Voltaire

Voltaire kom fra en borgerlig familie i Paris og fikk sin utdanning hos jesuittene, som ga ham en grundig skolering i klassisk kultur. Som 20-åring gjorde han seg bemerket i salongene, som siden presiøsitetens tid var en viktig arena der dikterne kunne pleie kontakten med øvrigheten.

Voltaire gikk derimot for langt i sine satiriske dikt om regenten Filip av Orléans og ble derfor fengslet i Bastillen. Der skrev han sitt første verk med signaturen Voltaire, tragedien Oidipe fra 1718, som ble en publikumssuksess. I 1726 havnet Voltaire i Bastillen på nytt etter en konflikt med en adelsmann. Han fikk slippe ut på den betingelsen at han forlot landet. Dermed dro han til England. Her satte Voltaire seg inn i naturvitenskap og moderne erfaringsfilosofi.

Ved tilbakekomsten skrev han Lettres philosophiques sur les Anglais fra 1734, en beskrivelse av engelske forhold som innebar en indirekte kritikk av de franske. Dette verket var både årsak til og symptom på den franske opplysningstidens voksende anglomani. Det Voltaire her særlig verdsetter ved nabolandet er dets toleranse for flere trossamfunn, dets liberale politikk og handel samt Isaac Newton med hans teorier om gravitasjonskraften.

Verket kom ut uten det franske sensurapparatets godkjenning og ble umiddelbart dømt til å brennes, samtidig som det kom en ny arrestordre på Voltaire. Han søkte da tilflukt hos sin nye elskerinne, forfatteren og Newton-oversetteren Émilie, markisen av Châtelet, i hennes slott i Champagne. Her dyrket han sitt forfatterskap i tillegg til å drive naturvitenskapelige eksperimenter.

Etter elskerinnens død i 1749 fulgte Voltaire en oppfordring fra Fredrik 2 av Preussen om å slå seg ned hos ham. Her skrev han sitt mest kjente historiske verk, Le Siècle de Louis XIV fra 1751, som roser den franske kulturen under Ludvig den 14. og som har bidratt til at klassisismen huskes som Frankrikes store stilepoke. Av hans øvrige historiske verker kan nevnes Histoire de Charles XII fra 1731 (norsk oversettelse i 1943) om Karl 12 av Sverige. Forholdet til Fredrik 2 ble snart dårlig, og Voltaire forlot Preussen i 1753.

I 1758 kjøpte han et slott og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Her formet han samfunnet rundt seg etter sine egne filosofiske idealer. Han skrev uten stans og sendte ut bøker, brev og småskrifter med kritikk av de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i Frankrike. I 1778 reiste han til Paris der han ble gjenstand for stor hyllest, men han døde kort etter, en måned før sin store motstander, Jean-Jacques Rousseau.

Voltaire dyrket en rekke litterære sjangere og var en stor brevskriver. Eposet La Henriade fra 1728 og tragedien Zaïre fra 1732 ble i samtiden betraktet som mesterverker, men ettertiden har vært mer kritisk til dem. Som historieskriver ble han en forløper for senere historikere ved å interessere seg ikke bare for kongene og deres militære bedrifter, men også for folkets liv, økonomi, jordbruk, seder og skikker, diktning og vitenskap. Han avviste også den tanken at historien gjenspeilte Guds forsyn.

Hans filosofiske verker har gjerne en polemisk form, for eksempel Traité sur la tolérance fra 1763 og Dictionnaire philosophique fra 1764. Hit kan også regnes hans filosofiske fortellinger, som Zadig fra 1747 og Candide fra 1759; disse utgjør den mest levedyktige delen av hans forfatterskap. Særlig regnes Candide som en av de store klassikere i fransk litteraturhistorie. Verket er gjennomgående satirisk og handler om en naiv ung manns dannelsesreise. Voltaire selv anså imidlertid disse fortellingene som mindre viktig litteratur og omtalte dem som morsom underholdning («amusements»).

Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av hans liv ble menneskesynet mer pessimistisk, og han ble mer opptatt av de lidelsene menneskene aldri kan unngå. Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse, men hans egen kritikk av kristendommen kan likevel av og til nærme seg det fanatiske.

Voltaire var deist, det vil si at han avviste åpenbaringen og den kristne troen, men mente at fornuften kunne vitne om eksistensen av en Gud, «allfornuften» og «allgodheten». Med sin humor, ironi og sin klare og levende fremstillingsevne kjempet han for frihet og toleranse. Hans ideal var det opplyste eneveldet; han mente at enkelte sosiale forskjeller var naturbestemte og at «folket» aldri ville bli i stand til å ta ansvar for styret av et land. Likevel kom hans tanker til å fremme revolusjonens sak, og hans sarkofag ble plassert i de revolusjonære helters mausoleum, Panthéon.

• opplysningstiden
• den franske revolusjon

• Fransk Voltaire-utstilling på BnF sine nettsider
• Last ned Candide (engelsk) fra Project Gutenberg sine nettsider
• Last ned Candide (norsk) fra bokhylla.no (oversatt av Paul René Gauguin)

• Besterman, Theodore: Voltaire, 1969
• Brandes, Georg: Francois de Voltaire, 1916-17, 2 b.
• Danielsen, Camilla Kolstad, Voltaires filosofiske fortellinger. Potpourri som genrepraksis i Voltaires sene filosofiske fortellinger, doktoravhandling ved NTNU, 2006
• Danielsen, Camilla Kolstad, Opplysningens stjerne, 2014, Finn boken
• Ekerwald, Carl-Göran: Voltaire : liv och tänkesätt, 2000, isbn 91-1-300852-8
• Hagen Kjørholt, Ingvild, Voltaires verdensborgere. En studie av det franske 1700-tallets kosmopolitisme, doktoravhandling ved NTNU, 2012, Om avhandlingen.
• Heuvel, Jacques van den: Voltaire dans ses contes, 1967
• Nedergaard, Leif: Voltaire : liv & værker, 2001, isbn 87-7876-141-7
• Pearson, Roger: Voltaire almighty : a life in pursuit of freedom, 2005
• Pomeau, René: Voltaire par lui-même, 1955
• Pomeau, René m.fl.: Voltaire en son temps, 1985-94, 5 b.
• Ridgway, Ronald S.: Voltaire and sensibility, 1973, isbn 0-7735-0130-4
• Voltaire, Candide eller Optimismen, oversatt av Henning Hagerup, 2016, Finn boken
• Wade, Ira O.: The intellectual development of Voltaire, 1969