörg: The Types of international Folktale. A Classification and Bibliography, 3 bd. Academiia Scientiarium Fennica, Helsinki, 2004.