Skyttergraver er aldri brukt i samme omfang som under første verdenskrig (1914–1918). På Vestfronten, særlig i Belgia og Frankrike, ble det på begge sider bygd et omfattende nettverk av skyttergraver og forbindelsesgraver, som ble anlagt i flere soner bak hverandre. Det var særlig den omfattende bruken av maskingeværer og artilleri som førte til økt beskyttelsesbehov. Det omfattende utbyggingen av skyttergraver førte til at dette for en stor del ble en statisk krigføring – en skyttergravskrig med liten bevegelse.
Skyttergravene ble da fast etablerte strukturer i feltbefestningen og forbandt de enkelte ildstillingene. Dybden var gjerne på rundt to meter, noe mindre i våte områder. Treverk og blikkplater ble brukt for å hindre at gravene raste sammen. Lemmer ble lagt ut i bunnen og sandsekker lagt oppe på kanten som dekning for skytterne. Mellom motstandernes skyttergraver var det et såkalte´ ingenmannsland, gjerne på 300–400 meter. Her ble det lagt ut piggtråd og miner for å forhindre fienden i å rykke fram og angripe, samtidig som det var passasjer som gjorde det mulig å patruljere området om natten.
Særlig Tyskland videreutviklet skyttergravene som feltbefestning, ofte med beskyttelsesrom for maskingevær bygd i betong. Etter hvert som mer avansert artilleri – og stridsgass – ble tatt i bruk, ble soldatene i skyttergravene mer sårbare. På den andre siden av frontlinjen lå også britiske soldater i skyttergraver, og mye av forståelsen for hvordan denne formen for krigføring artet seg, stammer fra historiske framstillinger av krigen fra britisk side. Til dette hører hvordan de sikkerhetsmessige og sanitære forholdene var, der soldatene var utsatt ikke bare for motstanderens militære angrep, men også for en rekke sykdommer.
Tre spesielle sykdomstilfeller er knyttet direkte til skyttergravskrigen:
- «Trench foot» (skyttergravsfot) var den vanligste, der lange opphold i vann gikk ut over blodomløpet i føttene og ofte førte til amputasjon.
- «Trench mouth» (skyttergravsmunn) førte til blødninger og infeksjoner og til at tenner måtte trekkes, som følge av dårlig hygiene.
- «Trench fever» (skyttergravsfeber) lignet på influensa, med feber og utmattelse.
Forholdene i skyttergravene stilte også krav til utrustning, også bekledning. Trenchcoat er videreført i moderne tid som et populært klesplagg og betyr altså «skyttergravfrakk», utformet for de britiske styrkene under første verdenskrig. De ble anskaffet og brukt av offiserer og befal – menige soldater hadde ikke lov til å bruke dem. Trenchcoatene hadde blant annet skulderklaffer for gradstegn og store lommer for kart.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.