Allerede før utviklingslæren slo gjennom hadde geologer og andre forskere gjort funn som utfordret det tradisjonelle synet på Bibelens fortelling, for eksempel fossilførende lag (strata) som viser hvor gammel jorden og livsformene er. Etter at de mesopotamiske mytene ble kjent for forskerne i løpet av 1800-tallet, var det særlig i tysk protestantisk teologisk forskning en tendens til å oppfatte de bibelske tekstene som mytiske på samme måte som de mesopotamiske. Sammenligner man de første utgavene av det ledende skotske oppslagsverket Encyclopædia Britannica (fra 1771, 1783, 1842 og 1860), ser man at forfatterne gradvis fant det mer vanskelig å forene detaljene i beretningen med disse funnene.
Flere tiår senere, særlig etter 1943, har også kirkelige trossamfunn, med den katolske kirke og de store lutherske kirkene i spissen, tatt i bruk en mer vitenskapelig tilnærming til bibeltekstene. Disse kirkene insisterer ikke lenger på en bokstavelig tolkning av fortellingene om skapelse, syndefall, syndflod og annet i begynnelsen av Den hebraiske bibel (første Mosebok kapittel 1–11).
Såkalte evangelikale kirker – som konservative baptister i USA, pinsebevegelsen, adventismen og mormonske samfunn – fastholder på den annen side ofte at fortellingen er historisk realistisk. Den samme oppfatningen kan man finne i ortodoks jødedom og islam. I den grad man i slike sammenhenger ser behov for å forene bibelfortellingene med et historisk verdensbilde, kan man for eksempel si at fortellingen om syndfloden kan ha opphav i en lokal eller regional storflom som fant sted for mellom 4000 og 10 000 år siden.
Noen mener også at det var en global flomkatastrofe, og man har til og med tidfestet den. Teologer innen Adventistkirken har beregnet årstallet til 2302 fvt., mens ledere innenfor Jehovas vitner vil datere den til 2370 fvt., og innenfor Mormonerkirken hevder man omtrent samme tidspunkt. Islam har en parallell beretning der 72 personer overlevde i arken – mot Bibelens åtte – men det er ikke vanlig i islamsk teologi å konkretisere når hendelsen skal ha funnet sted. (Koranen mangler de bibelske ættelistene – se for eksempel 1. Mosebok kapittel 5 – som gjerne er basis for kristne forsøk på å datere syndfloden.)
De som går lengst i å ville bevise historisk og naturvitenskapelig at syndfloden har funnet sted, viser for eksempel til likhetspunkter i de utallige flomlegendene en finner på alle kontinenter, eller til at isen på polene er levninger etter storflommen. Noen vil også problematisere vitenskapelige dateringer av steinmasser og fossiler. Særlig i nordamerikansk religiøs sammenheng har forsøk på å forsvare bibeltekstene mot historisk og naturvitenskapelig forskning en viss utbredelse. Slik teologi kalles gjerne for kreasjonisme.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.