infanteri

Våpenteknologien har endret hvordan kriger utkjempes, og følgelig hvordan militære strukturer (forsvarssystemer) er organisert. Dette gjelder ikke bare selve infanteriet innenfor et sammensatt landmilitært system, men også landstyrkers rolle i samspill med andre våpenarter, gjennom fellesoperasjoner.

I antikken var infanteristene utstyrt med spyd, økser, lanser, sverd og slynger. I middelalderen ble langbuer og armbrøst vanlig. Fra 1700-tallet av var det særlig introduksjonen av skytevåpen som endret infanteriets måte å operere på.

Hovedoppgaven til infanteriet har alltid vært å ta eller holde kontroll over et gitt landområde (territorium). Det tilsier et betydelig volum, enten det er til forsvar av eget territorium eller for å angripe en motstander – for å ta tilbake tapt område eller erobre et annet. I Norge inngår infanteriet som våpenart i Hæren, men også også Heimevernet (HV) karakteriseres ved grunnleggende infanterikompetanse. Etter at Sjøheimevernet ble lagt ned i 2017, er HV en infanteristyrke.

Infanteri er også det dominerende innslaget i flernasjonale fredsbevarende styrker, inklusive større norske troppebidrag til slike. Et eksempel er FN-styrken i Libanon (UNIFIL), der den norske infanteribataljonen (Norbatt) var største styrkebidrag.

Tradisjonelt besto en armé av to våpenarter; infanteri og kavaleri. Disse utgjør fortsatt kjernen i en hær. I et slikt samvirkesystem utgjør infanteri og kavaleri kampstyrkene, som støttes av andre våpenarter. Infanteri brukes tradisjonelt både defensivt (til forsvar) og offensivt (i angrep). For begge formål må informasjon om motstanderen i operasjonsområdet innhentes, også i de områder denne kontrollerer. Dette, så vel som for å sikre egne områder, gjøres med ulike former for patruljering. Infanteriet bruker blant annet jegeravdelinger til informasjonsinnhenting og rekognosering; kavaleriet bruker oppklaringseskadroner.

Utviklingen av moderne våpenteknologi og militær taktikk – med tyngre våpen for ildkraft og pansrede kjøretøy for beskyttelse – har redusert infanteriets relative størrelse i forhold til kavaleriet. Samtidig er grensene mellom de to våpenartene i noen grad utvisket ved at man, som i den norske hæren, har fått et betydelig innslag av mekanisert infanteri. Dette er avdelinger med et stort innslag av soldater som i utgangspunktet er infanterister, oppsatt med mekaniserte stridsmidler, herunder kampvogner og stridsvogner. Fortsatt vil infanteriet imidlertid føre striden til fots, idet kampvognene er til for forflytning og beskyttelse.

Moderne forsvar – og krigføring – er gradvis, og særlig fra andre verdenskrig, blitt mer fellesoperativ. Det betyr at de ulike deler av Forsvaret opererer sammen. Infanteriet samvirker først og fremst med andre hæravdelinger, oftest innenfor rammen av en brigade, og derigjennom med andre militære kapasiteter.

Mens den historiske inndelingen av infanteriet mellom tungt og lett infanteri, mest gikk på utrustning og organisering, bygger inndelingen det siste hundreåret mer på hvordan infanteriet forflytter seg:

Fra å bevege seg til fots ble infanteriet på 1800-tallet så langt mulig forflyttet med ulike transportmidler. Først med jernbane, deretter, på 1900-tallet, med ulike typer hjul- og beltegående kjøretøy. Rundt århundreskiftet tok flere armeer i bruk sykkel, til såkalte hjulryttere. Fortsatt er motorisert infanteri vanlig, samtidig som mekanisert infanteri er utbredt. Sistnevnte vokste fram fra andre verdenskrig, med bruk av pansrede personellkjøretøy på belte eller hjul, deretter stormpanservogner (også kjent som kampvogner). Begge er primært til for beskyttet forflytning av soldater, men særlig kampvognene er samtidig utrustet for strid.

Infanteri kan også settes inn luftveien, i form av luftmobilt infanteri. Det består av avdelinger som droppes i fallskjerm fra fly (fallskjermavdelinger), eller som kan settes inn i stridsområdet ved hjelp av helikopter. Norge har ikke luftmobilt infanteri, selv om mindre avdelinger kan settes inn med helikopter.

Infanteri spesialisert for innsetting fra fartøyer til sjøs kalles marineinfanteri. Disse avdelingene tilhører normalt marinen, selv om de kjemper ved kysten og på land. Norge har ikke marineinfanteri, men Kystjegerkommandoen ble opprinnelig etablert med tanke på å bli en slik ambifisk styrke. Amerikanske US Marine Corps er det best kjente, men ikke typiske, marineinfanteri, da dette er en egen forsvarsgren med alle våpen- og troppearter. Britiske Royal Marines er et mer typisk eksempel, definert som amfibisk lettinfanteri. Amerikansk, britisk og nederlandsk marineinfanteri trener regelmessig i Nord-Norge.

Noen land har også fjellinfanteri, eller bergjegere; lett infanteri som er spesialisert for innsats i alpine områder.

Infanteriets lette våpen er automatgevær, pistol, maskinpistol, maskingevær og håndgranat.

Til de tyngre våpnene hører mitraljøse, bombekaster, rekylfri kanon, luftvernvåpen og nærpanservernvåpen, samt for mekanisert infanteri kampvogner og stridsvogner.

I større hærstrukturer vil infanteriet også kunne være oppsatt med kamphelikoptre og fly.

• Infanteriet (den norske hærens infanteri)
• Hæren
• Norsk forsvarshistorie
• Hærens historie