Forståelsen av det tragiske endrer seg gjennom historien, fordi oppfatningen av kreftene menneskene kommer i konflikt med, har endret seg.
I antikken tenkte man at menneskenes skjebne var styrt av guder. I Kong Ødipus ville foreldrene hans unngå skjebnen som gudene hadde bestemt for dem. Ødipus ender likevel opp med å gjøre det han er bestemt til å gjøre. Han begår disse forferdelige handlingene, selv om han er et menneske uten moralske feil. I antikken er altså tragedien begrunnet i at mennesker har liten mulighet til å gjøre opprør mot skjebnen de har fått tildelt.
I sin berømte bok om diktekunsten, Poetikken (350 fvt.), skrev Aristoteles at det var viktig at handlingen i en tragedie fulgte en helt nødvendig og logisk utvikling. Det skulle gjøre at publikumet fikk oppleve frykt og medlidenhet: frykt for å oppleve det samme som helten, og medlidenhet med heltens lidelser. Tilskuerne skulle erfare katarsis (en renselse) fra disse følelsene gjennom å se på tragedier. Slik ble de styrket for hverdagslivet.
I den kristne middelalderen ble forståelsen av det tragiske livsløpet endret. Skuespill viste nå snarere frem de fatale konsekvensene av et skrøpelig og syndefullt menneskeliv. Det å ønske seg lykke ble tolket som moralsk brist og i seg selv som en tragisk handling. Barokke sørgespill viste senere frem krig, død og fordervelse i et allegorisk formspråk, som understreket menneskelivet generelt som tragisk.
Mens et menneske i den greske tragedien var prisgitt objektive skjebnemakter, ble individet satt i sentrum i Shakespeares tragedier, som ble skrevet tidlig på 1600-tallet. Det er den enkelte som utfordrer sin skjebne med sine handlinger, og det tragiske ligger blant annet i at det først er mot slutten av dramaet at mennesket forstår hele rekkevidden av handlingene det er ansvarlig for. Hamlet tviler på oppgaven han har fått av farens gjenferd – å drepe onkelen – og det tragiske ligger kanskje i at han erkjenner hvordan hans hevnaksjon fører til en rekke blodige drap.
Shakespeares tragedier banet veien for blant annet den franske forfatteren Racines Fedra (1677). Der er det Fedras individuelle begjær – hennes forelskelse i stesønnen – som setter den tragiske handlingen i gang. Men også den borgerlige tragedien hos Ibsen kan kretse rundt enkeltmenneskers tragiske feil, som i Vildanden (1885), der lille Hedvig til slutt skyter seg selv fordi Gregers Werle mener å måtte fortelle sannheten om hennes opphav.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.