Cubakrisen

Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961 hadde Sovjetunionen åpent begynt å sende militært utstyr og militære rådgivere til Cuba, der Fidel Castro satt som statsminister. USA hadde ikke reagert på dette fordi Sovjetunionen forsikret at det ikke var offensive våpen, bare våpen til selvforsvar. USAs overvåkning av Cuba hadde også bekreftet at dette stemte.

Men i midten av oktober 1962 viste luftfotografier at sovjeterne var i ferd med å anlegge baser for mellomdistanse- og langdistanseraketter med kjernefysiske sprenghoder på Cuba. Dette var ikke lenger tale om selvforsvar, men om evne til å utslette Washington, D. C. og andre store byer i store deler av USA. Så sent som i september 1962 hadde sovjetregjeringen uttrykkelig erklært at det var utelukket for dem å utplassere offensive rakettvåpen på Cuba.

Da fotografiene forelå 15. oktober, samlet president John F. Kennedy i hemmelighet en uformell gruppe av sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til informasjonen og hva som burde gjøres. Gruppen satt sammen kontinuerlig i dagene som fulgte. Snart kom ytterligere informasjon som bekreftet de første rapportene, men offentligheten fikk ennå ikke vite noe. Blant de alternativene som Kennedy nå vurderte, var både luftangrep, blokade av skipstrafikk og invasjon av Cuba.

Ikke før etter seks dagers samråd informerte president Kennedy USAs befolkning om hva man hadde oppdaget på Cuba. I en tv-tale den 22. oktober fra Det hvite hus erklærte Kennedy at USA ville svare med å iverksette en blokade av skipstrafikken til Cuba fra 24. oktober for å hindre ytterligere sovjetiske rakettleveranser, og at USA ville kreve alle rakettinstallasjoner og tilknyttede anlegg demontert og returnert til Sovjetunionen.

Det sovjetiske svaret kom dagen etter Kennedys tale, både over Moskva radio og i et brev fra den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov til Kennedy. Det var en kontant avvisning av USAs krav, sammen med beskyldninger mot USA om blant annet brudd på folkeretten i forbindelse med blokaden.

Dramatiske dager fulgte. Den 24. oktober ble USAs blokade satt i verk. Mange av de sovjetiske lasteskipene fikk ordre om å vente, mens noen få skip fortsatte mot blokadelinjen der USAs marinefartøyer lå klare. Sovjetiske undervannsbåter ble sendt mot blokadelinjen for å støtte lasteskipene. Men blokadelinjen holdt.

Samtidig fortsatte monteringen av sovjetisk rakettutstyr på Cuba i høyt tempo. På det amerikanske fastland ble store troppestyrker samlet i Florida. Den 27. oktober var de sovjetiske rakettrampene på Cuba klare. Samme dag ble et amerikansk overvåkningsfly skutt ned over Cuba.

Nettopp da det var som mest spent, kom løsningen. En avtale ble fremforhandlet under et hemmelig møte sent 27. oktober mellom justisminister Robert Kennedy, presidentens bror, og den sovjetiske ambassadøren i Washington, Anatolij Dobrynin. Om morgenen 28. oktober kom Sovjetunionen med en offisiell erklæring om at rakettanleggene skulle nedlegges og rakettene og utstyret sendes tilbake til Sovjetunionen.

Skip med raketter om bord som allerede var på vei mot Cuba, gjorde vendereis. Den 11. november ble det fra Washington bekreftet at rakettene var trukket tilbake, og 22. november opphevet amerikanerne blokaden. Samme dag begynte hjemsendelsen av sovjetiske soldater og bombefly fra Cuba. Denne var i hovedsak avsluttet ved juletider, med unntak for instruktører og en brigade sovjetiske soldater, en styrke på rundt 3000 mann, som ble værende der til slutten av den kalde krigen.

Cubakrisen regnes som en av de alvorligste konflikter mellom supermaktene. Den sovjetiske beslutningen om å utplassere raketter var trolig strategisk betinget. På den tiden var Sovjetunionen klart underlegne når det gjaldt raketter. En utplassering så nær den amerikanske kysten var den enkleste måten å skape balanse på. Cuba var på sin side trolig mer opptatt av å forhindre nye invasjonsforsøk fra USA (se Grisebukta), noe USA godtok etter at Sovjetunionen hadde gått med på å trekke rakettene tilbake.

Krisen var også et prestisjeoppgjør mellom Nikita Khrusjtsjov og John F. Kennedy. Sovjetunionens tilbaketrekking var et stort prestisjetap for Khrusjtsjov, selv om Kennedy forsøkte å dempe prestisjenederlaget ved å love tilbaketrekking av amerikanske raketter fra Tyrkia. Khrusjtsjovs uforsiktighet i forbindelse med Cubakrisen kan være noe av forklaringen på at han uforutsett ble avsatt i 1964.

Alvoret i krisen ble skjerpet av at det samtidig var meget spent i Berlin. På dette tidspunktet var byen delt av Berlinmuren og okkupert, på samme måte som hele Tyskland var delt og okkupert etter andre verdenskrig. Den sovjetokkuperte delen av Berlin var knyttet til Øst-Tyskland og den vestlig-okkuperte delen (besatt av styrker fra USA, Storbritannia og Frankrike) var knyttet til Vest-Tyskland. Sovjetunionen hadde lenge krevet at vestlige styrker skulle trekke seg ut av Berlin, til tross for Potsdamavtalen fra 1945 om at stormaktene i fellesskap skulle okkupere den tyske hovedstaden. USA var nå redd for at situasjonen på Cuba kunne utløse ytterligere sovjetiske tiltak i Berlin. Koplingen av Cubakrisen til Berlin gjorde dermed hele situasjonen enda mer komplisert.

Opplevelsen av å ha stått på randen av atomkrig ble tydeligvis en vekker for alle involverte. Begge parter viste nå ny respekt for alvoret som følger med kjernefysisk opprustning. Krisen ble derfor også kulminasjonen av den kalde krigen og starten på en periode med større tilnærming mellom supermaktene.

• Den kalde krigen

• Hør radioprogram om Cubakrisen på NRK Skole

• Allison, Graham og Philip Zelikow: Essence of Decision: Explaining the Cuban Missile Crisis, Longman 1999
• Eubank, Keith: The Missile Crisis in Cuba, 2000, isbn 0-89464-890-x
• May, Ernest R. og Philip D. Zelikow, (red.): The Kennedy Tapes : Inside the White House during the Cuban Missile Crisis, 1997, isbn 0-674-17926-9
• Nathan, James A.: Anatomy of the Cuban Missile Crisis, 2001, isbn 0-313-29973-0
• Njølstad, Olav: Cuba-krisen 1962, 1993
• Stern, Sheldon M.: Averting «The Final Failure» : John F. Kennedy and the Secret Cuban Missile Crisis Meetings, 2003