Sigrid Undset

Undset var en engasjert debattant i dagsaviser og tidsskrifter. Hun hadde ofte meninger som var utidsmessige og vanskelige å godta. Hun oppfattet kvinners seksualitet som en dominerende kraft i livet, anså kapitalismen som årsak til kvinners lidelser i storbyene, kritiserte den moderne livsstilen for å være preget av falske idealer og agiterte for katolisismen. Hun var dessuten tidlig ute med å advare mot Hitler-Tyskland og det fascistiske livssynet. Undset kom en rekke ganger i åpen konflikt med andre forfattere, ikke minst Knut Hamsun. I 1915 ville Hamsun se en barnemorderske hengt, mens Undset krevde gransking av og forståelse for morens situasjon. Alle romanene hennes ble straks omtalt og diskutert. Der gjennombruddsromanen Jenny fra 1911 ga anledning til heftig debatt i «Kvinnelig stemmerettsklubb», ble den historiske romanen om Kristin Lavransdatter en internasjonal bestselger. Som en av Norges desidert viktigste forfattere i sin samtid var hun formann i Den norske Forfatterforening fra 1936 til 1940.

Sigrid Undset ble født i 1882 i den danske småbyen Kalundborg, men vokste opp i et raskt voksende Kristiania, i dag Oslo. Hun var den eldste av tre søstre. I den selvbiografiske fortellingen Elleve aar fra 1934 beskriver hun samlivet med faren, den anerkjente vitenskapsmannen og arkeologen Ingvald Undset, og den danske moren, Charlotte Gyth Undset. I mange fortellinger gir hun detaljerte skildringer av storbyens fattigdom, de stygge, hurtigvoksende kvartalene og småborgerskapets trang til å holde fasaden, selv om den krakelerer. Fordi faren hennes led av en sykdom som hindret ham i å gå langt, fikk hun selv kjenne hvordan det var å bo i de trange gatene og mørke mursteinshusene rundt universitetet. Hun ble også tidlig kjent med oldtidssamlingen som faren var ansvarlig for, og introdusert for kildekritisk historieskriving og et kritisk-granskende syn på vitenskap. Hun utviklet tidlig mistillit til skolekunnskap og allmenn borgerlig dannelse og valgte å slutte på skolen 16 år gammel. Etter farens død begynte hun å arbeide som kontordame ved et ingeniørkontor, noe som ga henne innsikt i arbeiderklassens og småborgerskapets miljø og livsvilkår.

Med skildringene av barns oppvekst og kontordamenes triste liv i novellesamlingene Den lykkelige alder (1908), Fattige skjæbner (1912), Splinten av troldspeilet (1917) og De kloke jomfruer (1918) nyanserte hun kvinnesakskvinnenes forklaring på barns og kvinners misere. Den skyldtes ikke nødvendigvis ektemennene og fedrene, men samfunnsforholdene; moderniseringen og industrialiseringen ledet ifølge Undset til fattigdom og kulturell utarming.

Etter at hun forgjeves hadde forsøkt å få sitt første historiske romanutkast på trykk, debuterte Undset i 1907 med en moderne dagbokroman. I Fru Marta Oulie skildrer hovedpersonen hvordan hun kom til å bli utro mot mannen sin. Otto Oulie ligger syk med tuberkulose på et pleieheim, mens konen graver seg ned i betraktninger over sitt fortapte liv. Med den kompliserte fortellerstrukturen ligner romanen på Sigmund Freuds samtidige psykoanalytiske granskninger av kvinners sjeleliv. Marta Oulie må forsone seg med tapet av en rekke idealer: idealet om den selvstendige, intelligente lærerinnen; den forelskede, rene jomfruen; den nygifte, omsorgsfulle konen; og moren til fire barn. Romanen skildrer kvinnenes vanskelige posisjon i det moderne. Gamle idealer utfordres av nye, og menneskene har mistet orienteringen på hva som er etisk rett og galt.

Med gjennombruddsromanen Jenny fra 1911 forarget Undset både konservative lesere og kvinnesakskvinner. Som ung og suksessfull kunstner lever hovedpersonen Jenny et fritt liv i Roma, men hun tar sitt eget liv da hun må gi opp drømmen om et lykkelig liv med en mann hun kan se opp til. Mens konservative kritikere hevdet at romanen beskrev for mye natterangel og var for frittalende om kvinners drifter, ergret den intellektuelle venstresiden seg over Jennys sammenbrudd.

Jenny ble tolket som et innlegg i debatten om kvinners stilling i samfunnet og som kritikk av kvinnesakskvinnenes tro på den selvstendige kvinnen. Undset videreførte diskusjonen senere i sine essay om kvinnesaken, som i 1919 ble utgitt samlet i boken Et kvindesynspunkt. I Begrepsforvirring angrep hun kvinnerettsforkjemperen Katti Anker Møller fordi hun ble forarget over Anker Møllers økonomiske retorikk. Når Anker Møller mente at kvinner skulle «streike» og ikke føde flere barn, mente Undset at setningen var for mye preget av marxistisk tankegods. Undset var sterkt imot all statlig innblanding i den menneskelige privatsfæren.

Allerede i 1914 hevdet Undset at det fjerde bud innebar at foreldrene måtte gjøre seg fortjent til å bli hedret av sine barn. Romanen Vaaren fra 1914 ble en eksemplifisering av denne tanken. Også i samtidsromanene fra 1930-tallet beskriver hun barn som en gave fra Gud, som et vesen skapt i hans bilde. I romanen Ida Elisabeth fra 1932 advarer hun sterkt mot å behandle sine nærmeste som første- og annenrangs mennesker. Den moderne alenemoren Ida Elisabeth oppdager i løpet av romanen hva det innebærer å være mor. Hun velger bort samlivet med en mann som mener at man må gjøre seg fortjent til omsorg. Ida Elisabeth tar seg av alle mennesker, ikke minst dem som trenger omsorg mest fordi de er svakest.

I essayene fra samme tid advarer hun mot nazistenes rasehygiene. I romanen Den trofaste hustru fra 1936 diskuterer romanfigurene den fremvoksende ideologien som farlig tankegods. Hvor rett hun hadde, måtte hun smertelig erfare da hennes sønn Anders falt i kamp mot tyskerne i 1940. Selv ble hun tvunget til å flykte til USA, hvor hun straks tok til å arbeide for frigjørelsen av Norge og skrev reisedagboken Tilbake til fremtiden, som skildrer krigsutbruddet i Norge og hennes egen flukt til USA (først publisert på engelsk i 1942). Hun forfattet opprop til motstand og holdt en rekke taler i radio. Samlingen Artikler og taler fra krigstiden ble utgitt i 1952 etter hennes død. I erindringsboken Lykkelige dager fra 1942 skildret hun det frie livet før krigen. Nordmennene i eksil skulle huske hva de kjempet for. Etter at hun returnerte til Norge i 1945, ble hun i 1947 hedret med storkorset av St. Olav «for fremragende litterært virke og for tjenester for fedrelandet». Undset døde i 1949.

• I 1922 bevilget Stortinget henne diktergasje.

• I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur, som hun skjenket til allmennyttige formål, det meste til et fond til hjelp for familier med psykisk utviklingshemmede barn.

• I 1947 ble hun tildelt Storkors av St. Olav. Hun var den første kvinnen som har fått denne utmerkelsen.

• En statue av Undset, utført av Joseph Grimeland, ble avduket i Lillehammer i 1977. Der hadde hun også sitt hjem, Bjerkebæk.
• En granittskulptur av Undset ble avduket i Stensparken i Oslo i 1991. Skulpturen er utført av billedhugger Kjersti Wexelsen Goksøyr og innkjøpt av Oslo kommune.
• Undset ble i 1999 avbildet på Norges Banks 500-kronerseddel, utført av grafiker Sverre Morken.

¹Utgitt i USA, på norsk i 1947

²Utgitt i USA, på norsk i 1949

• Sigrid Undset i Norsk biografisk leksikon

• Nasjonalbibliotekets Sigrid Undset-bibliografi 1907-2007
• Nobelstiftelsens presentasjon av Sigrid Undset
• Fru Marta OuliE (1907) hos Bokselskap.no (hele boken)