norsk film

Stumfilmen i Norge omfatter cirka 45 kortere og lengre spillefilmer. Over en tredjedel av disse er gått tapt, inkludert nesten alle fra tiden før 1920. Den norske filmbransjens økonomiske grunnlag var dårlig både fordi hjemmemarkedet var lite, og fordi norsk film ikke maktet å hevde seg internasjonalt. Det kommunale kinosystemet hindret dessuten filmprodusentenes muligheter til selv å drive kino og dermed investere mer av overskuddet i produksjonen.

Det er vanlig å regne Fiskerlivets farer, et drama av 5–6 minutters varighet som muligens ble innspilt i 1907, som den første norske «spillefilmen», skjønt filmen er gått tapt, og noen premieredato er ikke kjent. Av de filmene som er delvis bevart fra den første perioden i norsk filmhistorie, frem til cirka 1920, er Halfdan Nobel Roedes Under forvandlinges lov fra 1911. Filmen var inspirert av de populære danske såkalte «sosiale» eller «erotiske» melodramaene, som gjerne kretset rundt forbudt kjærlighet, forbrytelser, hvit slavehandel og sjalusi.

Under forvandlinges lov er på mange måter med på å innlede spillefilmens historie i Norge. Det er den eneste som er delvis bevart av et knippe på åtte filmer som hadde premiere i årene mellom 1911 og 1913.

I 1910-årene var Peter Lykke-Seest den sentrale norske filmskaperen. Han hadde virket som manusforfatter både i Danmark og Sverige før han i 1916 etablerte filmselskapet Christiania Film Co A/S. Han laget sju filmer fram til selskapet ble lagt ned i 1919. Historien om en gut (1919) var den mest vellykkede med internasjonal distribusjon og forteller om skolegutten Esben som urettmessig blir beskyldt for tyveri, og som av den grunn bestemmer seg for å rømme fra stedet. Esben kommer til slutt hjem der det hele blir oppklart. Lykke-Seest forlot etter noen år filmproduksjonen, blant annet fordi hans selskap ble nektet å etablere en egen kino som en følge av vedtaket om den kommunale kinoovertakelsen i Kristiania i 1918.

I 1920-årene kom produksjonen inn i fastere former og bestod hovedsakelig av farser og bonderomantikk. Rasmus Breistein laget Fante-Anne (1920), som var den første norske filmen med profesjonelle skuespillere og karakteriseres som et nasjonalt gjennombrudd (Evensmo 1967, Iversen 2011). I likhet med Brudeferden i Hardanger (1926) var den inspirert av tidens svenske «gullalderfilmer» og basert på en populær roman.

Leif Sinding debuterte som regissør med Himmeluret og kom til å bli en av mellomkrigstidens fremste regissører ved siden av Breistein og Tancred Ibsen. I 1927 laget han Fjeldeventyret, og samme år laget Harry Ivarson Madame besøker Oslo og Walter Fyrst den kritikerroste Trollelgen. To Hamsun-filmatiseringer, Markens grøde (1921) ved dansken Gunnar Sommerfeldt og Pan (1922) i regi av skuespilleren Harald Schwenzen, så også dagens lys. I en klasse for seg var Glomdalsbruden (1926), men den var da også iscenesatt av den danske filmmesteren Carl Theodor Dreyer. Danske George Schnévoigt regisserte flere filmer der Laila (1929),en dramatisk kjærlighetshistorie lagt til et samisk miljø, ble en stor publikumsuksess.

Lydfilmen ble introdusert med den dansk-norske samproduksjonen Eskimo i 1930 i regi av George Schnévoigt, et melodrama lagt til Grønland. Tancred Ibsen og Einar Sisseners fulgte opp med Den store barnedåpen i 1931 etter Oskar Braatens skuespill, en film som vant stor publikumsoppslutning, og som på humoristisk vis tematiserte ugifte mødres rett til å få døpt sine barn.

I 1932 kom et viktig vendepunkt i form av opprettelsen av produksjonsselskapet Norsk Film AS, finansiert av de kommunale kinoene med Oslo Kinematografer som hovedaksjonær. Tancred Ibsen ble den fremste norske regissøren i 1930-årene med filmer som To levende og en død (1937) og Fant (1937), begge produsert av Norsk Film AS. Disse, sammen med filmer som Leif Sindings De vergeløse (1939), Ibsens Gjest Baardsen (1939) og Breisteins Ungen (1938) utgjør en liten «gullalder» i norsk filmhistorie. I samme periode laget Olav Dalgard Vi bygger landet (1936) og andre filmer om og for den norske arbeiderbevegelsen.

Under okkupasjonen i 1940–1945 besatte nazistene de viktigste posisjonene i norsk filmliv, og sensur ble innført. Lystspill som Toralf Sandø Den forsvundne pølsemaker (1941) og Alfred Maurstads En herre med bart (1942) var lyspunkter i den monotone okkupasjonshverdagen. Populær ble også Trysil-Knut (1942), i regi av Rasmus Breistein etter dikt og fortellinger om den legendariske skihelten.

Etterkrigstiden brakte flere nye regissørnavn og filmer. Blant de mest interessante var journalisten og forfatteren Arne Skouen med den sosialrealistiske Gategutter (1949, sammen med Ulf Greber) og Edith Carlmar med kriminaldramaet Døden er et kjærtegn (1949). Det var imidlertid okkupasjonsdramaene som ble den dominerende sjangeren. I spissen stod Skouen med blant annet Nødlanding (1952), den Oscar-nominerte Ni liv (1957) og Kalde spor (1962), som alle røper et blikk både for spenning og krigens menneskelige dilemmaer. Andre bidragsytere var Toralf Sandø og hans Englandsfarere (1946), Titus Vibe-Müller med Kampen om tungtvannet (1948) og Kåre Bergstrøm med Blodveien (1955).

Bergstrøm gav også et suggererende bidrag til kriminalsjangeren med adapsjonen av André Bjerkes roman De dødes tjern (1958) (skrevet under pseudonymet Bernhard Borge), mens en mer hverdagslig tematikk ble behandlet i Nils R. Müllers Vi gifter oss (1951), danske Astrid Henning-Jensens Kranes konditori (1951) og Carlmars Aldri annet enn bråk (1954). Populære ble Øyvind Vennerøds Støv på hjernen (1959) og flere påfølgende «Lambertseter-komedier» samt Nils-Reinhardt Christensens Stompa-filmer (1962–1967).

I et helt annet toneleie laget Erik Løchen en moden og moderne spillefilmdebut i form av trekantdramaet Jakten (1959). Filmen varslet om nye ambisjoner i det norske filmmiljøet, der impulsene fra de modernistiske europeiske etterkrigsfilmene var viktig. Dette ble bekreftet av regissører som Pål Bang-Hansen med Skrift i sne (1966), Pål Løkkeberg med Liv (1967) og Exit (1970), Knut Andersen med Brent jord (1969) og Den sommeren jeg fylte 15 (1976) og Arnljot Berg med Lukket avdeling (1972).

En ny generasjon gjorde seg gjeldende i 1970-årene. Anja Breiens kvinneskikkelser i Hustruer (1975, oppfølgere 1985 og 1996) ble lagt merke til også i utlandet. Filmene til det produktive tospannet Svend Wam og Petter Vennerød skapte kontroverser og mye diskusjon, blant annet Lasse og Geir (1976) og Adjø Solidaritet (1985). Andre sentrale navn var Oddvar Bull Tuhus med Maria Marusjka (1973) og Angst (1976), Per Blom med Mors Hus (1974), Haakon Sandøy med Dagny (1977) og Lasse Glomm med Svarte fugler (1983). Olsenbanden -filmene fra 1969–1984, produsert av Teamfilm A/S etter danske forbilder, ble publikumstreffere, men den største kinosuksessen stod Ivo Caprino for med dukkefilmen Flåklypa Grand Prix (1975).

Flere regissører gjorde seg bemerket med barne- og ungdomsskildringer, blant de fremste var Laila Mikkelsens Liten Ida (1981) og Vibeke Løkkebergs Løperjenten (1981), som vant Kritikerprisen under filmfestivalen i Haugesund. Nye finansieringsformer gjorde seg gjeldende med Ola Solums Orions belte (1985), som var kommandittfinansiert, og Tor M. Tørstads Havseilere (1986), som ble laget i samarbeid med NRK.

Sølve Skagen vant et stort publikum med den sosialrealistiske Hard asfalt (1986), og det samme gjorde Leidulv Risan med Etter Rubicon (1987) og Martin Asphaug med En håndfull tid (1989). Internasjonal anerkjennelse kom blant annet til Oddvar Einarsons X (1986) som ble prisbelønnet ved Filmfestivalen i Venezia, Nils Gaups Veiviseren (1987) – som var den første spillefilmen på samisk og ble Oscar-nominert – og Per Bloms Is-slottet (1987), etter Tarjei Vesaas.

1990-tallet var et godt tiår for norsk film, og så mange nye og modige talenter. Eva Isaksen oppnådde stor kinosuksess med ungdomsfilmen Døden på Oslo S (1989) etter Ingvar Ambjørnsen, og det samme gjorde Saeed Anjum og Espen Thorstenson med Bak sju hav (1991), Erik Gustavson med Telegrafisten (1993) og Berit Nesheim med Frida (1991) og Søndagsengler (1996, Oscar-nominert). Unni Straume fikk oppmerksomhet med Strindberg-filmatiseringen Drømspel (1994) og Liv Ullmann med Sigrid Undset-filmatiseringen Kristin Lavransdatter (1995), sistnevnte ble en av de største kinosuksessene i norsk filmhistorie.

Bemerkede nye navn var Marius Holst og hans Ti kniver i hjertet (1994) etter Lars Saabye Christensen, Bent Hamers underfundige Eggs (1995), Pål Sletaune og den originale Budbringeren (1997), Torun Lian med ungdomsdramaet Bare skyer beveger stjernene (1998) og Hilde Heier med Suffløsen (1999).

Ved årtusenskiftet var interessen for norsk film større enn på lenge. Etter opprettelsen av Norsk filmfond i 2001 kom antallet produksjoner opp i over 20 per år, dokumentarfilmer medregnet. Et merkbart oppsving kom med Pål Jackmans Detektor (2000) og Ingvar Ambjørnsen-filmatiseringen Elling (2001) i regi av Petter Næss.

En filmskaper som særlig utmerket seg fra slutten av 1990-tallet, var Hans Petter Moland med filmer som Kjærlighetens kjøtere (1995), Aberdeen (2000) og adapsjonen av Dag Solstads populære roman Gymnaslærer Pedersen (2006). På samme tid ble Bent Hamer på ny aktuell, denne gang med den humoristiske og stillfarne Salmer fra kjøkkenet (2003).

Morten Tyldums komedie Buddy (2003) ble en publikumstreffer med sitt stjernelag av norske skuespillere som Pia Tjelta, Aksel Hennie, Janne Formoe, Anders Baasmo Christiansen og Nicolai Cleve Broch. Tyldum har siden stått bak filmer som Jo Nesbø-filmatiseringen Hodejegerne (2011) og Hollywood-produksjonene The Imitation Game (2014, om Alan Turing), som vant Oscar-prisen for beste manus, og Passengers (2016).

Erik Skjoldbjærg fikk et gjennombrudd med den intense thrilleren Insomnia i 1997 og har siden vist seg å beherske sjangeren til fulle med filmer som Nokas (2010), basert på den dramatiske NOKAS-saken, Pionér (2013, om Nordsjø-dykkerne) og Pyromanen (2016).

Flere sterke norske regitalenter vokste frem ved begynnelsen av årtusenskiftet, blant annet Jens Lien som laget den smått absurde komedien Jonny Vang (2003) og Annette Sjursen med Min misunnelige frisør (2004). Erik Poppe stod bak det visuelt stilsikre dramaet Hawaii, Oslo (2004), Ulrik Imtiaz Rolfsen spillefilmdebuterte med Izzat (2005), og – med utgangspunkt i filmmiljøet i Stavanger – skapte Arild Østin Ommundsen Mongoland (2001) og Monstertorsdag (2004).

Sara Johnsen fikk mye ros for sin debutfilm Vinterkyss (2005), med Annika Hallin og Kristoffer Joner i hovedrollene. Oppfølgeren Upperdog (2009) vevde sammen flere handlingstråder i ett flettverk av personer og miljøer som tematiserer Norges engasjement i Afghanistan, adopsjon, klasseforskjeller og kjærlighetsforhold. Både Vinterkyss og Upperdog vant en rekke norske og internasjonale filmpriser. Uskyld (2012) forteller om en kvinne, spilt av Maria Bonnevie, og hennes relasjoner til to brødre som resulterer i sjalusi og drap.

Pål Sletaune skildret dystre stemninger i både Naboer (2005) og Babycall (2011) mens Erik Poppe fortsatte med den prisbelønte De usynlige i 2008, et drama om konsekvensene av et drap på et barn, og Tusen ganger god natt (2013), om en krigsfotograf, spilt av Juliette Binoche, som blir skadet under et oppdrag i Afghanistan. I 2016 hadde Poppes prisbelønte Kongens nei premiere, med handling lagt til de dramatiske aprildagene i 1940 da kongen og regjeringen flyktet fra de tyske okkupantene.

Joachim Trier debuterte med den modernistisk inspirerte spillefilmen Reprise i 2006, som på det ytre plan handler om to unge menn som begge vil bli forfattere. Filmen fikk umiddelbart internasjonal oppmerksomhet og vant en lang rekke internasjonale priser. Det samme gjorde Oslo 31. august (2011), som i likhet med Reprise har tydelige modernistiske impulser. Det er en stemningsfull skildring av Oslo, men også en film om en ung manns grenseløse eksistensielle utfordringer. I 2015 fikk Louder Than Bombs premiere ved Filmfestivalen i Cannes og ble nominert til den prestisjetunge Gullpalmen. Familiedramaet var Triers første internasjonale storproduksjon og hadde Isabelle Huppert og Gabriel Byrne i hovedrollene. Den overnaturlige grøsseren Thelma (2017) derimot, ble spilt inn i Oslo med norske skuespillere og hadde premiere under filmfestivalen i Haugesund samme år. Hans Verdens verste menneske, siste film i det som kalles Oslo-trilogien, konkurrerte i hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes i 2021. Hovedrolleinnehaver Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle.

På dokumentarfeltet har Margreth Olin, Knut Erik Jensen, Deeyah Khan og Even Benestad vært sentrale navn siden slutten av 1990-tallet. Jensen stod bak Heftig og begeistret (2001, oppfølger 2002) om et mannskor i Berlevåg og Det akutte menneske (2011), om legen Mads Gilbert. Det humanitære prosjektet til Olin ble demonstrert i prisvinnende filmer som Dei mjuke hendene (1998), Kroppen min (2002) og De andre (2012).

Khan på sin side høstet mye internasjonal anerkjennelse for Banaz: A Love Story (2012), en fortelling om æresdrap, og Jihad: A Story of the Others (2015), hvor tematikken er jihadisme og radikalisering. Alt om min far (2002) var et nærgående og personlig portrett av Benestads far, mens Pushwagner (2011) ble til etter at Benestad og August B. Hanssen fulgte den populære norske kunstneren Terje Brofos, kjent som Pushwagner, gjennom tre år.

Roar Uthaugs Bølgen (2015) er et eksempel på en sjangerfilm som oppnådde et stort kinopublikum. Den er en sjelden norsk katastrofefilm og handler om et fjellskred ved en vestlandsfjord med en påfølgende flodbølge som resultat. Den vant Amandaprisen for beste film i 2016. Oppfølgeren Skjelvet (2018) ble regissert av John Andreas Andersen og var med sine avanserte spesialeffekter en naturtro skildring av et ekstremt kraftig jordskjelv som rammer Oslo. Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp spilte hovedroller i begge filmene.

Fra tidligere har Uthaug laget skrekkfilmen Fritt vilt (2006), om norske ungdommer som søker tilflukt i et øde fjellhotell der det viser seg at en monsterliknende karakter har opphold.

Veksten i tallet på norske sjangerfilmer etter årtusenskiftet tilskrives for en stor del omleggingen av det norske støttesystemet for film, der en produsent ville motta 50 prosent av budsjettert beløp om produksjonsselskapet kunne reise de resterende 50 prosentene. Dette ga støtet til en satsing på sjangerfilmer med et antatt stort publikumspotensial, med skrekkfilmer som Villmark (Pål Øie, 2003), nevnte Fritt vilt, Rovdyr (Patrik Syvertsen, 2008), Fritt vilt II (Mats Stenberg, 2008), Skjult (Øie, 2009), Fritt vilt III (Mikkel B. Sandemose, 2010) og Villmark 2 (Øie, 2015). Mange av de norske skrekkfilmene er inspirert av den amerikanske undersjangeren slasherfilm.