gud (i kristendommen)

I middelalderen var det selvfølgelig å forestille seg Gud som rammen både om den indre og, ikke minst, den ytre verden. Gud hadde skapt verden, han opprettholdt den, og alt man trengte å vite om verden kunne leses i eller utledes fra Bibelen. I den skolastiske teologien la man, med Bibelen som grunnlag, dels vekt på å fremstille og forklare Gud i fornuftskategorier (Thomas Aquinas, Gudsbevis).

En annen skolastisk hovedretning, den såkalte nominalismen, la særlig vekt på vilje- og maktkategorier i forsøkene på å forklare hvem Gud var (blant andre Wilhelm av Ockham). Fra senmiddelalderen ble den indre erkjennelsen av Gud stadig viktigere i den kristne tradisjonen. Fremst på dette området står senmiddelalderens og 1500-tallets mystikere. De søkte innover i sjelen for å finne Gud gjennom meditasjon og konsentrasjon. En sentral forestilling er at Gud er skjult og vanskelig tilgjengelig. Mystikkens tradisjoner var viktige både på protestantisk (luthersk) og på katolsk side. Middelalderens bånd mellom Gud og den ytre verden ble løsnet noe. Især naturen, men også samfunnet, ble etter hvert mer og mer tenkt som områder hvor erkjennelse og forståelse ikke er avhengig av Bibelen og Gud som ramme. Gud ble særlig knyttet til bestemte sektorer av tilværelsen, især til det personlige og individuelle.

Martin Luther (1483–1546) la særlig vekt på det paradoksale i Guds åpenbaring gjennom Kristus. Gud vil gjennom Kristus – og især gjennom Kristi død på korset – vise menneskene at Gud er å finne et annet sted enn i forlengelsen av menneskelige prestasjoner. Gud er ikke en forlengelse (potensering) av menneskenes beste handlinger eller ypperste viljekraft. Han er heller ikke å finne i forlengelsen av den menneskelige fornuftens prestasjoner (gudsbevis). Når Gud åpenbarer seg i Kristus på korset, vil han vise at han er å finne i det motsatte av alt som er stort og mektig. Han viser seg i fornedrelsen og lidelsen. Dette er et helt annet gudsbilde enn det som kommer ut av fornuftens gudsbevis. Skal man se hvem Gud er, må man følge Kristus helt inn i lidelsen. Her viser han seg slik han vil at menneskene skal se ham (korsteologi). Ut over dette bildet er han skjult. Den allmektige Gud er heller ikke hos Luther tilgjengelig for menneskets erkjennelse.

I opplysningstiden ble dogmene om treenigheten og om Kristus som Gud og menneske utsatt for kritikk. Dogmene var ifølge opplysningstenkerne mer eller mindre i strid med fornuftens lover. Det kristne gudsbegrepet ble løst fra de overleverte dogmene og knyttet til mer rasjonelle forhold som moral og udødelighet (Gud som moralens grunnlag og som garanti for en rettferdighet hinsides den jordiske).

Et viktig forsøk på å nå ut over opplysningstidens tenkning om Gud finner man hos Friedrich Schleiermacher (1768–1834). For ham var gudserkjennelsen løst fra moralen og fornuften; Gud er verken en forutsetning for moralen eller en konsekvens av fornuftens lover. Religionen og Gud har sitt eget område som er uavhengig både av moralen og fornuften. Schleiermacher prøver å knytte religionen til en bestemt følelse av totaliteten i det å være til.

På 1900-tallet la flere teologer igjen stor vekt på tradisjonen fra klassisk kristologi og treenighetslæren. Karl Barth hevdet at gudserkjennelsen ikke kan ta utgangspunkt i menneskets erkjennelsesevne, enten den er etisk, fornuftig eller knyttet til noe spesifikt religiøst. Gudserkjennelsen må komme til mennesket utenfra, som noe annet enn mennesket selv. Gudserkjennelsen må være forankret i Guds ord slik det er bevitnet i Bibelen og sammenfattet i dogmene. Rudolf Bultmann og hans skole knyttet an til eksistensfilosofien i sine forsøk på å tenke nytt om Gud. Mystikkens og den kristne meditasjonens tradisjoner har også spilt en viktig rolle for forståelsen av den kristne Gud i vår tid.

Feministisk teologi og kvinneteologi har de siste tiårene betont at den kristne Gud ikke bare skal tenkes i maskuline kategorier; en slik erkjennelse har også begynt å vinne gehør i bredere kretser.