fengselsstraffens historie

I 1704 anla pave Clemens 11 i Roma en oppdragelsesanstalt for gutter, Ospizio di San Michele. Innflytelsen fra klosterlivet var merkbar, guttene ble isolert i eneceller om natten, og arbeidet om dagen i fellesskap, men under taushet.

I siste halvdel av 1700-tallet begynte et reformarbeid under innflytelse av opplysningstidens store tenkere som Montesquieu og Voltaire. En belgisk anstalt fra 1775, oktogonen i Gent, var tidens mønsterfengsel, basert på en klassifisering av de innsatte og en vel utviklet arbeidsopplæring, og med den nøyaktigste orden. Italieneren Cesare Beccaria sendte i 1764 ut sitt skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff), hvor han mante til vidtgående reformer i straffesystemet. Enda større betydning fikk briten John Howard, som hadde besøkt fengsler i de fleste europeiske land og funnet tilstanden ubeskrivelig. Hans skrift i 1777, The State of the Prisons (Fengslenes tilstand), vakte oppsikt. Han arbeidet resten av sitt liv for radikale endringer i fengslene, for mildere straffer, bedre hygiene og kost, enromssystem og human behandling.

Ensomhetsfengselets egentlige gjennombrudd fant først sted ved byggingen av Eastern Penitentiary i Philadelphia, som ble ferdig 1829. Derav betegnelsen Philadelphia-systemet som hadde som utgangspunkt at innsatte skulle være avskåret fra samkvem med medfanger. Det ble lenge lagt vekt på at arbeidet skulle være tungt. Enkelte steder innførte man kunstige innretninger for å holde de innsatte i anstrengende beskjeftigelse, slik som tredemøllen. Systemet fikk ikke stor utbredelse i USA, men en rekke land i Europa fikk fengsler av denne arten. Det første var Pentonville i London fra 1842, som ble modellfengselet for mange andre, også for Botsfengselet i Oslo.

I USA fant et annet system utbredelse, Auburn-systemet, grunnlagt på arbeid i fellesskap, men under taushet, og enecelle om natten. Det hadde navn etter fengselet i Auburn i staten New York, åpnet i 1821. Det berømte Sing Sing-fengselet, også i staten New York, ble bygd i 1825 etter samme system. Auburn-systemet tillot en fabrikkmessig arbeidsdrift, mens Philadelphia-systemet baserte seg på cellearbeid.

Bortimot 1700 begynte England å deportere en del av sine straffanger til Amerika, men ordningen opphørte etter kolonienes løsrivelse. Inntil deportasjonsordningen til Australia kom i stand, ble fangene anbrakt i avtaklede krigsskip som flytende fengsler, de beryktede convict hulks. En del av de vanskeligste av de deporterte fanger ble anbrakt på Norfolkøya øst for Australia. Her gjennomførte Alexander Maconochie reformer i 1840-årene, blant annet basert på at flid og god oppførsel kunne gi tidligere løslatelse. Hans virksomhet vakte oppmerksomhet og ledet til det irske progresjonssystem, satt ut i livet av Sir Walter Crofton i 1855. Hensikten var å aktivisere de innsatte ved etter hvert å gi dem fordeler. Den siste delen av straffetiden fikk de tilbringe i et åpent fengsel.

Det irske system ble i USA videreført i det såkalte reformatory system, virkeliggjort i Elmira Reformatory i staten New York 1876. Systemets talsmann, Zebulon Brockway, tok sikte på en virkelig karakterforandring hos den domfelte. Den domfelte skulle kunne løslates og settes under tilsyn når man antok han var moden for det.

I Storbritannia bygde fengselssjefen, Sir Evelyn Ruggles-Brise, videre på reformatorysystemet og skapte i 1908 Borstal-systemet for unge lovbrytere. Den domfelte skulle løslates når han viste seg moden til det, innenfor en lovbestemt maksimums- og minimumsramme, samtidig som tiden kunne avpasses etter den arbeidsopplæring han forutsattes å skulle gjennomgå. Borstalsystemet og forvaringssystemet er i noe varierte former blitt innført i en rekke land, også de nordiske.

Spesialiseringen av de strafferettslige reaksjoner er i det hele betegnende for utviklingen på 1900-tallet. Den har nødvendiggjort særskilte anstalter for de forskjellige kategorier av domfelte, de unge, alkoholikere, de psykisk avvikende og tilbakefallsforbryterne. Prinsippet er å prøve å individualisere behandlingen. I tillegg har fengsler uten sikkerhetsforanstaltninger, såkalte åpne anstalter, fått større anvendelse. De fleste land har en ordning med permisjoner for de innsatte for at de bedre skal kunne holde forbindelsen ved like med pårørende og utenverdenen for øvrig. Det er også innført såkalt frigang: den innsatte bor i fengselet eller i spesielle frigangshjem, men er på dagtid beskjeftiget med arbeid eller undervisning utenfor fengselet/frigangshjemmet.

Christian 5s Norske Lov av 1687 nevner flere arter av frihetsstraff: livsvarig eller tidsbegrenset straffarbeid, fengsel på vann og brød eller på egen kost, og forvaring. Straffarbeidet skulle utholdes enten på Bremerholm, det dansk-norske orlogsverft i København, i «fiskerleiene nordenfjells» eller i «bergverkene sønnenfjells». Dommeren kunne også gi anvisning på annet arbeidssted. Straffarbeidet i fiskerleiene ble ved et lovbud i 1790 endret til «arbeid i fiskerleiene i Nordlands amt» og «tjeneste for kost og klær eller kost og lønn i Finnmarkens amt». Det er lite man vet om disse straffartene. Fengsel på vann og brød kunne etter lovboken utholdes i inntil 4 uker.

I 1734 ble det bestemt at straffarbeid i bergverkene skulle opphøre og i stedet utføres som festningsarbeid, og fra 1739 gjaldt dette også for straffarbeid på Bremerholm. I 1741 ble Bremerholm nedlagt som straffested. Verftet hadde da i omkring 150 år vært hovedstraffestedet i Danmark for «arbeid i jern», som var en fryktet straff. Slavene, som de ble kalt, gjorde forskjellig slags arbeid på Holmen, men kunne også settes til arbeid utenfor verftet. De «trellet» også på galeiene som rorskarer (galeislaver). I Norge ble festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus brukt som straffanstalter for slavene, derav ordet slaveriene. Ved flere av festningene ble det bygd egne fangebygninger. De arbeidet i de militære etablissementer, men kunne også lånes ut som arbeidsfolk ute i byen.

København fikk et tukthus like etter 1600, Stockholm omkring 1620. Det første tukthus i Norge ble opprettet i Trondheim i 1639. Egentlig var det to institusjoner, et «børnehus» for gutter og et «kvinde- og pigehus». Guttene fikk først og fremst opplæring i boklige fag, mens kvinnehuset var et spinnehus. Det sistnevnte ble senere kalt «tukt- og verkshus». Det brant under den store brannen i 1681. I forbindelse med en omorganisering av fattigvesenet ble det i 1732 bygd et nytt tukt- og forbedringshus i Trondheim, og i 1738 et i Oslo. Et «børnehus» fra 1646 i Bergen ble i 1744 gjort til tukthus, og i 1789 ble det opprettet et i Kristiansand.

Tukthusene var opprinnelig fattighus og tvangsarbeidshus og ikke straffanstalter, men en forordning av 1789 innførte tukthusarbeid som straff. Etter 1814 kunne ingen settes i tukthus uten etter dom.

Etter 1814 ble spørsmålet om en fengselsreform tatt opp. Den såkalte Straffanstaltkommisjon ble nedsatt i 1837 og gav en grundig innstilling i 1841. Den foreslo at det i stedet for de gamle straffanstalter skulle bygges 7 fengsler rundt i landet etter Philadelphia-systemet, med i alt 2100 plasser. Samtidig ble imidlertid den nye straffelov, kriminalloven av 1842, vedtatt, og denne lov og senere lover reduserte straffanvendelsen slik at tallet på domfelte snart falt ganske sterkt. Det ble derfor bare bygd ett slikt nytt fengsel, Botsfengselet i Oslo, ferdig i 1851.

I årene frem til 1885 forsvant de resterende slaverier, unntatt Akershus og Trondheim, som ble «straffanstalter» for menn, og tukthusene, unntatt tukthuset i Storgata i Oslo, som ble «straffanstalt» for kvinner.

Kriminalloven innskrenket bruken av straffarbeid, men utvidet bruken av kort fengselsstraff. Det hadde foruten slaveriene og tukthusene fra gammelt av eksistert en rekke små arresthus rundt i landet, for varetektsfengslede og til utholdelse av korte fengselsstraffer. Disse arresthusene ble bekostet av byene og bygdene. Dette gamle arrestvesenet kunne ikke tilfredsstille de nye fordringer. Det lokale fengselsvesen ble derfor ordnet ved en lov av 1857; amtene og kjøpstedene skulle danne fengselsdistrikter, som mot et bidrag av staten var forpliktet til å skaffe og vedlikeholde det nødvendige antall fengsler. Fengslene skulle hovedsakelig være innrettet med eneceller. Ved siden av de egentlige distriktsfengsler, skulle det være små hjelpefengsler i byene og såkalte tinglagsarrester på landet som varetektsfengsler. Som følge av denne lov ble det bygd, eller i noen få tilfeller ominnredet, i alt 56 distriktsfengsler. Dessuten hadde man 162 hjelpefengsler og tinglagsarrester.

Lov om fengselsvesenet og om tvangsarbeid av 1900 gav regler om fangebehandlingen og innførte blant annet adgang til løslatelse på prøve. Forvaltningen av lokalfengslene ble overtatt av staten mot et årlig bidrag fra fengselsdistriktet. Den nye straffeloven av 1902 gjorde det nødvendig med noen endringer i fengselsloven, og det ble derfor gitt en ny fengselslov av 1903, som med endringer gjaldt til 1959.

Ved endringer i straffeloven i 1928 ble det innført to nye strafferettslige reaksjoner, forvaring og sikring. Det var meningen at de som ble anbrakt etter disse reaksjonene, skulle settes inn på Oppstad, men en lovendring i 1933 fastsatte at slike domfelte fortrinnsvis skulle anbringes i særskilt anstalt.

Det gamle kvinnefengselet i Oslo ble revet i 1938. Det nye kvinnefengsel med 100 plasser, på Ila i Bærum, var ikke ferdig da okkupasjonsmyndighetene la beslag på det, bygde et stort antall brakker i tillegg og benyttet det som Grini fengsel (se også Ila fengsel). De kvinnelige innsatte var i 1938 midlertidig anbrakt på Bredtveit, men de nazistiske myndigheter under andre verdenskrig tok også dette i bruk som politisk fengsel. Bredtveit ble i årene 1945–1949 brukt til landssvikdømte kvinner. Senere har anstalten igjen vært fengsel og sikringsanstalt for kvinner.

I Oslo ble Aktiebryggeriets eiendom i Åkebergveien i 1930-årene ominnredet til fengsel og fengselssykehus. Sammen med avdelingen i Møllergata 19 fikk dette fengselet ca. 500 plasser og ble den største fengselsanstalten i landet. I 1970 ble Botsfengselet nedlagt som landsfengsel, og de innsatte overført til det nybygde Ullersmo landsfengsel med Kroksrud arbeidskoloni på Kløfta. Botsfengselet gjennomgikk senere en fullstendig innvendig modernisering og ble i 1975 overtatt av Oslo kretsfengsel (fra 2001 Oslo fengsel) som ny avdeling i stedet for Møllergata 19.

I 1951 ble Ila tatt i bruk som spesialanstalt for forvarings- og sikringsdømte. I årene 1976–2002 ble anstalten også brukt som landsfengsel, men også tidligere var det adgang til å overføre til sikringsanstalten personer som var dømt til fengselsstraff. Reglene om sikring og forvaring ble i 1997 vedtatt opphevet, men forvaring er ført videre som en straffart som kan idømmes i stedet for fengsel der tidsbestemt fengselsstraff ikke ansees tilstrekkelig for å beskytte samfunnet.

I 1928 ble det vedtatt en lov om arbeidsskole eller oppdragende behandling av unge lovbrytere, som først først ble satt i verk i 1951 ved opprettelsen av Berg arbeidsskole. Ved lov av 9. april 1965 ble arbeidsskolen gjort om til ungdomsfengsel. Både lovbestemmelsene om ungdomsarrest og ungdomsfengsel ble opphevet i 1975, og ungdomsfengselet nedlagt.

Straffen tvangsarbeid for overtredelse av løsgjengerloven bortfalt ved en lovendring i 1970. I praksis ble tvangsarbeid i årene før opphevelsen av loven bare brukt for løsgjengeri og alkoholmisbruk. Oppstad arbeidshus er tatt i bruk som fengsel, se Åna fengsel.

I forbindelse med behandlingen av Kriminalmeldingen i slutten av 1970-årene, ble det lagt opp til økt bruk av åpne fengselsanstalter og bruk av mindre fengsler knyttet til den innsattes lokalmiljø. Det ble lagt stor vekt på muligheten til å vende tilbake til et normalt liv etter endt soning, blant annet gjennom å forsterke det eksisterende nettverk rundt den innsatte.

1. mars 2002 trådte straffegjennomføringsloven av 18. mai 2001 i kraft og avløste samtidig fengselsloven av 12. desember 1958. Den nye loven innebærer en regionalisering og desentralisering av ansvar og myndighet. Kriminalomsorgen består nå av tre nivåer: Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, regionalt nivå og lokalt nivå. Det ble opprettet 6 kriminalomsorgsregioner som felles administrasjon for fengslene og friomsorgen. Det lokale nivået er gitt beslutningsmyndighet i de fleste saker som gjelder innsatte og domfelte (jf. lovens § 5–6).

Innføringen av straffegjennomføringsloven innebar blant annet innstramning i reglene om løslatelse på prøve ved soning av 2/3 av straffen og egne fengselsavdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå.