Det gamle norske ordet for filigran var viraverk. Filigran er latin og er sammensatt av ordene filum og granum, som betyr henholdsvis tråd og korn. Det var de greske og etruskiske kulturene – rundt 500 før vår tidsregning – som sto for den ypperste smykkekunsten på dette området.
Også vikingene behersket filigransteknikken, og vikingtidas smykkekunst har hatt stor innvirkning på kjerneperioden i norsk draktsølvtradisjon. Når det gjelder vikingtida, opererer man med fem forskjellige stilarter: Borrestil, jellingstil, mammenstil, ringeriksstil og urnesstil. Alle disse stilartene har bidratt sterkt til å prege norsk draktsmykketradisjon. Mange av vår tids bunadssmykker har utgangspunkt i denne perioden i stilhistorien, en ubrutt tradisjon i over tusen år.
Når det gjelder filigransteknikken, kan det enkelt og greit kalles trådarbeid med kuledekor. Utgangspunktet er tråd og plate. Man kjøper inn sølvtråd og sølvplate i forskjellige dimensjoner. Så starter arbeidet med å lage mange små individuelle deler, for eksempel kruser og kuler i ulike størrelser, demanter, ulike typer tvinnede og flettede tråder, som deretter loddes sammen på en plate til en større enhet.
Filigran er en tidkrevende teknikk; det kreves nøyaktighet, tålmodighet og en godt utviklet formsans. Å legge opp hundrevis av smådeler før lodding kan være en tålmodighetsprøve. På fagspråket bruker man begreper som å «krulle» eller lage snergler, det vil si bøye den tynne, valsede tråden på frihånd. Det beste resultatet kommer når man kan leke med sølvtråden uten å binde seg.
Filigransteknikken kommer opprinnelig fra Det fjerne Østen. Selv om det er en svært gammel teknikk, fikk den stor utbredelse i Norge først på 1700-tallet. Den fikk større utbredelse her enn både i Danmark og Sverige, noe som kanskje kan skyldes tilgangen på materialer. Gruvene på Kongsberg var en storprodusent av sølv, og lå dessuten sentralt i Norge. I tillegg hadde den norske bonden til en viss grad økonomisk handlefrihet. I Norge var bøndene selveiende, og var det en viss størrelse på gården, kunne de selv disponere sitt overskudd. Det var særlig i noen dalfører at bøndene investerte i draktsmykker i filigransteknikk; dette gjaldt spesielt i Telemark, Buskerud, Agder og til dels også Gudbrandsdalen.
Fra tidlig på 1700-tallet og to hundre år framover i tid fikk filigransteknikken en kraftig blomstringsperiode ute i distriktene. I byene var filigransarbeid ute av motebildet over en lang periode. Da teknikken igjen kom på moten som resultat av nasjonalromantikken rundt 1870-årene, måtte man hyre inn filigransarbeidere fra Telemark for å lære opp ansatte på de større bedriftene. I noen tiår framover hadde de store verkstedene som Thune, Tostrup og David Andersen til dels stor produksjon av filigranssmykker, og noen av disse smykkene blir i dag forvekslet med tradisjonelle draktsmykker.
Når det gjelder dagens bunadssmykker, er det filigransteknikken som dominerer. Filigranssmykker brukes til svært mange bunader i dag, også i områder der filigransteknikken tradisjonelt ikke har hatt fotfeste. Dette må vi se i sammenheng med den betydningen områder som Telemark, Setesdal og Gudbrandsdalen fikk gjennom nasjonalromantikken. Dette var noen av områdene som ble framhevet som typisk norske, og folkekunsten i disse områdene ble løftet opp som nasjonale ikoner. Så har igjen disse smykkene med høy håndverksmessig kvalitet påvirket motebølgene innen bunadsølv slik at det har blitt regnet som gjevere å ha filigranssølv enn annet sølv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.