Mens Gestapo var mest fryktet, var Wehrmacht mest synlig – hær, marine og flyvåpen. På det meste omfattet okkupasjonsstyrken nesten en halv million mann, noe som i seg selv ble et problem i et land med bare tre millioner innbyggere. For eksempel tok tyskerne i bruk en stor del av landets skolebygninger til soldatkaserner, noe som gikk utover skolegangen til svært mange norske barn. De rekvirerte alt de trengte, og enkelte steder var det snart flere tyskere enn nordmenn.
De kom til et land med store avstander, strengt klima og vanskelig terreng, der jernbanen nordover gikk til bare like nord for Trondheim, og der veiene ofte var stengt over fjellet om vinteren. Fordi Hitler snart begynte å frykte at den allierte invasjonen ville komme nettopp i Norge, begynte en storstilt utbygging til det som er blitt kalt Festung Norwegen, med bedre veier, havneanlegg, nye jernbanestrekninger, flyplasser og kystbefestninger.
Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst hadde ledet invasjonen i Norge. I juli 1940 ble han forfremmet til øverste militærsjef i Norge, Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen, en stilling han beholdt til 18. desember 1944, da generaloberst Lothar Rendulic overtok. Allerede i januar 1945 ble Rendulic fulgt av general Franz Böhme. Det tyske flyvåpenets Luftflotte 5 deltok under Weserübung og ble så stasjonert i Norge. Fra sommeren 1941 ble flyavdelinger også stasjonert i Nord-Finland i kampen mot Sovjetunionen på Østfronten. Her ble hovedoppgaven snart angrep mot de allierte konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk.
Kriegsmarine satte seg fast langs hele kysten, med utallige kyststasjoner. Kommanderende admiral hadde sitt sete i Oslo. Fra april 1940 til januar 1943 var det Hermann Boehm, fra mars 1943 Otto Ciliax og fra april 1945 Theodor Krancke. Under marinesjefen i Oslo var det én admiral for vestkysten med sete i Bergen, én admiral for nordkysten i Trondheim og én for polarkysten i Tromsø.
Norge var særlig mot slutten av krigen viktig som base for den tyske ubåtkrigen, men det var overflateflåtens skjebne som ble sterkest knyttet til Festung Norwegen. Fordi Hitler ved nyttår 1942 fryktet en alliert invasjon i Nord-Norge, flyttet han de fleste større tyske krigsskipene dit. De ble i stor grad liggende for anker, for den britiske flåten hersket i Nordsjøen, og Hitler forlangte store resultater av Kriegsmarine uten risiko for skipene. Likevel ble slagskipet «Scharnhorst» senket ved Nordkapp julen 1943, og i november 1944 senket RAF «Tirpitz» ved Tromsø. Dermed hadde fem av tyskernes 16 store overflateskip gått ned i norske farvann – tre var blitt senket under Weserübung: den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, krysseren «Königsberg» i Bergen (skadd av festningen, senket av RAF) og krysseren «Karlsruhe» (senket av en britisk ubåt).
De sju invasjonsdivisjonene ble alle værende i Norge en tid, men ingen gjennom hele krigen. Da angrepet på Sovjetunionen begynte i juni 1941, var tre av disse divisjonene med. Mens behovet for tropper på Østfronten gjorde at antall okkupasjonstropper ble redusert andre steder i vest, for eksempel i Nederland, skjedde en opprustning i Norge med styrking av kystforsvaret for å kunne stå imot en eventuell invasjon. Derfor var det resten av krigen fortsatt minst sju divisjoner her – i tillegg til dem på Murmansk-fronten i nord. Men krigen låste seg fast både på Murmansk-fronten og på resten av Østfronten, og Hitler trengte nye tropper. Mangelen på mannskaper gjorde at de nesten måtte bli stampet opp av jorden – også i Norge, der nye divisjoner ble oppsatt av avgitte tropper fra andre divisjoner her, fra reservetropper eller fra kystbevoktningen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.