Hornring i sølv med filigransarbeid fra 1800-tallet. Stemplet HB
Filigran er gullsmedarbeid laget av tynn metalltråd som bøyes, flettes eller vris i mønstre, og som loddes innbyrdes eller til et underlag. Små kuler av samme metall settes inn i kryss og mellomrom.
Det antas at teknikken har sitt utspring omkring 600-700 evt., først i Øst-Asia og så videre med spredning rundt omkring i verden. I Norge kjennes teknikken fra vikingtiden. Filigran ble vanlig på slutten av 1800-tallet og da særlig til produksjon av bunadssmykker.
Filigran er en teknikk der metallet blir trukket til tynne tråder. Etterpå flettes og vris det til mønstre. Opprinnelig ble metalltråden hamret ut for hånd. For at tråden ikke skal sprekke under trekkingsprosessen er det viktig at den kontinuerlig glødes.
Innen filigran finnes mange ulike teknikker og utførelser. En variant er to metalltråder som tvinnes og så valses. Spesiell er perletrådteknikken der metalltråden presses til perleformer.
Filigran kjennes helt tilbake til Det gamle Egypt og kan tidfestes til omkring 500 fvt. Gresk og etruskisk smykkekunst viste en høyt utviklet filigranteknikk fra 500-tallet til 300-tallet fvt. Teknikken levde videre i romersk gullsmedkunst, som kan sees i det bevarte materiale av smykker fra Pompeii. Filigran ble tidlig brukt i Kina, India og senere i andre land i Asia.
I middelalderen var Bysants sentrum for europeisk filigrankunst, og fra Norden kjennes arbeider av høy kvalitet fra folkevandringstiden til begynnelsen av middelalderen. Kunsten blomstret i Nordens tidlige vikingtid.
I nyere tid er renessansens og barokkens filigran den fineste. Et hovedverk i norsk filigran er Knagenhjelmskrinet. Det har tilhørt familien Knagenhjelm på Kaupanger helt siden lagsmann Niels Knagenhielm (1661–1737). Skrinet har flattrykte kuleføtter, noe som var vanlig på mange av tidens møbler på det sene 1600-tallet. I hvert hjørne og på midten av langsidene er det vridde søyler. Mellom hver søyle er det ovale filigranspeil i relieff med innfattede steiner. Hele korpus er utført i filigranmønster som minner om klassiske akantusslynger.
Senere finnes filigranarbeider mest i folkekunsten, både i Norden og det øvrige Europa, ofte i en relativt grov utførelse. I enkelte asiatiske land utføres fremdeles filigran av kvalitet.
Filigranteknikken opplevde en renessanse i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Gullsmed Jacob Tostrup i Christiania hentet sølvsmeder fra bygdene inn til sitt verksted der de først produserte «bygdesmykker». Etter hvert ble det utført typiske «bysmykker». Teknikken ble fra cirka 1880 også brukt i tilknytning til den nye emaljeproduksjonen hos blant annet J. Tostrup og David-Andersen. Filigran var en viktig del i trådemalje-teknikken.
Filigransmykker i tradisjonell design utføres fremdeles i Norge til bruk på folkedraktene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.