Nippur

Det er påvist bosetning på stedet så langt tilbake som til Ubaid-perioden, cirka 5000 – 4000 fvt. Allerede i den såkalte Uruk-kulturen (cirka 4000–3100) var Nippur en blomstrende by. I tidlig sumerisk tid (cirka 2900–2390) var tempelet Ekut, for guden Enlil, sumerernes religiøse sentrum. På 2000-tallet hadde byen vokst, og det var bebyggelse på begge sider av elven. I denne perioden ble det også bygget et tempel til gudinnen Inanna i det gamle tempelområdet. I den gammelbabylonske perioden (cirka 2000–1550 fvt.) skjedde det øyensynlig en endring i Eufrats løp, og byen gikk inn i en nedgangstid.

Et nytt oppsving kom i den kasittiske perioden (1530–1100 fvt.). En leirtavle fra denne tiden forteller at det var mer enn tyve helligdommer i byen, foruten de store templene viet til Enlil, Ninlil, Ninurta og Ninniburu. Men en ny nedgangstid fulgte. Under den assyriske kongen Asurbanipal (600-tallet fvt.) ble byen gjenoppbygget. Innbyggerantallet økte, ikke minst på grunn av assyrernes praksis med å flytte hele folkegrupper bort fra sine hjemsteder og bosette dem andre steder.

I persisk tid (550–330 fvt.) fikk byen igjen et oppsving, med nye templer og palasser. Under parterne (cirka 200 fvt.–200 evt.) var Nippur en av de største byene i Mesopotamia. Også da byen var en del sasanidenes rike (226–651 evt.) hadde den en viktig betydning. Området ble erobret av muslimene i 636 evt., og rundt hundre år senere ble den mer eller mindre forlatt, bortsett fra i en kort periode på 1300- og 1400-tallet.

Allerede fra 1887 ble det foretatt utgravninger på stedet, ledet av J.P. Peters fra University of Pennsylvania. Hensikten var å finne ting som kunne knyttes til de bibelske fortellingene. På 1800-tallet var dette et vanskelig tilgjengelig sumpområde. Til tross for vanskelige arbeidsforhold ble det funnet rundt 17.000 kileskrifttavler som ble sendt til Pennsylvania. I 1890 overtok engelske og tyske arkeologer, og utgravningene ble nå mer vitenskapelig utført. Utgravningene fortsatte til begynnelsen av 1900-tallet. Etter annen verdenskrig ble arbeidet gjenopptatt, nå med nye og bedre metoder. De ble ledet av Chicago Oriental Institute, delvis i samarbeide med universitetet i Pennsylvania og fortsatte frem til rundt 1990.

I lange perioder var byen kjent for sine skriverskoler. Sumerisk ble ansett som datidens latin, og det språket de lærde måtte beherske, også da sumerisk var erstattet av akkadisk som vanlig talespråk. Studentene i skriverskolene fikk derfor systematisk opplæring i sumerisk skrift og tale. Mange øvelsestekster er funnet. Studentene måtte lære flere språk, samt å oversette mellom disse. I tillegg til å kopiere og oversette eldre tekster, måtte de også lære å forfatte både litterære, juridiske og vitenskapelige tekster, samt å ta diktat. Matematiske kunnskaper var også viktig, ikke minst for å kunne bistå i delingen av eiendom, tildelingen av midler og utbetaling av lønninger. Undervisningsmetodene, som er godt dokumentert, ser ut til å ha endret seg lite gjennom tidene.

Det er hittil funnet nesten 30 000 leirtavler i Nippur. Tavlene fra Nippur inneholder rundt 80 prosent av hele den sumeriske litteraturen som vi kjenner i dag. En stor del av tekstene stammer fra tidlig gammelbabylonsk tid (cirka 2000 – 1550 fvt.) og omfatter mange gudefortellinger. Men det finnes også tekster fra 400-tallet fvt. Blant disse er det såkalte Murashu-arkivet som tilhørte en mektig babylonsk familie. Arkivet gir et godt bilde av næringslivet på denne tiden. Tekstene forteller også mye om jødenes liv i Babylonia. Rundt femti leirtavler stammer fra 300-tallet fvt., og tilhørte prestefamilien Belshunu som kunne føre sine skrivertradisjoner langt tilbake i tid.

• Mesopotamia – forhistorie
• tell
• eksilet i Babylon