islamisme

Det ene sentrale skillet innad i islamismen dreier seg om hvilken metode som skal anvendes i kampen for islams sak. Fra 1970-åra vokste det fram en tendens som mente at den sentrale oppgaven til rettroende muslimer var å gripe til våpen for å styrte herskere man mente i praksis hadde forlatt islam. Egypt var sentral i denne utviklingen, der president Anwar al-Sadat ble drept i et jihadistisk attentat i 1981. Men også i land som Algerie og Syria grep representanter for lignende tendenser til våpen mot myndighetene i jihads navn. Etter dannelsen av Al-Qaida i Afghanistan i 1988 konsoliderte jihadistene seg rundt tanken om en global jihad mot islams fiender. Terrorangrep mot sivile ble sett som et legitimt virkemiddel i denne kampen. Den islamske staten (IS) som sprang ut av al-Qaida i Irak, gikk på 2010-tallet enda lenger: De anså også muslimer som ikke fulgte deres egen oppfatning av riktig islamsk livsførsel, som legitime mål.

I media brukes begrepet islamisme ofte som synonymt med jihadisme, en tendens som har tatt i bruk vold og terror i kampen for det de ser som islams sak. I virkeligheten utgjør jihadistene et svært lite mindretall av islamistene og står i skarp konflikt med hovedstrømninger som Det muslimske brorskap. Brorskapet, og andre tilsvarende grupper, som Al-Nahda i Tunisia og Partiet for rettferdighet og utvikling (PJD) i Marokko, tydeliggjorde fra 1980-tallet en linje for langsiktig fredelig arbeid for reform som sin foretrukne strategi. Disse gruppene kom til å spille en helt sentral rolle i folkeoppstandene for frihet og demokrati under den såkalte arabiske våren i 2011–2012.

Det andre sentrale skillet innad i islamismen handler om hvordan religionens budskap skal forstås i vår tid. Her står en mer moderne orientert og en mer tradisjonalistisk tendens mot hverandre.

På den ene siden av skillet står Det muslimske brorskap og likesinnede bevegelser. Denne tendensen legger stor vekt på islamsk identitet i opposisjon mot Vesten, men fokuserer også på utvikling og reform rettet mot å sette den muslimske verden i stand til å ta igjen Vestens teknologiske og økonomiske forsprang.

På den andre siden av skillet står salafi-tendensen. Navnet er en referanse til tanken om at det ene sanne islam er å finne hos al-salaf al-salih (de fromme forfedrene), altså de første generasjonene av muslimer som selv hadde hørt profeten Muhammad forkynne, og som levde i pakt med den åpenbaringen han hadde fått fra Gud. Felles for salafiene er en svært bokstavnær lesning av Koranen og hadithene, som danner grunnlaget for normer og regler innen islam. Salafiene er svært opptatt av korrekt rituell praksis framfor spørsmålet om løsninger på aktuelle sosiale problemer. Salafiene er sterkt sosialt konservative og fordømmer ethvert avvik fra det de ser som sann islamsk praksis fra profetens tid. Å ta al-salaf som forbilder innebærer for dem å gjøre ting mest mulig nøyaktig likt det de første generasjoner med muslimer gjorde.

Det muslimske brorskap, som ble grunnlagt i Egypt i 1928, regnes som den første organiserte islamistiske bevegelsen. Budskapet fra stifteren Hassan al-Banna var at det å være en god og from muslim var et altomfattende kall som måtte innebære å vie sitt liv til Guds sak. I tråd med dette utfoldet Brorskapet en omfattende virksomhet på flere plan.

Det drev oppbyggelig arbeid med koranstudier og felles bønn og var opptatt av å foredle det enkelte menneske i tråd med islams verdier. En grunntanke hos al-Banna var at gjennom å reformere individene til å leve i pakt med islam, ville man skape et godt og framgangsrikt samfunn. Samtidig drev Brorskapet veldedig arbeid for å hjelpe de fattige – ikke minst gjennom å bringe helsehjelp til brede lag av befolkningen og å tilby opplæring i å lese og skrive. Dette sosiale aspektet er noe som fortsatt preger mange islamistiske bevegelser i dag.

Anti-imperialisme sto sentralt. Motstand mot vestlig dominans i den muslimske verden var en viktig motivator da bevegelsen ble dannet. Under det store opprøret i Palestina i årene 1936–1939 mot sionismen og den britiske mandatmakten ble Brorskapet sterkt engasjert til støtte for opprørerne og deres krav om selvstendighet for Palestina. Muslimbrødre fra Egypt deltok også på palestinsk side under krigen i 1948–1949 i forbindelse med dannelsen av Israel.

Det første stedet utenfor Egypt der det ble dannet egen brorskapsorganisasjon var da også Palestina. I tiårene etter andre verdenskrig ble det dannet avdelinger av Brorskapet eller brorskapsinspirerte bevegelser blant sunnimuslimer i de aller fleste arabiske land. I Tyrkia vokste islamismen for alvor fram på 1960-tallet, som en reaksjon mot den strengt sekularistiske politikken republikken hadde stått for siden Det osmanske rikets fall etter første verdenskrig. Den sentrale islamistiske ideologen her ble Necmettin Erbakan. I Irak og Iran vokste sjia-islamistiske tendenser fram fra 1960-tallet.

Utenfor Midtøsten og Nord-Afrika vokste det i det daværende Britisk India fram en tilsvarende bevegelse i Jamaat-e Islami, grunnlagt av Abul Ala Mawdudi i 1941. Mawdudis ideologi kom til å stå sentralt for islamistiske bevegelser som etter hvert utviklet seg i de folkerike nye statene Pakistan, India, og Bangladesh. Liknende tendenser vokste også etter hvert fram i Malaysia og Indonesia. Mawdudis ideer utøvde betydelig innflytelse på den videre utviklingen innen Det muslimske brorskap i den arabiske verden.

1950- og 1960-tallet var en storhetstid for nasjonalisme og sosialisme i mange muslimske land, og islamismen ble stedvis hardt undertrykt. 1970-tallet brakte imidlertid med seg et nytt stort oppsving for islamistiske bevegelser. Noe av bakgrunnen finner vi i veksten innen utdanning. På 1970-tallet ble dørene til høyere utdanning drastisk utvidet mange steder, og ungdommer fra sosiale lag som ikke hadde hatt noen berøring med høyere utdanning, strømmet inn til universitetene. De kom til et miljø de ikke kjente, der den konservative religiøse kulturen de hadde med hjemmefra, ikke ble spesielt verdsatt. Blant disse ungdommene vokste det fram islamske sammenslutninger.

Dette var et internasjonalt fenomen som gikk på tvers av skillet mellom sjia- og sunni-islam. Fra Mauritania via Marokko, Tunisia, Jordan, Jemen og Kuwait til Iran grodde det opp større og mindre studentgrupper som mente at løsningen på fattigdom, manglende utvikling, korrupsjon og ydmykende utenlandsk dominans lå i å vende tilbake til religionen som rettesnor for et moralsk liv.

Disse bevegelsene varierte i orientering fra voldelig radikalisme til fredelig indremisjon. Noen knyttet seg til Det muslimske brorskap eller andre etablerte islamske reformbevegelser, andre dannet selv utgangspunktet for nye religiøse og politiske formasjoner.

I tiårene fram mot den arabiske våren i 2011 kom islamistene etter hvert til å bli den dominerende kraften i det sivile samfunnet i Midtøsten og Nord-Afrika og i mange andre land med muslimsk folkeflertall.

I sjia-områdene vokste islamismen fram noe seinere. Hizb al-Dawa (Kallets parti), som ble grunnlagt i Irak i 1958, regnes som den tidligste islamistiske organisasjonen blant sjiamuslimer. Mens bevegelser som Det muslimske brorskap typisk hadde vært ledet av lekfolk med en moderne sekulær utdanning, sto religiøse ledere sentralt i framveksten av sjia-islamismen – i Irak framfor noen med den seinere ayatollahen Muhammad Baqir al-Sadr som frontfigur og lederskikkelse.

En av de som satt størst preg på sjia-islamismen, var den iranske ayatollahen Ruhollah Khomeini. I 1970 la han fram en tanke om at en islamsk stat burde ledes av den fremste eksperten på islamsk lov. Dette prinsippet, kjent som velayet-e faqih («den rettslærdes styre»), ble etter revolusjonen i 1979 nedfelt i grunnloven i Den islamske republikken Iran, og Khomeini selv fungerte som øverste leder for staten fram til sin død i 1989. Den samme ideologien dannet grunnlaget for det libanesiske sjia-islamistiske partiet og militante bevegelsen Hizbollah (Guds parti) som etter hvert ble den toneangivende politiske tendensen blant sjia-befolkningen i Libanon.

En annen viktig ideolog for framveksten av den sjia-islamismen blant iranske studenter og skoleelever på 1970-tallet var den særegne ideologen Ali Shariati. Mens tolver-sjia, den største retningen innenfor sjiaislam, tradisjonelt har unngått politisk engasjement, formulerte Shariati et radikalt og aktivistisk budskap med religiøs rettferdiggjørelse. Shariati mente at sjiaenes fremste martyr, Husayn, skulle hedres – ikke ved å sørge over hans martyrdom, men heller ved å gjøre opprør mot urettferdighet. Det islamske idealsamfunnet han beskrev, hadde mye til felles med sosialistiske utopier.

Islamistenes syn på hva som er den ideelle styringsformen for et muslimsk land, varierer sterkt. Grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Hasan al-Banna, mente at den politiske ledelsen måtte bygge på en form for folkelig representasjon. I dag har alle de store islamistiske organisasjonene i brorskapstradisjonen, og andre tilsvarende bevegelser blant sunnimuslimer, landet på et prinsipielt forsvar for demokratiet. De mener at den reelle politiske makta ikke skal monopoliseres av én gruppe eller ett parti, men må rotere mellom ulike tendenser og personer ut fra velgernes skiftende preferanser i valg.

I praktisk politikk har disse gruppene engasjert seg aktivt med krav om demokratiske reformer, som under den arabiske våren 2011-2012. Samtidig finnes det eksempler på at de har søkt makt gjennom militærkupp, som i Sudan 1989. I noen tilfeller har også islamister som har kommet i posisjon gjennom valg, seinere utviklet seg i autoritær retning, som Recep Tayyip Erdoğans regime i Tyrkia. Likevel er det i dag på det ideologiske plan bred konsensus om tilslutning til demokrati blant hovedstrømmen av sunni-islamistiske bevegelser.

Blant salafistene derimot er det en utbredt oppfatning, også i tråd med det som har vært den offisielle doktrinen hos det religiøse etablissementet i Saudi-Arabia, at en god muslim skal være lydig mot herskeren, uansett hvordan denne har kommet til makta. Et lignende syn råder hos jihadistene, der lydigheten skal rettes mot den som leder den hellige kampen uten noe krav om at denne skal velges.

På sjia-siden slutter også mange islamister seg til tanken om at folket skal velge sine ledere. Samtidig har prinsippet om velayet-e faqih, slik det har blitt utformet i Den islamske republikken Iran etter 1979, ført til et system som gir den overordnede makten til en religiøs leder som i praksis er utplukket av en liten forsamling andre religiøse ledere. Systemet begrenser gjennom flere mekanismer sterkt friheten i de valgene som avholdes til nasjonalforsamling og president. Det finnes likevel en betydelig reformtendens blant iranske islamister, som ønsker å endre systemet i en mer demokratisk retning.

Det store flertallet av islamister ser altså i dag ingen motsetning mellom islam og demokrati. Samtidig har de fleste av dem på programmet at den islamske loven, sharia, må ligge til grunn for lovverket. Dette skal skje i form av et nedskrevet moderne lovverk, det vil si at sharia må kodifiseres, og for de fleste islamister bør myndigheten til dette ligge hos et folkevalgt parlament. Spørsmålet med tanke på demokrati er da hvilket makt et parlament har til å bestemme dersom det er bundet til å operere innen sharias rammer.

Et standardsvar fra islamistene er at for det første vil disse rammene bare være der så lenge velgerne stemmer på partier som ønsker slike rammer i en grunnlov.

For det andre tilhører de fleste av de sakene en nasjonalforsamling får til behandling, enten det gjelder lovgivning eller andre ting, de kategoriene av forhold som sharia verken påbyr eller forbyr. Da er det opp til menneskene å finne den beste løsningen.

For det tredje må de hellige tekstene tolkes, og det er det mennesker som gjør. Siden mennesker ikke er ufeilbarlige, er det legitimt at det finnes stridende tolkninger, og dette brukes til å begrunne behovet for pluralisme.

Det eneste alternativet til et gjennomført demokrati er da tanken om en spesiell rolle for de religiøse ledere, særlig for ekspertene på fiqh. Det politiske systemet i Iran etter revolusjonen i 1979 er formet slik at de geistlige har overordnet makt både gjennom Vokterrådet, som kontrollerer parlamentets vedtak og siler kandidater til valg, og gjennom Ekspertforsamlingen, som velger ut statens øverste leder. Blant sunni-muslimske islamistbevegelser er det ingen støtte for en slik ordning – selv om en del ser for seg at et råd av religiøse ledere kunne ha en rådgivende rolle overfor en nasjonalforsamling.

• islam
• jihad
• kalifat