Fidel Castro

Fidel Castro ble født den 13. august 1926 på familiens gård i Birán i den østlige delen av Cuba. Hans far, Ángel Castro Argíz, var godseier med bakgrunn fra Spania. Hans mor, Lina Ruz González, var bondekvinne fra Cubas vestligste provins, Pinar del Río, og arbeidet som hushjelp. Hun ble senere Ángel Castros andre ektefelle, og sammen fikk de syv barn.

Fem år gammel ble Castro sendt til Santiago de Cuba for privatundervisning. Han forteller selv at han ble dårlig behandlet, og foreldrene skrev ham inn på den religiøse internatskolen Hermanos de la Salle. I 1938 ble han sendt til Colegio Dolores, en privatskole drevet av den religiøse jesuittordenen i Santiago de Cuba, og i 1942 på Colegio Belén i Havanna, også drevet av jesuitter. Deretter studerte han ved universitetet i Havanna, der han ble uteksaminert som jurist i 1950.

Under studieårene møtte Castro politiske miljøer. Han hadde kontakt med ungkommunister, men støttet Partido Ortodoxo (Det ortodokse partiet). Dette opposisjonspartiet hadde kamp mot korrupsjon og forsvar av nasjonale interesser som noen av sine fanesaker, og ble ledet av den karismatiske Eduardo Chibás, som i august 1951 tok sitt eget liv.

I 1947 deltok Castro, sammen med 1200 andre, i planleggingen av en ekspedisjon til Den dominikanske republikk for å velte diktator Rafael Leónidas Trujillo. Denne ble stoppet etter at Trujillo truet Cuba med krig. Året etter deltok han på en studentkongress i Colombia, hvor han møtte den liberale opposisjonspolitikeren Jorge Eliécer Gaitán. To dager etter ble Gaitán drept i et attentat, noe som regnes som en sentral hendelse i nyere colombiansk historie.

I 1952 gjorde Fulgencio Batista statskupp på Cuba, og kort tid etterpå begynte Castro å organisere væpnet motstand mot regimet.

Med en flokk sympatisører forsøkte Castro i juli 1953 å erobre det viktigste militæranlegget i Santiago de Cuba – Moncada-forlegningen – men lyktes ikke. Under rettssaken som fulgte, framførte han sitt eget forsvar, en tekst kjent for ettertiden som «Historien vil frifinne meg». Her gjorde han kjent sine politiske mål, blant annet jordreform, fattigdomsbekjempelse og gjeninnføring av den demokratiske 1940-grunnloven. Castro ble dømt til 15 års fengsel, men slapp ut under et amnesti i 1955.

Samme år dro han i eksil til Mexico, hvor han stiftet 26. juli-bevegelsen, og ble kjent med Ernesto «Che» Guevara. I november 1956 dro han med 82 medkjempere til Cuba i båten Granma. I starten gikk lite etter planen: Landgangen i Manzanillo i den østlige delen av Cuba ble svært vanskelig. Et opprør i byen Santiago de Cuba, ledet av den 21 år gamle motstandslederen Frank País, sammenfalt ikke med Granmas ankomst til Cuba slik det var planlagt. Mange av opprørssoldatene ble drept av regimets hær, eller kom på avveie.

Revolusjonshæren ble reorganisert i Sierra Maestra-fjellene og hadde på det meste rundt 3000 soldater, mot regjeringshærens 70 000. Geriljaen førte krig mot Batista-regimet inntil dets fall 1. januar 1959, kjent som den cubanske revolusjonen.

I overgangsregjeringen som ble opprettet, var Castro en kort periode leder for det militære forsvaret, men ble statsminister 16. februar. Han hadde vervene som statsminister (1959–1976), president (1976–2008) og førstesekretær for Cubas kommunistiske parti (1965–2011).

Fidel Castro var en kontinuerlig torn i øyet på USA, og ni amerikanske presidenter gjorde ulike forsøk på å styrte ham.

På overflaten virket forholdet mellom Cuba og USA relativt harmonisk de første månedene av 1959. Alt få uker etter revolusjonen var imidlertid amerikansk etterretning involvert i forsøk på å drepe Fidel Castro, ifølge biograf Tad Szulc. I løpet av 1960 fant det sted en rekke hendelser som førte til en kraftig tilspisning av konflikten, og en tilnærming mellom Cuba og Sovjetunionen. De påfølgende årene stod Castro i sentrum for verdens oppmerksomhet med det USA-støttede invasjonsforsøket i Grisebukta (1961) og Cubakrisen (1962).

USA innførte i 1962 en handelsembargo eller blokade, en slik politikk står fortsatt ved lag. Ifølge cubansk etterretning skal CIA ha arbeidet med hele 638 planer for å snikmyrde Castro i løpet av 1950- og 1960-tallet, hvorav 167 skal ha blitt forsøkt satt ut i livet. En tidligere livvakt, Juan Reinaldo Sánchez, har hevdet at disse tallene er for høye.

I forsøk på å spre revolusjonen, støttet Fidel Castro aktivt geriljabevegelser så vel som allierte stater i en rekke land i Latin-Amerika og Afrika. Flere hundre tusen cubanske soldater og medarbeidere var på ulike tidspunkt utstasjonert i Angola. Nye studier viser at Castro trolig sendte soldater til Angola uten først å spørre Sovjetunionen, sin nærmeste allierte, til råds. Castro har møtt kritikk for sitt engasjement i Afrika, blant annet i forbindelse med sin støtte til Mengistus regime i Etiopia, men også ros, for eksempel for Cubas rolle i Angola, beskrevet av Nelson Mandela som avgjørende for at Sør-Afrikas apartheidregime falt.

Med den kalde krigens slutt kuttet Castro støtten til geriljabevegelser, men markerte seg med å styrke allerede omfattende bistandsprogram i utlandet. I 2012 hadde Cuba utplassert til sammen 38 868 helsearbeidere i 66 land, cirka en tredel av verdens stater. Castro fikk nye allierte i Latin-Amerika under den såkalte venstrebølgen på 2000-tallet, og utviklet spesielt nære bånd til Venezuelas president Hugo Chávez (1999–2013).

Politisk var det flere skifter i Fidel Castros liv. Før revolusjonen presenterte han seg som en nasjonalistisk og demokratisk leder, ikke som kommunist. I 1961 erklærte han seg som marxist-leninist. På 1990-tallet la han igjen større vekt på nasjonale trekk ved revolusjonen, og engasjerte seg i økende grad i spørsmål som miljøvern.

Castro var en karismatisk leder som i perioder tok del i nær sagt alle sider av samfunnsstyringen. Han regnes for å ha vært en svært begavet retoriker. Særlig kjent var han for sine timelange taler, ofte uten manuskript og med voldsomme utbrudd. Castro hadde på mange måter en svært autoritær lederstil, samtidig som han også kunne oppfattes som en radikal demokrat i det han ofte ba befolkningen si sin mening om landets politikk, for eksempel ved folkemøter i form av enkle tilrop som «ja» eller «nei».

Internasjonale personligheter flokket seg rundt Fidel Castro, mange av dem politiske ledere som Nikita Khrusjtsjov, Luis Inácio Lula da Silva og Daniel Ortega, men også personer som filosofene Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, forfattere som Ernest Hemingway og Gabriel García Márquez og fotballspilleren Diego Maradona.

Castro vernet i stor grad om familielivet sitt, og cubansk presse har unnlatt å omtale dette. Han var gift med Mirta Díaz-Balart (1948–1955), datteren til en innflytelsesrik cubansk politiker før revolusjonen, og med Dalia Soto del Valle fra 1980. Sistnevnte ble først presentert for offentligheten i 2010. Ifølge journalist Jon Lee Anderson hadde Castro ett barn med sin første ektefelle og fem med sin andre; internasjonale medier oppgir at han også har flere som er født utenfor ekteskap. En av hans søstre, Juanita Castro, bor i USA og er en profilert kritiker av statslederen.

Castro var en svært omstridt person som vekker sterke følelser mange steder i verden, ikke minst blant cubanere.

Hans forsvarere ser ofte på ham som en leder som gjorde Cuba reelt uavhengig av USA og som har bidratt til en stor grad av sosial sikkerhet på Cuba, trass i vanskelige forutsetninger. I så henseende blir det vist til gode indikatorer for levealder, ernæring, utdanningsnivå, helsestell, miljøvern og så videre. Noen vil også hevde at Castro har gjort Cuba til et alternativt, deltakende demokrati.

Castros kritikere, herunder en stor andel av eksilcubanerne i USA, viser ofte til brudd på, eller fravær av sivile og politiske rettigheter under hans ledelse. Disse vil ofte vise til at det fant sted omfattende forfølgelse av motstandere og annerledestenkende under hans år ved makten, at mange cubanere har lidd under reiserestriksjoner, fengslinger og fysisk voldsbruk. De vil ofte vurdere Castros økonomiske politikk som mislykket.

Statslederen kom selv med innspill til debatten om sitt eget ettermæle. Han påsto at han ikke ville ha trengt å gå så radikalt til verks etter revolusjonen dersom det ikke hadde vært for det politiske og økonomiske presset fra USA. Overfor utenlandsk presse erkjente han personlig ansvar for noen feil og overgrep, for eksempel forfølgelse av homoseksuelle i revolusjonens tidlige år.

• Cubas historie