Mesopotamias litteratur

Den viktigste forutsetningen for den mesopotamiske litteraturen (i vid forstand) var oppfinnelsen av kileskriften. Etter at kileskriften ble tydet på 1800-tallet, og forskere etter hvert lærte å forstå både akkadisk og sumerisk, åpnet det seg en ny verden av kunnskap om det gamle Mesopotamia. Mye av det overleverte materialet er nå tydet, men langt fra alt. Det oppdages også fremdeles nye samlinger av kileskrifttavler.

Den mesopotamiske litteraturen omfatter svært ulike tekster og består av fortellinger, myter, poesi, religiøse besvergelser samt astronomiske, medisinske, administrative og juridiske tekster. Det meste er skrevet i kileskrift på leirtavler og på språkene sumerisk og akkadisk.

Litteraturen omfatter et svært langt tidsrom fra sen Uruk (cirka 3300–3100 fvt.) til en nybabylonsk astrologisk tekst fra cirka 50 evt. Skrivekunsten nådde et høydepunkt i gammelbabylonsk tid (cirka 2000–cirka 1600 fvt.). Fra rundt 800 fvt. ble akkadisk erstattet av arameisk som hovedspråk, noe som førte til at mindre er bevart etter denne perioden. Mens kileskriften ble nedfelt på leirtavler eller stein, ble arameisk skrevet på papyrus eller pergament, materialer som med tiden ble ødelagt.

Mye av litteraturen er en arv fra sumererne, som opprinnelig skrev ned sine muntlige tradisjoner for å bevare dem. Senere levde muntlig og skriftlig litteratur side om side. Babylonerne overtok den sumeriske kulturarven og blandet den med sin egen semittiske kulturarv. Hos assyrerne synes litteraturen i utgangspunktet å ha vært fattig, men med erobringen av Babylonia overtok også de den sumerisk-babylonske kulturen.

Det er skriverne vi kan takke for at den mesopotamiske litteraturen ble overlevert til ettertiden. Gjennom mer enn to tusen år gjennomgikk de den samme utdannelsen, og deres oppgaver forandret seg lite. Ettersom få kunne lese og skrive, hadde skriverne en høy posisjon i samfunnet. Fra skriverskolene stammer samlinger av skoleoppgaver og øvelsestavler (for eksempel Sultantepe), omfattende administrative arkiver er funnet i templer og palasser (for eksempel Uruk, Ebla, Mari), og det er funnet flere store palassbiblioteker.

Bibliotekene og arkivene var forbausende velorganiserte med omfattende katalogisering og med leirtavlene (unntaksvis treplater) lagret på hyller av tre eller leire, men også i kurver eller krukker med merkelapper som viste innholdet. I Babylonia fantes store biblioteker i byene Babylon, Borsippa, Sippar og Nippur.

Til tross for at assyrerne var et krigerfolk, hadde de likevel stor respekt for lærdom. Det var biblioteker i alle de store assyriske byene (Assur, Ninive, Kalhu [Nimrud]) og i mange av de mindre. Det er de assyriske bibliotekene vi kan takke for mye av det vi i dag vet også om babylonsk og sumerisk kultur. Mest berømt er Assurbanipals bibliotek i Ninive.

Myter og fortellinger hører til den eldste mesopotamiske litteraturen og stammer fra det gamle Sumer. Det er vanlig å dele de sumeriske fortellingene (alle kjent gjennom senere babylonske oversettelser) inn i tre kategorier: myter (med guder som hovedpersoner), epos (om tidlige heltekonger og halvguder) og historiske tradisjoner (omhandler historiske konger).

Typisk for så å si alle de tidlige sumeriske mytene er at de er etiologiske, det vil si at de vil forklare hvordan enkelte forhold i historien og samtiden er oppstått i urtiden. Eksempelvis beskrives månen, slik som vi kan se den på himmelen, som et resultat av at guden Enlil voldtok gudinnen Ninlil (Myten om Enlil og Ninlil). Flere av de overleverte sumeriske mytene handler om guden Enki, den vise guden, som også er menneskehetens velgjører og skaper av guder, mennesker, kulter og håndverk, og den som reddet menneskeheten fra urflommen (syndfloden). Etter den store flommen ble kongedømmet brakt ned fra himmelen, og en heroisk tid begynte.

Mange myter handler også om Mesopotamias viktigste gudinne, Inanna (akkadisk Ishtar). En litt spesiell myte forteller om hvordan Inanna lurer kulturens bestanddeler fra Enki (gjennom å få ham til å drikke for mye øl), for så å bringe kulturen til sin hjemby Uruk. Flere erotiske myter forteller om kjærlighetsforholdet mellom den unge Inanna og Dumuzi, gjeterguden. I myten om Inannas nedstigning til underverdenen drar Inanna på besøk til sin søster Ereshkigal, som er dronning i dødsriket, og slipper så vidt tilbake til jorden.

En rekke fortellinger tar for seg de halvt guddommelige heltekongene i Uruk: Enmerkar og Lugulbanda, fiskeren Dumuzi (Dumuzis drøm) og Gilgamesh. Historien om Gilgamesh, som etter sin venn Enkidus død drar på jakt etter evig liv, er den lengste av alle fortellingene. Erra-eposet forteller om Babylons nedgang fordi byguden midlertidig har forlatt byen. Den store flommen som ble sendt for å straffe menneskeheten, er temaet også i Atrahasis-myten. Enuma elish forteller om verdens skapelse og om hvordan Marduk bygde Babylon.

I de historiske tradisjonene er de berømte semittiske kongene i Akkad, særlig Sargon og Naram-Sin, populære, likeså de siste sumeriske kongene i Ur, særlig Shulgi og Ibbi-Sin.

Besvergelses- og påkallingstekster utgjør et viktig innslag i den mesopotamiske litteraturen. Sjangeren beveger seg mellom bønn og «magi» og tar sitt utgangspunkt i troen på ulike overnaturlige vesener (gode og onde «ånder» eller «demoner») som står mellom guder og mennesker. Disse opptrer sjelden i de mytologiske tekstene, men desto oftere i de mange besvergelsesritualene. Best kjent er den kvinnelige demonen Lamashtu og den mannlige Pazuzu. En gruppe på én mannlig og to kvinnelige demoner, kalt lilitu, synes å ha forbindelse med den senere jødiske Lilit, omtalt i Den hebraiske bibel (Jesaja 34,14).

Divinatoriske tekster er rikelig belagt. Divinasjon («varselsvesen», «spådomsvesen») var også en arv fra sumererne og gjennomsyret hele samfunnet både teoretisk og praktisk. Den hadde sin bakgrunn i oppfatningen at gudene, når de ønsket å foreta seg noe, meddelte dette på forhånd gjennom bestemte tegn og varsler. Om man ønsket å finne ut av gudenes budskap, måtte man lære seg å tolke tegnene. De vanligste formene for divinasjon var astrologi (særlig i nybabylonsk tid) og ekstirpasjon (fjerning) av offerdyrenes innvoller for å se etter uhellsvangre tegn. Et meget stort antall av de tekstene som er funnet i mesopotamiske biblioteker, er varseltekster, for eksempel i arkivene i Mari og Arbela.

Kongelige bygnings- og innvielsestekster gir en detaljert beskrivelse av kongenes byggevirksomhet samt av deres krigshandlinger. Fra Sumer har vi bygnings- og innvielsestekster fra Gudea av Lagash, som viderefører den sumeriske tradisjonen før ham. Tekstene er bygd opp etter et fast skjema. Først påkalles guden eller gudene som det arbeides for, med alle deres navn. Så omtales selve byggeprosessen og innvielsen av bygget. Deretter presenterer kongen seg utførlig. Så følger velsignelsesønsker over dem som sørger for bygningens fremtidige vedlikehold, og forbannelser over dem som unnlater å gjøre dette.

I Assyria ble byggeinnskriftene etter hvert svært omfattende, og slag og erobringer skildres i stor detalj. Særlig fra mellomassyrisk tid av (cirka 1380–950 fvt.) utgjør slike tekster de beste kildene til Assyrias historie. De kan imidlertid ikke brukes ukritisk da tonen er skrytende og propagandistisk. Slike tekster finnes også fra Det nybabylonske riket (620–539 fvt.). På en flate av glassert teglstein skryter for eksempel kong Nebukadnesar 2 av at han la grunnsteinen for byggingen av Ishtar-porten i Babylon.

Det er også funnet mange hundre tusen brev på leirtavler, det eldste datert til cirka 2350 fvt. De mesopotamiske brevene er de eldste kjente brevene overhodet. Særlig korrespondansen til og fra assyriske konger inneholder mange historiske opplysninger. Annen viktig historisk litteratur er kongelister, kongelige krøniker, diplomatiske kontrakter samt administrative og økonomiske tekster.

Juridisk litteratur er rikt belagt i ulike former. Allmennbegrep som «rett» eller «jus» fantes likevel ikke i det gamle Mesopotamia. De ulike betegnelsene knyttes til sedvaneretten og går på rettsprosessen, rettssaken og domsavsigelsen og er ikke teoretisk, men praktisk orientert. Alle rettshandlinger står under gudenes beskyttelse, fremst blant dem solguden Shamash/Utu, i Assyria er det guden Assur. Også retten er således religiøst fundert. På jorden er kongen gudenes representant og i prinsippet den fremste dommeren.

Fra Babylonia er det bevart en rekke lovsamlinger. Disse har påfallende likheter med moderne (og med bibelske) lover. På sumerisk er overlevert Uruinimginas lov (cirka 2350 fvt.), Ur-Nammus lov (cirka 2112–cirka 2095 fvt.), Lipit-Ishtars lov (cirka 1934–cirka 1924 fvt.) og på babylonsk Dadusha av Eshnunnas lov og Hammurabis lov (1700-tallet fvt.). De mange likhetene mellom de sumeriske og babylonske lovene viser en kontinuerlig lovtradisjon. Med unntak av Dadusha av Eshnunnas lovsamling er lovene ikke lovsamlinger i vanlig forstand, men inngår i kongeinnskrifter. Selv om de reflekterer lover, synes den viktigste hensikten med nedskrivingen å være å glorifisere kongen.

Vitenskapelig litteratur utgjør en stor gruppe tekster. Babylonerne var svært avanserte i matematikk. Det er bemerkelsesverdig for den babylonske matematikken at selv om den fikk en praktisk anvendelse, var den etter sin natur rent teoretisk. Seksagesimalsystemet (60-tallsystemet) med grunntallene 1, 10, 60, 600, 3600, 36 000 og så videre ble benyttet. I tillegg ble det regnet med brøktall av disse: 1/10, 1/60 og så videre. Kompliserte matematiske beregninger ble utført. Den pythagoreiske sats var kjent i Babylonia allerede 2000 år fvt. Det er funnet tekster med multiplikasjonstabeller, rotregning og logaritmer. Geometrien var viktig for den nøyaktige inndelingen av bøndenes jordstykker, for arkitekturen og for militæroperasjoner. 60-tallsystemet har overlevd til i dag med vår tidsinndeling og i inndelingen av vinkler i grader og minutter. I Assyria ble det benyttet et titallsystem. Tavler med matematiske tekster forekommer, men de er svært sjeldne.

En annen stor gruppe tekster er astrologiske og astronomiske. På 1000-tallet fvt. var omen (varsler) basert på observasjoner av himmellegemene av stor betydning. Ut av astrologien vokste astronomien som vitenskap. Rundt 700 fvt. var et stort antall stjernebilder identifisert. Dyrekretsbildene som vi kjenner dem i dag, er overtatt fra babylonerne. Rundt 500 fvt. kunne månens kretsløp beregnes og måneformørkelser forutsies med stor presisjon. Det første kjente horoskopet er datert til 29. april 410 fvt. En rekke tekster med forskjellige kalendere er kommet for dagen. Også medisinske tekster er bevart og viser at den mesopotamiske legevitenskapen var avansert.

Selv mot slutten av sin historie, under selevkidisk og partisk styre, klarte Babylonia å holde på sine gamle tradisjoner og fortsatte å bruke kileskrift og babylonsk språk innenfor vitenskapen, særlig matematikk og astronomi. Gjennom grekerne, romerne, bysantinsk kultur og Europas møte med den arabisk-islamske verden fant en betydelig del av den mesopotamiske vitenskapen veien inn i europeisk kultur.

• religion i Mesopotamia
• Mesopotamia
• Mesopotamia – kunst
• Mesopotamia – forhistorie