kreft

Karsinomer er kreft som oppstår i epitelvev, slik som hud eller slimhinner i for eksempel mage-tarmkanalen, luftveiene eller urinveiene. Ondartede svulster utgått fra epitel ender derfor på -karsinom. Foran -karsinom kan det gjerne stå hva slags epitel som er opphavet, for eksempel kjertelvev (adenokarsinom) eller plateepitel (plateepitelkarsinom).

Sarkomer er kreft som utgår fra binde- og støttevev (mesenkym). Sarkom benyttes derfor som en etterstavelse til ulike mesenkymale krefttyper, for eksempel liposarkom (ondartet svulst i fettvev), leiomyosarkom (ondartet svulst i glatt muskulatur, for eksempel i livmorveggen) og osteosarkom (ondartet svulst i beinvev).

Fra bloddannende celler kan det oppstå to typer neoplasier: leukemier og lymfomer.

Leukemier, ofte kalt blodkreft, oppstår i celler i beinmargen, og de neoplastiske cellene vil finnes i blodet.

Lymfomer, også kalt lymfekreft, oppstår i lymfeknuter eller annet lymfatisk vev. Lymfomer viser seg oftest som en kul eller knute, men pasientene kan av og til også ha kreftceller i blodet (såkalt leukemisering).

Blastomer er svulster som oppstår i umodne celler. Disse får ofte etterstavelsen -blastom, for eksempel retinoblastom (ondartet svulst i netthinnen i øyet) og nevroblastom (ondartet svulst i perifert nervevev).

Man kan også angi hvilket organ kreftsvulsten befinner seg i, for eksempel leverkreft, lungekreft, hjernesvulst og hudkreft.

Noen kreftsvulster utvikler seg gradvis gjennom kreftforstadier (preneoplasier eller prekankroser). Påvises slike forandringer vil pasienten ha en økt risiko for å utvikle kreft, og risikoen øker jo mer alvorlig forandringene i forstadiet er. Påvises alvorlige kreftforstadier, vil man oftest anbefale pasienten å fjerne det aktuelle vevsområdet, som for eksempel å operere bort livmorhalsen.

Kreftsvulst kan ofte kjennes som en fast kul eller klump, for eksempel i hud eller bryst. Kreftsvulster i indre organer, som lunge og lever, kan man som regel ikke kjenne.

Kreft i indre organer kan klemme på rørstrukturer eller åpninger. For eksempel kan tarmkreft gi passasjehinder for tarminnhold og gi forstoppelse. Gallegangskreft kan gi passasjehinder for galle fra leveren og gi gulsott. Svulster i luftveier kan gi tungpusthet og vedvarende hoste. Svelgevansker kan oppstå ved svulster i svelg og spiserør. En kreftsvulst i strupen kan klemme på stemmebåndet og gi heshet.

Smerter

Kreftsvulster kan trykke på vevene omkring seg og gi smerte, spesielt hvis vevet rundt ikke har rom for utvidelse, slik som inni hodeskallen.

Ved langsom vekst av svulsten kan vevet omkring tilpasse seg i stor grad, og symptomer oppstår først når svulsten blir flere centimeter stor.

En kreftsvulst kan slite eller gnage på tilgrensende naturlige overflater som for eksempel hud. Sår som oppstår i forbindelse med kreft har tendens til ikke å gro.

Dessuten har blodårer i kreftsvulster lett for å blø. Dette medfører ofte blødning fra kreftsvulster i mage-tarmkanalen, urinveiene, luftveiene eller i hud. Derfor kan blod i avføring, blod i urin, blodig oppspytt og blødninger fra slimhinne i munnhule eller nese være tegn på kreft.

Kreftsvulster kan gi nedsatt funksjon i det organet svulsten går ut ifra eller naboorganer. Dette kan skje ved fortrenging av normale friske celler.

Kreftsvulster kan også sende ut kjemiske forbindelser som påvirke andre organer, for eksempel ved unormal hormonproduksjon eller produksjon av cytokiner. Dette kan gi smerte, feber og redusert allmenntilstand.

Ofte reagerer også kroppens immunsystem mot svulsten og gir lokale eller generelle betennelsessymptomer.

Kreftsykdom kan gi uventet vekttap, påfallende slapphet eller langvarig feber. Dette er uspesifikke symptomer som også kan skyldes en rekke andre tilstander.

Svulster som har spredt seg kan gi opphav til de samme symptomene som primærsvulst på det nye stedet. Noen typer metastaser kan gi spesielt akutte symptomer. For eksempel truende tverrsnittslesjon ved spredning til ryggsøylen.

Det er vanlig å ta blodprøver ved mistanke om kreft. Det finnes ingen blodprøve som gir en sikker kreftdiagnose. Imidlertid kan den gi nyttig informasjon. I blodprøvene undersøkes ofte såkalte kreftmarkører (biomarkører). Kreftmarkører kan følges under behandlingsforløpet og si noe om effekt eller ikke av behandlingen.

Mange kreftsvulster kan påvises med bildeundersøkelser som ultralyd, røntgen, CT eller MR. Man kan også undersøke kroppens hulrom som tarm, urinblære og luftveier med endoskopi. Det finnes også isotopundersøkelser som benyttes i utredningen av visse krefttyper (eks. PET-CT, Lutetium DOTATOC)

Som regel tas en vevsprøve (biopsi) av svulsten for å se på den i mikroskop. Dette er avgjørende for å stille en sikker kreftdiagnose og for å bestemme krefttype.

I mikroskopet ser man på kreftcellenes utseende, vekstmønster og hvordan de er organisert (vevsarkitektur).

Vevsprøver kan også undersøkes med immunhistokjemi. Dette kan være med på å gjøre typebestemmelsen sikrere og være viktig i vurdering av prognose og behandling.

Noen ganger ønsker man å se på enkeltceller gjennom cytologisk prøve (celleprøve).

Idag benyttes også i stor grad genundersøkelser av kreft for å kunne skreddersy behandlingen for den enkelte pasient.

I fem til ti prosent av alle krefttilfeller finner man ikke noen sikker typediagnose eller sikkert utgangspunkt for svulsten, tross grundig utredning. Dette kalles kreft med ukjent primærtumor.