Ruinene i Nippur
Ruinene i Nippur
Av .
Lisens: CC BY 2.0
 Avtrykk i leire (bulla) fra cirka 2400 fvt.

Kongelig stempel. Lugalanda av Lagash (Louvre).

Avtrykk i leire (bulla) fra cirka 2400 fvt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Kileskrifttekst (cirka 9,2x9,2x1,2 cm) fra cirka 2500 fvt.

Liste over gaver gitt av byens mektige, til den nyutnevnte øversteprestinnen i Adab.

Kileskrifttekst (cirka 9,2x9,2x1,2 cm) fra cirka 2500 fvt.
Av /Schøyensamlingen.
Lisens: CC BY 2.0
Gudea av Lagash
Statue av Gudea, fyrste i bystaten Lagash i Sumer.
Figurer
Små terrakottafigurer fra Sumer (cirka- 2600 fvt.) Pergamonmuseet i Berlin.
Figurer
Lisens: CC BY NC SA 3.0
smykker fra Ur
Rekonstruksjon av bruken av smykker fra kongegravene i Ur ( fra cirka 2600–2400 fvt.). Tilhører British Museum.
smykker fra Ur
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Sumer er betegnelsen på et område i den sørlige delen av det gamle Mesopotamia i tidlig bronsealder (cirka 3000–2000 fvt.). I den tidligste tiden besto Sumer av selvstendige bystater, men det ble senere et samlet rike.

Sumers historie deles gjerne i to perioder:

  • Sumeriske bystater – tidlig dynastisk tid (cirka 2900–2340 fvt.)
  • Det nysumeriske riket, Ur III (cirka 2100–2000 fvt.)

Sumer strakte seg fra dagens Bagdad til elvene Eufrat og Tigris' utløp i Persiabukta. (I den tidligste tiden strakte havet seg lenger inn i landet enn i dag, og elvene hadde separate munninger.) Sammen med landet Akkad i nord regnes den sumeriske kulturen som en av de eldste kjente kulturene i Midtøsten. Kjente byer i Sumer var Nippur (lengst i nord), Adab, Umma, Girsu, Shuruppak, Lagash, Uruk, Tell al-Ubaid, Ur og og Eridu (lengst i sør). Allerede de eldste byene og bystatene, som Uruk, var store for datiden og omgitt av massive forsvarsmurer.

Som resten av Mesopotamia var Sumer fattig på naturressurser. De viktigste jordbruksproduktene var bygg, hvete, epler, dadler, fiken, kapers, løk, hvitløk, sesam, siv og ulike buskvekster. Fisket spilte en stor rolle, særlig for dem som bodde i den sørligste delen av Sumer. Menneskene levde i stadig frykt for oversvømmelser og andre naturkatastrofer. Mye av landet var sumpland, og befolkningen måtte bruke båter for å komme i kontakt med hverandre. Andre områder var tørre og ørkenaktige. Landbruket var helt avhengig av kunstig vanning, og nødvendigheten av å bygge vanningssystemer og kanaler førte tidlig til dannelsen av større politiske enheter.

Betegnelse

Navnet kommet av akkadisk shumerum, semittenes navn på det sørlige Mesopotamia. Selv kalte sumererne dette landet ki-en-gi. Betydningen er noe omstridt, men oversettes ofte med «hjemlandet». Deres eget språk regnes verken som semittisk eller indoeuropeisk. Opprinnelig var «sumer/isk» betegnelse for språk (sumerisk) og landområde. Men sumerere er også blitt den konvensjonelle betegnelsen på folket som levde i den sørlige delen av dagens Irak på 2000–tallet.

Opphav

Det er ikke funnet bosetninger i det sørlige Irak fra før 5000–tallet fvt. Den tidligste bebyggelsen er fra Ubaid-kulturen (cirka 5000–4000 fvt., som har etterlatt seg både keramikk og bygningsrester, og fra Uruk-kulturen (cirka 4000–cirka 3000 fvt.). Det er en tydelig enhetlig og kontinuerlig kultur i det sørlige Mesopotamia helt fra de tidligste bystatenes tid, men sumererne er den første befolkningen som har gitt oss pålitelige historiske opplysninger om landet og samfunnet.

Sumerernes opphav er sterkt omdiskutert. Noen regner med at sumererne innvandret rundt 3000 fvt. (muligens fra sør eller sørvest), men det har ikke vært mulig å identifisere noe brudd i den materielle kulturen som tilsier at en innvandring har funnet sted. Andre mener det dreier seg om landets opprinnelige befolkning.

Hvorvidt sumererne har utgjort en enhetlig etnisk gruppe eller om det dreier seg om ulike befolkningselementer, vet vi heller ikke. Fra å være de dominerende fra rundt 3000 fvt. forsvinner sumererne helt ut av historien ved slutten av 2000–tallet og går opp i den semittiske befolkningen i Mesopotamia, som også overtar deres kultur, skrivekunst, litteratur, religion og vitenskap.

Språk og skrivekunst

Ved begynnelsen av historisk tid var språket i det sørlige Mesopotamia sumerisk, og gjennom hele 2000-tallet fvt. var sumerisk det talte og skrevne hovedspråket i Mesopotamia. Da Sumer ble underlagt babylonsk kultur rundt 2000 fvt. ble sumerisk erstattet av akkadisk som talespråk. På 1000-tallet fortsatte sumerisk likevel å være skriftspråk, men ble etter hvert fortrengt av akkadisk. I det første årtusen fvt. forble sumerisk de lærdes språk, mens akkadisk etter hvert ble fortrengt av arameisk.

Skrivekunsten oppstod i Mesopotamia engang mellom 3500 og 3000 fvt. Selv om det er uklart hvilket språk som først ble nedfelt i skrift, er det hevet over tvil at de som først benyttet skrivekunsten fullt ut, skrev sumerisk og brukte kileskrift. Kileskriften var komplisert, men den ble likevel etter hvert overtatt av en rekke av de omkringliggende kulturene. Mange ulike språk ble etter hvert skrevet med kileskrift.

Kilder

sylindersegl
Sylindersegl (rullesegl) fra Ur (cirka 2600–2400 fvt.) og moderne avtrykk. Bildene viser kamper mellom en helt og forskjellige farlige dyr. Tilhører British Museum, utlånt til Pergamonmuseet i Berlin.
sylindersegl
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Det har vært foretatt utgravninger i Mesopotamia i mer enn hundre år, også i de områdene som tilhørte det gamle Sumer. Siden byene oftest ligger gjemt under flere meter med sand har mange av dem vært vanskelige å lokalisere. Noen, som Lagash, ble først funnet på 1950–tallet. Utgravninger foregår også i dag. Mens tidlige arkeologer fokuserte mest på å finne rester etter bymurer, templer, og palasser, fokuserer vår tids arkeologer også på å finne spor etter vanlige folks liv.

Det ble fort klart at den sumererne etterlot oss både byggverk, skrift, kunst (glyptikk) og religiøse forestillinger som dannet mye av grunnlaget for senere tiders religioner i Midtøsten. Å danne seg noe fullstendig bilde av samfunnsformer og religion i det tidlige sørlige Mesopotamia er likevel svært vanskelig. Men nyere funn og stadig flere oversettelser av de gamle tekstene gir stadig mer informasjon.

Våre kilder til den tidligste tiden består av bilder på rullesegl/sylindersegl og bygningsinnskrifter (ofte overlevert i kopier fra senere tid) og den sumeriske kongelisten. Det første eksemplaret av denne ble funnet i Nippur tidlig på 1900-tallet. Den inneholder en opptegnelse av både de sumeriske og nabobyenes herskere helt fra mytisk til historisk tid. Senere er det funnet flere versjoner. Ingen er helt like. Fra senere tid har vi også et enormt antall kileskrifttavler.

Vi har etter hvert også fått også stadig mer presise dateringer og opplysninger, delvis basert på det vi vet om nabolandenes historie. På denne måten er det lettere å tidfeste hendelser og ikke minst kongers regjeringstid. Likevel finnes flere ulike dateringssytemer.

Sumeriske bystater – tidlig dynastisk tid (cirka 2900–2340 fvt.)

Det gamle Sumer bestod først av mange små bystater, som med sine lokale herskere, utgjorde selvstendige politiske og økonomiske enheter. I den første perioden av tidlig dynastisk tid skjedde en omfattende fraflytting fra landdistriktene og inn til bystatene. Som et resultat av denne urbaniseringsprosessen var cirka 80 prosent av befolkningen rundt 2500 fvt. bosatt i byer, mens mye av inntektene kom fra landbruket. Det ble bygget nye templer og palasser, og for første gang fikk byene bymurer. Dette gjenspeiler den politiske situasjonen i området, der de ulike bystatene stadig førte krig med hverandre for å utvide sine grenser.

Det var trolig hyppige kriger med stadige maktskifter og skiftende maktallianser mellom herskerne over de forskjellige bystatene. Vi vet at i én periode hadde kongen av Kish i nord makten over det relativt fjerntliggende Lagash. Det er funnet store bygningskomplekser fra perioden, såkalte «palasser» og «templer» som antagelig går tilbake til den administrative, økonomiske og religiøse organiseringen av bystatene. Mye tyder på at alt land og alle produkter ble ansett å tilhøre gudene og kongen som gudenes representant.

Herskerne over bystatene ble betegnet med ulike titler: en – «herre», ensi – «guvernør» og lugal – «konge» (sumerisk «stor mann»). Det er ikke klart hvilke funksjoner de enkelte herskerne hadde (de kunne dessuten variere fra bystat til bystat). En synes å ha vært den øverste religiøse lederen (øverstepresten), mens lugal var den øverste politiske herskeren. I noen tilfeller hadde denne flere ensi under seg.

De såkalte kongegravene i Ur, som stammer fra den tidligste perioden, gir oss et bilde av herskernes og hoffets betydning. De døde ble begravet inntullet i klede eller i en kiste sammen med sine smykker, sminke, våpen og sylindersegl. Mest kjent er de vakre gullsmykkene fra de såkalte kongegravene som befinner seg i British Museum i London. Gravene inneholdt også krukker og boller som kan ha inneholdt mat og drikke.

Fra og med slutten av tidlig dynastisk tid synes skillene mellom den religiøse og den verdslige sfæren å være mer tydelige, men hele tiden var den verdslige herskeren underordnet gudene og handlet på gudenes vegne. Hver bystat hadde sin hovedgud (byens særlige beskytter) som var knyttet til det største tempelet. Noen byguder var bare viktige i lokalmiljøet, andre kunne, etter hvert som byene de kom fra vokste i makt, få innflytelse over et større område. Byene hadde også templer til andre guder enn de lokale bygudene, særlig Inanna og Enlil.

Kongedømmet

Det hersker fremdeles ingen enighet om når og hvordan kongedømmet oppsto. Fra den første perioden (cirka 2900– 2600 fvt.) kjenner vi bare navnet på mytiske konger, som Lugalbanda, Dumuzi og Gilgamesh. Opprettelsen av kongedømmet kan ha vært et grep som skulle gi lederen mer makt i en krisesituasjon (som i Det gamle Israel), men ideen kan også ha vært et resultat av en sammensmelting mellom ulike posisjoner.

Befolkningen selv hadde en forestilling om at en «kongedømmet ble senket ned» til sin egen by av en gudeforsamling. Alt land tilhørte i prinsippet gudene, men i praksis må noe også ha vært betraktet som privat eie. Kongen var gudenes stedfortreder på jorden og den øverste lederen av statskulten. Kongen kontrollerte derfor også byens hovedtempel som var den største landeieren og dermed den viktigste økonomiske institusjonen i den sumeriske bystaten. Det er sannsynlig at de store tempel- og palassøkonomiene kontrollerte det meste av matproduksjon og handel, og at folk flest, det fantes både leilendinger, slaver og krigsfanger, arbeidet på jorden mot visse gjenytelser. I tillegg var det en utbredt privatøkonomi som vi vet mindre om. På 2020–tallet er det funnet tegn på at det har vært produsert keramikk og bruksgjenstander i det som beskrives som «industriområder», men hvem som «eide» verkstedene vet vi ikke.

Den første som klarte å samle de sumeriske bystatene til en politisk enhet, var kong Lugalzagesi, konge i Uruk mot slutten av tidlig dynastisk tid. Han begynte som konge over Umma, og i løpet av kort tid klarte han å få kontrollen først over de nordlige byene og deretter over bystatene Uruk, Ur og Eridu i sør.

Hans navn og er bevart for ettertiden på mer enn femti innskrifter funnet i byen Nippur. Her fortelles det at kongeverdigheten, landet og makten ble tildelt ham av guden Enlil. Det fortelles også at det var fred i landet under hans styre, men den skulle vise seg å bli kortvarig. Omkring 2334 fvt. ble landet erobret av kong Sargon I (akkadisk «sann konge») av Akkad.

Nysumerisk tid, Ur III (cirka 2210– 2000 fvt.)

Etter å ha vært underlagt Akkad i nesten 150 år klarte den sumeriske småkongen av Uruk, Utuhegal (cirka 2119–2113 fvt.) å fordrive de fremmede herskerne og legge grunnen for samlingen av Sumer. Omtrent samtidig fikk bystaten Lagash et kulturelt oppsving under Gudea (vi har ingen nøyaktige årstall). Innskrifter forteller at Gudea hentet håndverkere og kunstnere fra fjerne land for å bygge sitt nye tempel.

Etter Utuhegal overtok hans militærguvernør (og mulige sønn) i Ur, Ur-Nammu (cirka 2112–2095 fvt.) kongetronen og forente hele Sumer i løpet av kort tid. Riket stakte seg helt fra det nordlige Mesopotamia til Elam. Det nye imperiet kalles Det tredje dynasti i Ur (Ur III) fordi det, ifølge den sumeriske kongelisten, hadde vært to tidligere dynastier i Ur forut for Ur-Nammu. Imperiet tok opp arven etter Akkade-dynastiet, og kongene konsoliderte sitt rike gjennom en sterk sentralisering av makten. Den semittiske og sumeriske delen av befolkningen later til å ha levd i fred, og mange offentlige funksjonærer bar akkadiske navn.

Kongene i Ur knyttet sterke politiske og kulturelle bånd til Uruk som skulle komme til å spille en viktig symbolsk og ideologisk rolle for Ur III-dynastiet. Blant annet gjenoppbygde Ur-Nammu Inanna-tempelet i Uruk og utstyrte det med et imponerende tempeltårn (ziggurat). Det er sannsynlig at eposet om Gilgamesh fikk sin klassiske sumeriske utforming i denne perioden. Dette har sin bakgrunn i at de ulike Ur III-kongene knyttet medlemmene av sitt dynasti til de tidligere kongene i Uruk gjennom mytiske familiebånd. Ninsun og Lugalbanda, Gilgamesh' foreldre, ble for eksempel dyrket som Ur III-kongenes guddommelige foreldre, og Gilgamesh som deres bror.

En betydningsfull konge i Ur III-dynastiet var Shulgi (cirka 2094–2047 fvt.). I Shulgis lange herskerperiode ble riket stabilisert og konsolidert, sentraladministrasjonen reorganisert og styrket. Det ble opprettet en stående hær, innført et effektivt skattevesen og forsyningsapparat, kongen ble guddommeliggjort i sin levetid, jordbruket ble forbedret, kulten fornyet, handelen med området rundt Persiabukta gjenopprettet og det ble innført nye vektstandarder.

Ur III er ofte omtalt som «Den sumeriske renessanse» eller «Det nysumeriske rike» og ble oppfattet som en reaksjon på de semittiske sargonidenes imperium. Dette skyldes særlig den omfattende litterære aktiviteten på sumerisk språk, også i skriverskolene (det er funnet «øvingstekster» fra elever), og de mange administrative tekstene skrevet utelukkende på sumerisk.

Likevel var Ur III heller en videreutvikling av den tidligere sumeriske kulturen enn en renessanse. Snarere enn en reaksjon mot det semittiske Akkadedynastiet, representerte Ur III en politisk kontinuitet med Akkad, der sargonidenes styresett ble oppfattet som et ideal.

Samfunn og økonomi

Det er funnet mange titusen leirtavler fra denne tiden, og de fleste inneholder administrative tekster. Disse gir oss et godt innblikk i dagliglivet under Ur III (mat, klær, håndverksindustri og jordbruk). Det ble drevet planting og skogpleie på høyt nivå. Vanningssystemene for jordbruket (blant annet med utstrakt bruk av demninger) var svært avanserte. Veveri- og metallindustri blomstret. Til dette store apparatet trengtes arbeidskraft, men også et omfattende administrativt system. Det har vært hevdet at sentraladministrasjonen i Mesopotamia nådde et høydepunkt under Ur III, og at den aldri senere kom opp på et lignende nivå. Ur III hadde også en stabil pengeenhet basert på gull, sølv, kobber og bronse.

Vi har derimot liten innsikt i de private økonomiske systemene, som kan ha vært omfattende. Administrativt var det sørlige Mesopotamia inndelt i en rekke provinser, hver med en provinsby ledet av en guvernør (ensi). Denne var som regel rekruttert fra den lokale overklassen og stillingen synes å ha gått i arv. Under guvernøren stod de militære øverstkommanderende (sagin). Disse kom ofte fra kongens egen familie eller var inngiftet i denne. Et godt utbygd skattesystem sørget for å innkreve og å redistribuere pengene til templer, palasser og embetsmenn.

Som i tidligere tid, ble alt land i prinsippet betraktet som gudenes eie, representert gjennom templene og bestyrt av kongen. Alt næringsliv ble dermed også en del av tempeløkonomien og inngikk i kongens «hushold». Dette var igjen oppdelt i forskjellige grener som landbruk, husdyrhold, handel, håndverk et cetera. Arbeiderne kunne ikke selv eie land. Det var to typer lønnet arbeid for vanlige mennesker: dagarbeidere som arbeidet i lag, og pliktarbeid på jorden mot pengebetaling eller mat- og andre rasjoner. Enkelte fikk også tildelt et stykke land, stort nok til å forsørge familien. Slik oppsto likevel en form for privat «eierskap». Det er funnet juridiske kontrakter og salgsdokumenter (hus, frukthager, slaver) som viser at privatsalg fant sted.

Folk som fikk pengeproblemer kunne også selge medlemmer av sin egen familie. Det fantes to typer slaver (géme); de som kom fra landets egne lavere klasser (guru), og krigsfanger som ble satt i arbeide (árad). I tillegg kom menn og kvinner fra den sumeriske underklassen. Disse kunne stifte egne familier.

Kvinnene

Først i de senere tiår har det også vært forsket på kvinnenes stilling i det gamle Mesopotamia. De overleverte og oversatte tekstene er, med få unntak, skrevet av menn, og rettet mot menns interesser. Det fremgår likevel at kvinnene kunne eie land, bevitne kontrakter, drive handel og foreta lånetransaksjoner. Vi vet ikke sikkert i hvilken grad de kunne ta egne valg når det gjelder ekteskap eller valg av oppgaver.

Tekstene viser at kongene må ha hatt flere hustruer eller konkubiner, siden noen av kongene fikk tyve barn. (Vi kjenner navnene til ni kvinner for Shulgi, men bare en for Ur-Nammu.) Tekster fra Ur-Nammus tid viser at dronningen hadde sin egen storhusholdning, som omfattet både landbruk og dyrehold. Hennes bidrag til tempelets og palassets husholdning later til å ha vært betydelig.

Både de kongelige kvinnene og de administrative ledernes hustruer hadde en god del makt i samfunnet. De var involvert i handel med både gull, ull, korn, lær og olje. Kvinner fra andre samfunnslag arbeidet blant annet i veveindustrien. Arbeidet foregikk både i arbeidsstuer og hjemme hos kvinnene. I tillegg har vi belegg for at kvinner også arbeidet i tunge yrker utendørs, som vedlikehold av vanningskanalene. De fikk betalt i bygg og olje, men mindre enn det som ble betalt til menn med samme arbeide.

Kongen

Kongeideologien lignet på mange vis sargonidenes. Kongen ble ansett som guddommelig allerede i sin egen levetid. Rollen som kriger- og erobrerkonger var viktig. Krigene preget i stor grad kongenes liv, og kildene forteller at Ur-Nammu ble drept i krig, og Ibbi-Sin tatt til fange av elamittene og døde i fangenskap i Elam. Tidsregningen ble knyttet til kongenes krigføring, deres byggevirksomhet, viktige kultiske handlinger de hadde deltatt i, eller til ekteskap inngått mellom kongens barn, særlig døtrene, og medlemmer av fremmede fyrstehus (noe som skjedde ofte for å sikre gode relasjoner med utlandet). Med unntak for periodens begynnelse og slutt er dynastiet dårlig kjent historisk, noe som blant annet skyldes at kongeinnskrifter ikke var så vanlige i Ur III som under sargonidene.

Under Ur III ble det bygd imponerende tempelbygg i Ur, Uruk, Nippur, Eridu, Larsa, Kish, Lagash, Adab og Eshnunna. En viktig kilde til kunnskap om kongeideologien er den måten de fremstilte seg selv på i lovgivningen. Det tidligst kjente «lovkodeks» stammer fra Ur III, en forløper for Hammurabis lov. Teksten er overlevert på gammelbabylonske i kopier fra Nippur, Ur og Sippar, og i prologen ble kongen fremstilt som garantist for retten.

Det mest særpregede uttrykk for kongeideologien finner vi i den nye litterære sjanger – kongehymnene, kun bevart i senere gammelbabylonske versjoner. Her lovprises (etter et fast oppbygd mønster) kongen som den rettmessige innehaver av tronen, hans kongelige og guddommelige fødsel, utnevnelsen til embetet av de høyeste guder, hans styrke og fysiske skjønnhet og egenskaper som soldat og militær leder, hans visdom og begavelse som musiker og sanger og hans tilknytning til gudene gjennom feiringen av det hellige bryllup (hieros gamos).

Slutten på Ur III

Imperiet hadde åpenbare svakheter. Sentraladministrasjonen måtte hele tiden holde et stramt grep om et stort område, produksjonen innen industri og jordbruk måtte opprettholdes for å sikre staten økonomisk, skatter og avgifter fra et langstrakt rike skulle samles inn og kommunikasjonslinjer og lange grenser sikres og vedlikeholdes. Kildene nevner mangel på korn, noe som førte til at prisene steg kraftig. Kommunikasjonen med utpostene brøt sammen, grensene ble svekket og tamdyrnomadiske stammer trengte inn i landet.

Det ble bygget en mur som skulle beskyttet landet mot amorittene, men det er omdiskutert hvilken rolle amorittene har spilt i forbindelse med Ur IIIs fall. Riket ble mer og mer svekket, og til sist mistet byene i sør kontakten med sentraladministrasjonen i Ur og ble overlatt til seg selv. Ur III falt for angripere fra Elam og Shimashki (i nordøstlige Khusistan).

Etter det nysumeriske rikets undergang kjempet kongene i de forskjellige bystatene om lederrollen i området. Det er funnet mange tusen leirtavler som beskriver både livet ved hoffet, utenrikspolitikk og handel mellom bystatene på denne tiden. Men den gamle sumeriske kulturen ble ikke gjenopprettet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bottéro, Jean (oversatt av Teresa Lavender Fagan (2001): Religion in Ancient Mesopotamia. University of Chicago Press. Chicago and London.
  • Leick, Gwendolyn (2002): Mesopotamia. The Invention of the City. Penguin Books.

Kommentarer (2)

skrev Christian Stranger-Johannessen

Det er noen språkfeil i artikkelen:

Sumer er betegnelsen på et område i den sørlige delen av det gamle Mesopotamiai tidlig bronsealder ...

Gravene inneholdt også det krukker og boller som kan ha inneholdt mat og drikke.

svarte Ida Scott

Hei! Tusen takk for tilbakemelding. Dette skal ikke forekomme, men noen ganger skjer det en glipp. Feilene er nå rettet opp. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg