epitafium

De eldste middelalderlige epitafier gjengir den avdødes anevåpen. Men det var først i protestantismens kirker, etter at katolisismens mange altere ble fjernet, at epitafiene ble en av kirkenes viktigste utsmykningsgjenstander. Mens man i Danmark fikk en rekke hugde steinepitafier, ble det ikke utført mange slike i Norge, men desto flere av tre. Som en naturlig følge av renessansens individualisme ble portrettbilder og familiebilder ved siden av eller sammen med religiøse og bibelske komposisjoner de vanlige motiver for slike minnetavler. Med barokken kom rammens utstyr med rik dekorativ treskurd til å spille vel så stor rolle. Høydepunktet betegner de fem store epitafier med malerier og med dekorativ og figural treskulptur som Anders Smith utførte til Stavanger domkirke i årene 1661–1680.

På slutten av 1600-tallet ble det imidlertid bestemt at epitafiene bare skulle være forsynt med inskripsjoner, men ikke ha portretter og ikke koste mer enn 300 riksdaler. Følgen var at bruken av dem ble betydelig innskrenket. Rent unntaksvis ble det tale om betydeligere stykker, som det store marmorepitafiet over Ole Christopher Wessel (død 1794) i Skjeberg kirke, tegnet av J. H. Rawert. Deretter opphørte skikken i Norge. I Storbritannia er den ennå alminnelig.

• kunst