ekstremisme

I et samfunn som Norge, preget av svært bred oppslutning om demokrati, menneskerettigheter og maktfordeling slik dette er nedfelt i den norske Grunnloven, vil det være politisk ekstremt å ønske seg store og dyptgripende endringer i denne forfatningen. Personer som ønsker å innføre en eller annen form for diktatur i Norge, vil ut ifra denne forståelsen kunne oppfattes som politisk ekstreme. Det samme gjelder dem som ønsker å frata etniske og religiøse minoriteter eller opposisjonelle grunnleggende rettigheter, slik disse er definert i Grunnloven og i internasjonale avtaler om menneskerettigheter, blant annet avtalene innarbeidet i det norske lovverket gjennom menneskerettsloven.

Utenfor Norge kan andre holdninger og verdier oppfattes som ekstreme. I diktaturstater som for eksempel Kina, Iran eller Saudi-Arabia kan det å ønske seg en demokratisering eller mer respekt for menneskerettighetene oppfattes som en form for ekstremisme, selv om dette er vanlige holdninger i Norge og andre demokratier. Det samme gjelder om vi går tilbake i den norske historien, til 1800-tallets kamp om stemmeretten. På denne tiden kunne de som ønsket at alle voksne borgere skulle ha rett til å delta i valg til Stortinget, lett bli oppfattet som politisk ekstreme.

Mer generelt kan ekstremisme oppfattes som en samlebetegnelse for ulike ønsker om store, dyptgripende eller raske endringer i et samfunn, for eksempel i form av en revolusjon. Ekstrem og revolusjonær kan derfor i en politisk sammenheng oppfattes som nært beslektede begreper. Ekstremister og revolusjonære har også det til felles at de, i det minste i teorien, ser for seg at det er mulig og i noen tilfeller ønskelig å bruke vold for å få til politiske endringer.

Det samme gjelder også i noen grad radikal, selv om dette er et begrep som betegner dem som ønsker store, men likevel gradvise endringer. Radikalisme kan slik oppfattes som en mildere eller mer omfattende betegnelse enn ekstremisme, i den forstand at alle ekstremister er radikale, mens en god del av de som er politisk radikale, ikke med rimelighet kan oppfattes som ekstremister (se for eksempel høyreradikalisme og høyreekstremisme).

Politisk ekstremisme kan deles inn i tre underliggende kategorier, nemlig høyreekstremisme, venstreekstremisme og en tredje kategori bestående av politiske ideologier med opphav i religiøs fundamentalisme, for eksempel ytterliggående islamisme og hindunasjonalisme. Denne inndelingen av politisk ekstremisme i tre kategorier brukes av europeiske etterretnings- og sikkerhetstjenester, for eksempel Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten i det norske Forsvaret.

• ekstremist
• revolusjonær
• radikal

• definisjon av ekstremisme i NAOB, Det Norske Akademis ordbok

• Roger Griffin: Terrorist's Creed – Fanatical Violence and the Human Need for Meaning. Palgrave Macmillan, 2012.
• Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arne Steine (red.): Høyreekstremisme – ideer og bevegelser i Europa. Dreyer, 2012.
• Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.): Venstreekstremisme – ideer og bevegelser. Dreyer, 2013.
• Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.): Islamisme – ideologi og trussel. Dreyer, 2016.
• Ronald Wintrobe: Rational Extremism – The Political Economy of Radicalism. Cambridge University Press, 2006.