Beinskjørhet er en sykdom som gjør skjelettet svakere og mer utsatt for beinbrudd. Det kan skyldes en underliggende sykdom, men den vanligste årsaken er den aldersbetingede beinskjørheten, som har høy forekomst i nordiske land. Årsaken til dette er ukjent.
Beinskjørhet. Forandring i benmasse med økende alder.
Gjennom hele livet skjer det en kontinuerlig nedbryting og gjenoppbygging av beinvevet. Nydannelse av beinvev ivaretas av celler som kalles osteoblaster, mens beinvevet brytes ned av store, flerkjernete celler som kalles osteoklaster. Dersom nedbyggingen går raskere enn oppbyggingen, blir beinvevet svakere, med redusert kalsiuminnhold og endret struktur. Dette gjør at knoklene blir utsatt for brudd, selv ved vanlig bruk av knokkelen (såkalt spontanfraktur).
Både styrken og elastisiteten i knoklene minsker fordi mengden av organisk beinvev reduseres med tilsvarende tap av kalsiumsalter. Ved en mikroskopisk undersøkelse av kompakt beinvev fra en pasient med beinskjørhet, finner man at kanalene i beinvevet er utvidet. Svinnet er mest uttalt inn mot marghulen (som gjerne er forstørret), men ellers beholder knokkelen stort sett sin form og størrelse. I det svampaktige beinvevet er antallet av trabekler, beinlameller som danner et finmasket nettverk i knokkelens indre, redusert, og de resterende trabeklene er gjennomgående tynnere enn normalt.
Ifølge Verdens helseorganisasjon – WHO foreligger beinskjørhet når beinmineraltettheten måles lavere enn 2,5 standardavvik under gjennomsnittsverdien for yngre voksne.
Omtrent en firedel av norske kvinner over 50 år har beinskjørhet etter beinmineralmåling. Forekomsten av beinskjørhet er høyere i Norge enn i Europa for øvrig, uten at man kjenner årsaken.
Årsakene til beinskjørhet kan være enten redusert nydannelse av beinvev eller økt nedbryting av beinvev. Man kan se beinskjørhet som et resultat av redusert nydannelse av knokkelvev ved forskjellige tilstander som skyldes hormonmangel og ved nedsatt proteintilførsel.
Den langt viktigste årsaken til beinskjørhet er mangel på kjønnshormonet østrogen hos kvinner i overgangsalderen (klimakterium). Østrogenet påvirker balansen mellom beinnydannelse og beinnedbryting ved å virke inn på osteoblastene og osteoklastene. Undersøkelser har vist at beinsvinnet hos kvinner i klimakteriet er tre ganger så stort som hos menn i samme aldersgruppe. Dette forklarer også at hyppigheten av knokkelbrudd hos kvinner fra 50-årsalderen er mange ganger større enn hos menn, til tross for at menn rammes langt oftere av ulykker. En medvirkende årsak til beinskjørhet hos eldre mennesker kan også være nedsatt fysisk aktivitet.
Unormalt økt nedbryting av beinvev forekommer ved økt utskillelse av parathyreoideahormonet (PTH) fra biskjoldbruskkjertlene. Likeledes kan behandling med glukokortikoider (steroider) over tid ha en slik negativ effekt.
Ved leddgikt ses også et beintap, dels på grunn av betennelsen (som aktiverer osteoklaster), dels på grunn av fysisk inaktivitet, men også på grunn av bruk av kortikosteroider.
Arv er også en viktig faktor ved beinskjørhet. Det er beregnet at beintettheten for 75 prosent er bestemt av arv og 25 prosent av miljøfaktorer.
Selve beintapet gir ikke symptomer, og beinskjørheten viser seg først når et beinbrudd oppstår. De vanligste lokalisasjoner for brudd i forbindelse med beinskjørhet er hofte (lårhals), underarm/håndledd og rygg.
Diagnosen stilles ved hjelp av måling av beinmineraltetthet, også kalt beintetthet (beinmineralmåling).
Beinvevet brytes ned og bygges opp kontinuerlig gjennom livet. Osteoklaster bryter ned beinvev, mens osteoblaster bygger opp. Figuren viser noen legemidler og hvordan de påvirker osteoklastene og osteoblastene.
Behandlingen retter seg etter årsaken til beinskjørheten. Tilførsel av kalsium og D-vitamin er grunnbehandling. Den viktigste gruppen legemidler for å bremse nedbryting av bein er bisfosfonater. Østrogener har vært mye brukt, men omfanget er redusert på grunn av risiko for bivirkninger. Andre midler er tilgjengelige er blant annet tilførsel av kunstig fremstilt parathyreoideahormon.
Godt kosthold og aktivitet er viktig fra barnealder og fremover for å få en så høy beinmasse som mulig som ung voksen. Røyking og alkohol gir tap av beinvev.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.