De første menneskene kom til Cuba for mer enn 4000 år siden. Ingen av de dominerende befolkningsgruppene på øya (taino, siboney, guanahatabey) var i nærheten av å oppnå en teknologisk utvikling på nivå med de store latinamerikanske sivilisasjonene før kolonitiden.
Kristoffer Columbus kom som første europeer til Cuba i 1492 og Diego Velázquez de Cuéllar begynte koloniseringen i 1510. Med unntak av høvdingen Hatuey, som organiserte væpnet kamp mot erobrerne, møtte de relativt lite motstand.
Spanjolene etablerte den såkalte encomienda, en ordning hvor kolonistene fikk tildelt arbeidskraft fra urbefolkningen mot at de gav klær, mat og kristnet sine underordnede. Harde arbeidskår var en viktig årsak til at den opprinnelige befolkningen ble nær utryddet. Deretter startet importen av afrikanske slaver, som vokste kraftig fra slutten av 1700-tallet. Slaveriet ble opphevet i 1886, bare Brasil var senere ute med denne endringen i Latin-Amerika.
Spanjolene hadde opprinnelig håpet å finne store mengder gull på Cuba, men de små reservene som fantes ble tømt i løpet av få tiår. Da satset kolonistene på kvegdrift og jordbruk. Tobakksproduksjonen vokste gradvis, en hadde en kortvarig periode med stor kaffeproduksjon fra 1790-tallet. Sukker skulle likevel bli den dominerende eksportvaren. Havanna var også en viktig handelsstasjon for den spanske flåten og byens strategiske betydning understrekes av dens flere, imponerende festningsverk. Med unntak av en kortvarig britisk okkupasjon av Havanna i 1762, var Cuba under spansk kontroll i nær 400 år, og fikk derfor tilnavnet «den alltid lojale øya».
Den første frigjøringskrigen mot Spania (1868–1878) begynner idet godseieren Carlos Manuel de Céspedes del Castillo (1819–1874) frigjorde sine slaver og organiserte dem militært. I 1895 organiserte dikteren og filosofen José Martí et nytt forsøk fra sitt eksil i USA. Den andre frigjøringskrigen (1895–1898) tok en ny vending i det skipet USS Maine eksploderte ved havnen i Havanna, noe USA brukte som grunnlag for å gå inn i krigen og okkupere landet.
I 1902 fikk Cuba sin første grunnlov. Selvstendigheten var begrenset av det såkalte Platt-tillegget som gav USA rett til å gripe inn i interne anliggender. Cuba hadde to diktatorer i perioden fra frigjøringen frem til revolusjonen av 1959: Gerardo Machado (1928–1933) og Fulgencio Batista (1952–1959). Landet var økonomisk avhengig av USA.
1. januar 1959 seiret Fidel Castros geriljabevegelse og innledet en nasjonalistisk-demokratisk revolusjon, som senere skulle få en sosialistisk og prosovjetisk karakter. USA forsøkte gjentatte ganger å fjerne Castro fra makten, blant annet ved å støtte et militært angrep i Grisebukta i 1961 og gjennom en embargo som fortsatt står ved lag.
Cuba eksperimenterte i tidlige år av revolusjonen med skiftende strategier for å bygge en cubansk form for sosialisme. Fra 1970-årene kopierte landet store deler av den sovjetiske samfunnsmodellen med et kommunistparti med stor makt over politikk og økonomi, uten å helt gi opp pretensjonene om en mer cubansk form for sosialisme. Dette ga stabilitet og sosiale fremskritt for landet og for de fattigste, men også et samfunn som på mange måter var byråkratisk, autoritært og en lukket modell.
I 1990-årene var Cuba preget av en dramatisk krise etter at handelen med Sovjetunionen falt bort, en handel som hadde vært på svært fordelaktige betingelser for Cuba, kombinert med en utvidelse av embargoen eller blokaden fra USAs side. Systemet gikk i overlevelsesmodus og levekårene ble langt mer prekære, med migrasjonskrisen (Balseros-krisen) i 1994 som et av de mest dramatiske utslagene. Det var en tid med sosioøkonomiske og kulturelle endringer, hvor staten ikke klarte å kontrollere alle sider av samfunnslivet, og med både nye begrensninger, men også noen begrensede åpninger for internasjonal kapital, og for cubanerne (for eksempel rom for noe selvstendig næringsdrift og religiøse i partiet).
En venstrebølge i Latin-Amerika fra 2000-tallet var en av faktorene som hjalp landet å lette noe på krisen fra 1990-årene, uten at den noensinne ble erklært avsluttet. Etter flere år med politisk stagnasjon ble det under Raúl Castro innledet en periode med noe større reformer fra 2008. Det karismatiske lederskapet til Fidel Castro ble nå erstattet av et større fokus på institusjoner og lover, og noen upopulære restriksjoner ble fjernet, samtidig som rommet for privat næringsliv ble noe større. En lettelse av blokaden fra USAs side under Barack Obama, og en gryende, men sterkt begrenset tilnærming mellom de to landene, ga nye kontaktpunkter med USA og den cubanske diasporaen der. Denne perioden ble imidlertid raskt avløst av en periode preget av økt ytre press, som følge av tap av allierte i Latin-Amerika og av nye harde straffetiltak fra Donald Trump, og av at den «historiske generasjonen» representert ved Raúl Castro begynte å trekke seg tilbake til fordel for den yngre Miguel Díaz-Canel, som ble president i april 2018 og leder for kommunistpartiet i februar 2021. Man fikk en forsterket krise, som koronavirus-pandemien løftet til nye høyder og skapte en svært kritisk forsyningssituasjon i landet, samtidig som det ble skapt grobunn for autoritære svar og styrkede krav om innordning fra statens side. I juli 2021 brøt det ut protester mange steder i Cuba, trolig de største siden revolusjonen i 1959.
Kommentarer (3)
skrev Kay Jacobsen
svarte Erik Bolstad
svarte Kay Jacobsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.