krigsfange

De første alminnelige bestemmelser om behandlingen av krigsfanger finnes i landkrigsreglementene av 1899 og 1907. De viste seg utilstrekkelige under første verdenskrig og ble erstattet av en særskilt konvensjon av 27. juli 1929. Denne er etter andre verdenskrig avløst av den gjeldende Genèvekonvensjon av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger. Ved denne konvensjon, som er meget detaljert og omfatter 143 artikler, er krigsfangers rettsstilling betydelig bedret. Videre har konvensjonen utvidet krigsfangebegrepet, blant annet til å omfatte medlemmer av en organisert motstandsbevegelse som opptrer på okkupert område. Etter tilleggsprotokollene av 1977 omfatter det også medlemmer av nasjonale frigjøringsstyrker. Også beskyttelsen av andre internerte, som ikke oppnår krigsfangestatus, er forbedret.

Konvensjonen gjelder under krig eller annen væpnet konflikt mellom to eller flere stater (internasjonal væpnet konflikt), selv om noen av dem ikke erkjenner at det består krigstilstand. Konvensjonen skal anvendes i samarbeid med og under kontroll av de nøytrale beskyttermakter som har i oppdrag å vareta de krigførende parters interesser. Dersom det ikke er oppnevnt en beskyttermakt, vil Den internasjonale Røde-kors Komiteen (ICRC) fungere i denne rollen.

I forbindelse med bekjempelse av internasjonal terrorisme, er det blitt reist spørsmål hvorvidt terrorister som pågripes under en væpnet konflikt mellom stater, er beskyttet etter krigsfangekonvensjonen. I Afghanistankonflikten har det amerikanske synet vært at de som pågripes under mistanke om å ha begått terrorhandlinger, ikke faller inn under begrepet «krigsfange». De skal etter dette synet ansees som «unprivileged or unlawful combattants», altså personer som verken er beskyttet som lovlig stridende eller som krigsfanger. Dette synet ble sterkt imøtegått av mange stater og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. I dag er det større internasjonal enighet om at også personer som ikke oppfyller vilkårene til å få krigsfangestatus (internerte), skal gis visse minimumsgarantier, men de får ikke vern mot strafforfølgelse.

Hovedbestemmelsene i konvensjonen går ut på at krigsfanger til enhver tid skal behandles humant. De skal beskyttes mot enhver form for vold eller trusler. Det er forbudt å anvende represalier mot dem.

Den makt som har krigsfanger i sin varetekt, er forpliktet til gratis å sørge for deres underhold og for den legehjelp som deres helbredstilstand krever. Bortsett fra den særbehandling som følger av grad og kjønn, skal alle krigsfanger behandles likt uten hensyn til rase, nasjonalitet, religion, politisk oppfatning eller liknende.

Enhver krigsfange plikter på forespørsel å oppgi navn, grad, fødselsdato og matrikkelnummer (militært nummer; i Norge erstattet med fødselsnummer). Utover det kan krigsfangen ikke tvinges til å gi opplysninger. Krigsfanger skal beholde sine effekter og personlige bruksgjenstander, unntatt våpen, militær utrustning og militære papirer.

Snarest mulig etter tilfangetakelsen skal krigsfanger flyttes til leirer som ligger så langt fra kampområdet at de er utenfor fare. Krigsfanger kan interneres, men bare i anlegg på landjorden som byr nødvendige garantier for hygiene og sunnhet. Bare i rent spesielle tilfeller kan de interneres i fengsler. De skal være innkvartert under like gunstige forhold som de væpnede styrker i den stat hvor de oppholder seg. Leirene skal om dagen merkes med bokstavene PG eller PW, slik at de tydelig kan kjennes fra luften, og skal ha tilfluktsrom. Den daglige standardrasjon av mat skal være slik at den strekker til for å holde krigsfangene ved god helbred. De skal utstyres med tilstrekkelig klær, og i alle leirer skal det innrettes kantiner, hvor de kan skaffe seg matvarer, vanlige bruksting og liknende. Krigsfanger kan frigis på æresord mot å ikke delta videre i konflikten hvis deres eget lands lov tillater det, men kan ikke tvinges til å gi et slikt æresord. Slik frigivelse har vært brukt når helsemessige årsaker tilsa det, men det er få dokumenterte tilfeller av frigivelse på æresord etter 1800-tallet.

Krigsfanger som er friske, er forpliktet til å utføre arbeid avpasset etter deres grad og evner, men det må ikke stå i direkte forbindelse med krigsoperasjonene. Arbeidet må heller ikke være usunt eller farlig, med mindre vedkommende melder seg frivillig. For eksempel skal fjerning av miner betraktes som farlig arbeid. Det skal betales en rimelig arbeidsgodtgjørelse for arbeidet. Offiserer er ikke forpliktet til å utføre arbeid. Underoffiserer kan ikke settes til annet arbeid enn som oppsynsmenn. Den makt som har dem i sin varetekt, skal utbetale alle krigsfanger et månedlig lønnsforskudd av nærmere fastsatt størrelse.

Dersom en krigsfange forsøker å flykte, kan han straffes disiplinært. Lykkes det ham å komme ut av landet eller å slutte seg til sine egne styrker, kan han ikke senere straffes for flukten selv om han på ny blir tatt som krigsfange. Den strengeste disiplinærstraff er arrest i 30 dager. Krigsfanger kan ikke i noe tilfelle overføres til straffeanstalter (fengsler, tukthus og liknende) for å sone disiplinærstraff. Enhver korporlig avstraffelse er forbudt, og det er forbudt å anvende kollektiv straff for individuelle handlinger.

I alvorlige tilfeller kan det åpnes rettslig forfølgning overfor krigsfanger. Dette må imidlertid bare skje etter samme rettergang som blir brukt overfor medlemmer av de væpnede styrker i den stat som har fangen i sin makt. Ingen krigsfange kan forfølges eller dømmes for en handling som ikke uttrykkelig var forbudt i fangestatens lovgivning eller av gjeldende folkerett den dag handlingen ble begått. Dødsdom kan ikke eksekveres før utløpet av en frist på minst 6 måneder etter at melding om dommen er kommet frem til beskyttermakten.

I enhver krigførende stat skal det opprettes et offisielt opplysningskontor for krigsfanger som er i dens varetekt. Videre skal det opprettes et sentralt opplysningskontor for krigsfanger i et nøytralt land. Krigsfanger skal få anledning til å sende og motta brev og kort og til å motta pakker med matvarer, klær med mer. All post til og fra krigsfanger er portofri og tollfri, men underkastet sensur. Krigsfanger skal ha adgang til å motta pengesendinger, og skal også kunne foreta overføringer av pengebeløp til sine pårørende hjemme.

Delegater fra ICRC skal gis mulighet til å besøke krigsfangene og snakke med dem på tomannshånd.

Alvorlig syke og hardt sårede krigsfanger skal sendes hjem så snart de kan tåle transporten. Ved krigens begynnelse skal det opprettes blandede legekommisjoner som skal treffe alle slike avgjørelser. Selv under fiendtlighetene kan det av humanitære hensyn sluttes avtaler om direkte hjemsendelse eller hospitalisering i nøytralt land av friske fanger som har vært lenge i krigsfangenskap. Men ingen hjemsendt krigsfange kan benyttes til aktiv militærtjeneste.

Krigsfanger skal frigis og sendes hjem uten opphold når de aktive fiendtligheter er opphørt. Hvis det ikke er avtalt noe om dette ved inngåelse av våpenstillstand, skal hver av de makter som har krigsfanger i sin varetekt, snarest mulig utarbeide og sette i verk en plan for hjemsendelsen.

Sanitetspersonell og geistlige som holdes tilbake i fiendestaten for å yte bistand til krigsfanger, skal ikke selv betraktes som krigsfanger, men skal minst nyte godt av de fordeler som konvensjonen gir krigsfanger.

• krig
• krigens folkerett
• Genèvekonvensjonene