D-vitamin er et fettløselig vitamin og prohormon, som i menneskekroppen blant annet spiller viktige roller i kalsiumbalansen og opprettholdelse av skjelettet. I motsetning til andre vitaminer kan D-vitamin syntetiseres i menneskekroppen når huden utsettes for UV-stråling (sollys).
Det er få gode kilder til D-vitamin i menneskers kosthold. Fiskelever er den eneste rike kilden, men mange typer fet fisk og annen sjømat, egg og soltørket sopp kan inneholde betydelige mengder. I praksis vil fet fisk, tran og berikede matvarer være de viktigste kildene til vitamin D i kostholdet. I Norge tilsettes utvalgte meieriprodukter, som lettmelk og visse typer smør og margarin D-vitamin.
Unikt for D-vitamin, sammenlignet med andre essensielle næringsstoffer, er at det i tillegg til kilder fra kostholdet er noe endogen produksjon. Hos mennesket kan D-vitamin dannes i huden ved bestråling med ultrafiolett lys når huden eksponeres for direkte dagslys. I Norge er det imidlertid for lite sollys i vintermånedene til at kroppens produksjon av D-vitamin er av betydning. Derfor er inntak av mat eller tilskudd med D-vitamin spesielt viktig i vinterhalvåret.
Mennesker med mørk pigmentering er ekstra utsatt for utilstrekkelige nivåer av vitamin D om vinteren. Dette skyldes at økt pigmentering utgjør en barriere mot UV-stråling og dermed gir lavere egenproduksjon av vitamin D ved soleksponering. Kvinner som bærer hijab eller andre som dekker til huden har også større risiko for vitamin D-mangel. Det samme gjelder eldre, sengeliggende og andre som tilbringer mye tid innendørs.
D-vitamin har flere viktige og hormonlignende funksjoner i menneskekroppen. Mest anerkjent er vitaminets avgjørende rolle for oppbygning og remodellering av skjelettet.
Kalsitriol, den mest virksomme av de naturlig forekommende D-vitaminene, setter i gang dannelse av kalsiumbindende proteiner i tarmens slimhinne og bidrar slik i oppsugingen av kalsium fra kosten. Absorpsjonen av fosfat i tarmen er også avhengig av D-vitamin. Kalsitriol aktiverer også differensieringen av beinceller, slik at de får osteoklastaktivitet. Dette bidrar til nedbrytning og remodellering av beinvev, som gir frislipp av kalsium- og fosfationer. I dette samspillet inngår også parathyreoideahormon (PTH), et hormon fra biskjoldbruskkjertlene. Konsentrasjonen av kalsium og fosfor i blodet er betydningsfull for både beinmineralisering, metabolske og nevromuskulære funksjoner. Lav konsentrasjon vil føre til økt reabsorpsjon av kalsium og fosfat i nyrene.
D-vitamin har altså en viktig funksjon i oppbygging og vedlikehold av skjelettet. En fryktet konsekvens av D-vitaminmangel er skjelettsykdommer som rakitt og beinskjørhet. Rakitt kan i alvorlige tilfeller gir deformasjoner i skjelettet hos barn i vekst.
Aktivt kalsitriol påvirker også genuttrykk og celledeling i en rekke ulike celler som immun-, prostata-, bryst- og tykktarmsceller. Flere gener reguleres gjennom kalsitriols binding til en spesifikk reseptor i cellekjernen kalt VDR-RXR. Det er økende oppmerksomhet knyttet til vitamin Ds rolle i immunforsvaret, i tillegg til vitaminets funksjon i forebygging av livsstilssykdommer som diabetes, fedme og kreft.
Flere studier har undersøkt betydningen av vitamin D-status på immunrelaterte helseutfall. Mange av disse sammenhengene er kun studert på et tidlig og eksperimentelt stadium, og det er dermed for tidlig å si noe sikkert om D-vitamin spiller en betydelig rolle for disse spesifikke sykdommene.
Autoimmune sykdommer omfatter sykdomstilstander der immunforsvaret er overaktivert, slik at kroppen tar skade av sine egne forsvarsmekanismer. Eksempel på slike sykdommer er leddgikt, multippel sklerose, cøliaki og diabetes. VDR-reseptoren har ved binding til aktivt vitamin D immunregulerende effekter, som kan ha en betydning i utvikling av sykdommer knyttet til immunforsvaret. Studier har også funnet redusert sykdomsaktivitet hos pasienter med autoimmun sykdom som fikk tilskudd av vitamin D.
Diabetes er en tilstand der blodsukkeret ikke reguleres normalt, ofte som resultat av manglende eller forstyrret insulinutskillelse. Kalsitriol stimulerer til økt utskillelse av insulin fra bukspyttkjertelen. Vitamin D-tilskudd for diabetikere er derfor foreslått som del av behandlingen av nedsatt glukosetoleranse, både ved diabetes type 1 og type 2.
I løpet av årene med covid-19 pandemi har status av D-vitamin blitt undersøkt med hensyn til sykdomsforløp ved infeksjon med korona. Tilskudd med D-vitamin har i tidligere studier vist seg å beskytte mot luftveisinfeksjoner, og forskning på den potensielle effekten D-vitamin kunne ha på koronasmitte og -sykdom ble derfor iverksatt. Ettersom forskningsresultater kom frem, ble det anbefalt at personer med risiko for alvorlig forløp av covid-19 skulle ta kosttilskudd med D-vitamin. Senere oppsummering av disse studiene har imidlertid avvist sikker statistisk sammenheng mellom vitamin D-status og smitte og forløp av koronainfeksjon. Kunnskapsgrunnlaget ble funnet for usikkert til å underbygge anbefaling om ytterligere tilskudd av D-vitamin for å unngå koronainfeksjon.
Anbefalt daglig tilførsel av D-vitamin er 10 μg (mikrogram) for barn og voksne, og 20 μg for eldre. Disse mengdene er bestemt ut fra hvor stor mengde vitamin D som må tilføres for å opprettholde en tilstrekkelig konsentrasjon av aktivt vitamin D (kalsitriol) i blodet.
Overvektige og enkelte pasientgrupper kan ha behov for høyere doser vitamin D. Barn som ammes bør få vitamin D tilskudd tilsvarende 10 μg/dag fra cirka én ukes alder. Dette er fordi morsmelk ikke inneholder tilstrekkelige mengder vitamin D.
Referanseområdet for serumkonsentrasjonen av vitamin D er satt til mellom 50 og 150 nmol/l (nanomol per liter). Det er imidlertid noe uenighet knyttet til hva som er optimale serumkonsentrasjoner av vitamin D. En kunnskapsoppsummering fra 2008 fant at serumkonsentrasjoner over 75 nmol/l var forbundet med bedre prognose for alle undersøkte helseutfall. Enkelte fagpersoner argumenterer derfor for å anbefale både høyere inntak og høyere serumkonsentrasjon (referanseverdier) for optimal helse.
Konservative anbefalinger for inntak av vitamin D begrunnes med at inntak av store mengder D-vitamin kan føre til toksisitet. Det er ikke mulig å oppnå toksiske konsentrasjoner av D-vitamin ved soleksponering, fordi både forløpere til vitamin D og D-vitamin-bindende transportprotein er begrensende faktorer i egenproduksjonen. Men ved tilskudd, og særlig ved kombinasjon av ulike former for tilskudd, kan uønsket høye verdier oppnås, og kroppen greier ikke å kvitte seg med dette. Inntak på opptil 100 μg/dag er ansett som trygt.
D-vitaminer er kjemisk sett steroler. De to viktigste typene er de naturlig forekommende ergokalsiferol (vitamin D2) og kolekalsiferol (vitamin D3), men gruppen omfatter også en del andre steroler. Både vitamin D2 og D3 blir i menneskekroppen omsatt til aktivt vitamin D, som har hormonlignende funksjoner.
7-dehydrokolesterol er en forløper til vitamin D som finnes naturlig i huden. Ved UV-stråling blir denne sterolen omgjort til pre-vitamin-D3, og deretter vitamin D3. Både vitamin D3 og D2 fra kosten, og D-vitamin syntetisert i huden, fraktes via blod bundet til vitamin D-bindende protein (DBP).
I leveren blir D-vitamin hydroksylert i karbonatom nummer 25 ved hjelp av enzymet 25-OH-ase. Nyrene står på sin side for hydroksylering av karbonatom nummer 1 ved enzymet 1-OH-ase, som opp- og nedreguleres av serumkonsentrasjonen av blant annet fosfat og kalsium. Hydroksylert D-vitamin er også kalt 1,25-dihydroksykolekalsiferol og kalsitriol.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.