De persiske kongenes monumentalinnskrifter i Persepolis og Behistun ble hogd ut i tre ulike kileskriftversjoner: persisk, elamittisk og akkadisk.
Opplysninger om innskrifter i kileskrift nådde Europa fra begynnelsen av 1600-tallet. Æren for tydningen av kileskriften er gått til briten Henry C. Rawlinson (1810–1895). Han la i 1846 frem en tolkning av den gammelpersiske versjonen av den lange trespråklige teksten som akemenide-kongen Dareios 1 (522–486 f.Kr.) hadde latt hugge inn i klippeveggen i Behistun. Med dette ble det gammelpersiske kileskriftalfabetet endelig tydet.
Men tydningen var ikke én manns verk. I forbindelse med den danske ekspedisjonen til Arabia i 1761-1767, hadde den tyske landmåleren, Carsten Niebuhr, undersøkt innskriften og identifisert tre ulike skriftsystemer. I 1802 hadde tyskeren Georg Friedrich Grotefend fremlagt det første omfattende forsøk på å tolke den persiske innskriften. I 1853 klarte E. Norris ved hjelp av Rawlinsons studie av Behistun-innskriften å tyde den elamittiske skriften. Dermed var grunnlaget lagt for løsningen av det tredje skriftsystemet på innskriften, det akkadiske. Samtidig begynte betydelige tekstfunn å dukke opp som et resultat av en rekke arkeologiske utgravninger.
De første utgravningene i Irak ble foretatt av skattejegere. Fra 1840-årene startet vitenskapelige ekspedisjoner. Paul-Émile Botta gravde ut ruinene i Ninive (Kuyundijk) og Khorsabad, og Austen Layard gravde i Nimrud (Kalhu). Utgravningene avdekket ny-assyriske palasser med store mengder kileskrifttekster. I 1851 hadde Rawlinson fullført sitt utkast til en oversettelse av Behistun-innskriftens akkadiske tekst. I 1857 oversatte Rawlinson og tre av datidens ledende assyriologer en til da ubearbeidet tekst. Oversettelsen ble utført under overoppsyn av The Royal Asiatic Society i London og uten at oversetterne hadde tilgang til hverandres arbeid. Da oversettelsene ble sammenlignet, viste de seg å ha så mange overensstemmelser at selv de mest skeptiske måtte innrømme at kileskriftgåten kunne ansees som løst. Dermed var en direkte tilgang til det gamle Mesopotamias historie og kultur muliggjort.
Etter 1900 ble den sumeriske skriften dechiffrert, blant annet på grunn av innsatsen til den franske orientalisten F. Thureau-Dangin. Dermed satt man med nøkkelen til den eldste mesopotamiske kulturen, den sumeriske, som øvde en enestående innflytelse på hele den gamle For-Orienten og dermed indirekte også på vår vestlige sivilisasjon. Mer enn 1/3 av de mesopotamiske kileskrifttekstene som hittil er funnet, er skrevet på sumerisk. Gjennom funnene av kileskrifttekstene ved Boğazköy fikk man etter hvert også kjennskap til den hettittiske kulturen.
Utgravningene og tydningen av kileskriften fikk en enorm betydning for vårt kjennskap til oldtidsrikene Assyria, Babylonia og Sumer. Verden fikk tilgang til 3000 år med tidligere ukjent historie, og man måtte i stor grad revurdere tidligere oppfatninger basert på Bibelen og de klassiske kilder. Det viste seg at de klassiske tradisjoner var svært upålitelige som kilder for rekonstruksjon av de mesopotamiske oldtidsrikenes historie.
Kommentarer (3)
skrev Terje Berentsen
Hvilke oppfatninger som var basert på Bibelen, som du nevner i avslutningen av artikkelen, er blitt endret?
svarte Erik Bolstad
Hei, og beklager sent svar. Vi har ikke en fagansvarlig for denne kategorien nå, og spørsmålet ditt har derfor blitt liggende. Hans M. Barstad, som har skrevet denne artikkelen, er nå pensjonist og skriver ikke mer for oss. Han er dr.theol. og var professor i hebraisk og studiet av Det gamle testamente ved School of Divinity, Universitetet i Edinburgh.
Det Barstad sikter til er at tydingen av kileskriften gjorde at man fikk tilgang til primærkilder for oldtidsrikene Assyria, Babylonia og Sumer. Andre kilder man hadde hatt tilgang til fram til kileskriften ble tydet var sekundærkilder, i stor grad muntlig overleverte kilder fram til de ble nedskrevet i f.eks. Bibelen. Det vil si at man har et både sikrere og bedre grunnlag til å si noe om disse rikenes historie.
skrev Terje Berentsen
Jeg takker for responses, men den gir ikke svar på mitt spørsmål. Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg er opptatt av og skeptisk til en akademisk tendens til å devaluere Bibelen som pålitelig skriftlig kilde. Det Gamle Testamentet i Bibelen er som kjendt basert på skriftlige kilder som har måttet fornyes opp igjennom tidene. Dette blir tolket som redigering og mange oppfatter dermed Bibelen på linje med en eventyrbok, noe det ikke er grunnlag for. Jeg synes derfor det er uheldig at man uten videre aksepterer andre kilder som mer troverdig enn f eks Bibelen. Men som sagt: takk for svaret.😊
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.