fantasy

Portal- og oppdragsfantasy (portal-quest fantasy) inneholder tekster som anses som typiske for fantasysjangeren. Denne typen fantasy dreier seg om et oppdrag som må løses (quest), eller fortellinger med en sekundær verden som nås via en portal. Teksttypen kjennetegnes av et beskrivende og forklarende språk, fordi protagonisten som regel er uerfaren og må samle kunnskap og erfaring for å løse oppdraget. Fortellingen er sett fra protagonistens synsvinkel og leder frem mot et punkt der helten har kunnskap til å endre verden.

Portal- og oppdragsfantasy utspiller seg hovedsakelig i fasen «forståelse». Kjerneeksempelet på kategorien er C. S. Lewis' Løven, heksa og klesskapet fra 1950. Kategorien er svært vid og rommer de fleste klassiske fantasyfortellinger, også Ringenes herre.

Innforstått fantasy (immersive fantasy) tar også utgangspunkt i protagonisten, men i disse tekstene tar protagonisten det fantastiske for gitt, og det presenteres derfor uten forklarende kommentarer. Magi har ingen nødvendig plass i slike tekster, og verdensbyggingen hviler på rasjonalisme. Tidligere fantasyteoretikere skiller science fiction fra fantasy fordi science fiction opererer med rasjonelle, heller enn overnaturlige forklaringer på det fantastiske. De fiktive verdenene i science fiction baserer seg på ting som, gitt en fortsatt vitenskapelig og teknologisk utvikling, kan bli mulige i fremtiden. Gjennom innforstått fantasy nærmer Mendlesohn seg en innlemmelse av science fiction under fantasy. Fortellingene baserer seg på antagelsen om at de kan være eller bli mulige.

Innforstått fantasy plasserer seg i Clutes «hjemkomst»-fase. Kjerneeksempelet i kategorien er Laurell K. Hamiltons vampyrfortellinger – en type politifortellinger der protagonisten bekjemper vampyrer.

Inntrengerfantasy (intrusion fantasy) dekker tekster der det fantastiske er noe ukjent som bryter inn og skaper kaos i en ellers kjent og trygg verden. Denne typen retorikk er typisk for skrekkfiksjon. I slike tekster er det tydelige grenser mellom det «virkelige» og det fantastiske, og grunnantagelsen er at det normale er preget av orden som gjenopprettes når det fantastiske overvinnes eller trekker seg tilbake. Opptrapping av skrekk og overraskelse er typisk, og ofte introduseres nye protagonister for å opprettholde overraskelseselementet.

Inntrengerfantasy utspiller seg i Clutes fase «forverring». Edith Nesbits fortellinger er eksempler på hvordan det eventyrlige kan ha en inntrengerrolle.

Terskelfantasy (liminal fantasy) er en form som er ganske sjelden. Denne kategorien rommer tilsynelatende vanlige fortellinger som «føles som» fantasy. Litteraturteoretikeren Tzvetan Todorov kategoriserer det fantastiske som en midtkategori mellom det merkelige og skremmende (uncanny) og det vidunderlige og underliggjørende (marvellous). Det fantastiske kjennetegnes for Todorov av en nøling hos leseren – en tvil omkring tekstens overnaturlige elementer i møte med en leser som er forankret i et rasjonelt verdensbilde. Tvil omkring det fantastiske er beskrivende for terskelfantasy: Selv om protagonisten i historien ikke reagerer på det fantastiske, får leseren en følelse av at noe er galt.

Kategorien utspiller seg i Clutes fase «noe er galt». Kategoriens kjerneeksempel er China Miévilles The Scar fra 2002.

Fremveksten av moderne fantasy ses i relasjon til opplysningstiden i Europa, da et vitenskapelig og rasjonelt verdenbilde ble offisielt rådende. Ideen om at verden lar seg forstå og kontrollere av mennesker, førte til raske vitenskapelige fremskritt. Samtidig vokste det frem en ny litterær sjanger, gotikken, som fremholdt at følelsen av kontroll er illusorisk, og at skremmende, ukontrollerbare krefter gjemmer seg like under den offisielle, rasjonelle overflaten. Tidlige gotiske tekster er The Castle of Otranto av Horace Walpole fra 1764 og The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe fra 1794. Tidlig gotisk litteratur hadde en forkjærlighet for middelaldermiljøer, og denne preferansen gjør seg fremdeles gjeldende i mange fantasytekster.

Gotikken er i dag en undersjanger av fantasy, og mange fantasytekster har gotiske trekk. Sentrale gotiske motiver er at handlingen finner sted på mystiske, mørke, hemmelige eller merkelige steder (som mørke slott, gamle bygninger, kirkegårder og krypter); at skillet mellom nåtid, fortid og fremtid er uklart; at hovedpersonen trues av en skremmende, voldelig og sterkere kraft eller person; at grusomme hendelser er antydet heller enn detaljert skildret; og at sannhet og virkelighet trekkes i tvil. Gotikken er nært beslektet med skrekkfiksjon (horror), hvor grusomme hendelser skildres mer detaljert enn i gotiske tekster. Kjente eksempler på skrekkfiksjon er Bram Stokers Dracula fra 1897 og Stephen Kings serie Det mørke tårn (The Dark Tower) fra 1982–2004.

En annen viktig kulturell motstrømning til opplysningstiden var romantikken, som vendte seg mot folkekultur og dyrket fantasi og følelser som en motvekt mot rasjonalitetens ideal. Romantisk diktning, og spesielt den engelske poetiske tradisjonens skildringer av mektig og mystisk-mytisk natur (William Wordsworth, Samuel Taylor Coleridge), lever videre som naturbilder i moderne fantasy. Her står panteisme og panenteisme sentralt – ideen om at naturen er gjennomstrømmet av ånd og dermed «levende». I fantasy er naturromantikk også knyttet til begrepet faery/fairy – et eventyrlig rike befolket av vesener som står i nær forbindelse med naturen. En kjent tittel innenfor denne tradisjonen er George MacDonalds Phantastes: A Fairy Romance for Men and Women fra 1858, der hovedpersonen plutselig våkner i Fairy Land, en salgs forhekset skog.

Naturmotivene er også inspirerte av den muntlige folketradisjonen som ble innsamlet og dokumentert under nasjonalromantikken på 1800-tallet. I møte med opplysningstidens vitenskapelige dyrking av det rasjonelle tok fantasylitteraturen opp i seg elementer fra gammel folketro, muntlige fortellertradisjoner og religiøse forestillinger.

J. R. R. Tolkiens Ringens herre regnes som det verket som fremfor noe definerte fantasy som moderne litterær form, og verket har hatt stor innflytelse på sjangerens utvikling. Tolkien var blant annet inspirert av George MacDonald, som skrev fantasy ut fra sin religiøse overbevisning, samt av William Morris' fantasy-romanse The Well at the World’s End fra 1896. Tolkien var professor i engelsk språk og litteratur ved Universitetet i Oxford. Han ønsket med Ringenes herre å skape et nasjonalepos for England basert på egne studier av landets eldre kulturhistorie. Det som fremfor alt var nytt hos Tolkien, var det enorme arbeidet han la ned for å bygge en konsistent fiktiv verden, med konstruerte språk til fortellingens ulike folkeslag og en egen mytologi. Tolkien hevdet selv at Midgard ikke var en fiktiv verden, men en han hadde «funnet» gjennom studier av historisk og språklig materiale. Den usedvanlige detaljrikdommen samt grundig kjennskap til det historiske materialet som teksten bygger på, er deler av forklaringen på verkets lange levetid og popularitet. Teksten er også inspirert av de gamle islandske sagaene. Den er skrevet i prosimetrum, som kombinerer prosa og vers ved å integrere sanger, deklamert av ulike karakterer.

Som sjanger har fantasy vist seg svært slitesterk. J. K. Rowlings bøker om trollmannslæregutten Harry Potter fra 1997–2007 er verdens mestselgende bokserie. Fortellingen har tematiske likhetstrekk med Gilgamesh-eposet, som også omhandler fantastiske heltebragder og streben etter å oppnå udødelighet.