En folkedrakt er sammensatt av flere plagg og er til enhver tid resultatet av en lang utvikling. Folkedrakten er et produkt av tradisjon, motepåvirkning, lokal utvikling og individuell smak. Til sammen utgjør dette en drakt som er lik innenfor et visst område i et visst tidsrom, men som til tross for felles opphav og felles ytre påvirkning er ulik drakter i andre områder. Grunnstammen er det nedarvede hvor røttene i enkelte tilfeller kan gå helt tilbake til forhistorisk tid. Når nye impulser kom, kunne man ta hele plagg, detaljer av plagg eller utsmykning som i hvert enkelt tilfelle ble omformet og tilpasset drakten slik at resultatet ble en helhet. Måten dette ble gjort på, varierte og var grunnlaget for skillet mellom og inndelingen i ulike regionale drakter.
Hovedskillet mellom draktene i øvre og nedre Hallingdal ligger for eksempel i hodeplaggene for kvinner. I Setesdal og Vest-Telemark er hodeplaggene stort sett like, mens draktene for øvrig er helt forskjellige. Ermebryningen, som er en kanting påsatt ermeringingen på manns- og kvinnetrøyer, er laget på forskjellig måte i Hallingdal, Numedal, Vest-Telemark, Tinn og resten av Øst-Telemark. Innenfor de enkelte draktene har det vært rom for individuelle variasjoner, først og fremst i valg av materiale, farge og utsmykning. De ulike moteretningene har hatt ulik gjennomslagskraft, slik at en bestemt moteretning kan ha satt dype spor etter seg i et draktområde og ingen i et annet.
I enkelte folkedrakter kan det finnes plagg eller detaljer som går tilbake til før-reformatorisk tid. I Jølster i Sunnfjord var en hette med skulderslag, køysa, i bruk til 1930–1940-årene. Denne er av samme fasong som Herjolfsneshettene fra 1300-tallet. Kvinnene brukte køysa utenpå det egentlige hodeplagget. Hudsko som har vært brukt over store deler av landet, har røtter tilbake i forhistorisk tid. Andre draktplagg kan ha trekk fra middelalder og forhistorisk tid.
Endringene har sin forutsetning blant annet i økonomiske og sosiale forhold. Renessansemotens ermebryning, plissering og båndpynt, foruten flasketrøya går igjen i mange norske folkedrakter. Draktfremstillingen på Frøysok-epitafiet fra Gol i Hallingdal datert 1699 viser trøyer med bryning, plissert (også kalt felt) knebukse og stakk. Tilsvarende knebukse er kjent blant annet fra Telemark og Setesdal, liksom felt stakk har vært brukt i Agder-fylkene, Hordaland og andre steder. Gudbrandsdalens «gråvest» som også er kjent fra Hedmark og Trøndelag, har sitt forbilde i det europeiske moteplagget justaucorps fra slutten av 1600-tallet. Gråvesten var en sid frakk av hjemmevirket vadmel med skjøter og store lommeklaffer og ble brukt på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Kjennetegn fra empiremoten som kort livlinje og høy ståkrage har satt sitt preg på mange folkedrakter. Trøye, vest og livstykke krøp oppover, mens buksene og stakken ble lange. Mannsdrakten fra Setesdal med kort vest og langbukse er et godt eksempel på empirepåvirkning.
De viktigste kildene til studiet av våre folkedrakter er bevart draktmateriale, billedfremstillinger, statuene i Nordmandsdalen i Danmark, fotografier, foruten trykte og utrykte kilder av ulike slag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.