Syrias samtidshistorie

Det ydmykende tapet i seksdagerskrigen skapte stor misnøye med den Baath-ledede regjeringen. Hafez al-Assad, som var forsvarsminister under krigen, klarte med nød og neppe å unngå å bli stemt ut av partiet og samlet i stedet støtte fra sentrale militære skikkelser for å kaste ut president Salah Jadid. Forholdet til Israel ble en sentral sak for Assad. Sammen med Egypt gikk Syria i 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av oktoberkrigen lyktes det Israel å slå tilbake og vinne. Samtidig valgte Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria.

Under Assad grep Syria politisk og militært inn i libanesisk politikk. Etter at borgerkrigen i Libanon brøt ut i 1975, sendte Syria styrker til landet i 1976. Syria og Israel utkjempet til dels sine konflikter i Libanon ved å støtte forskjellige grupper. Under Israels invasjon i 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel i 1979, ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel.

I likhet med Syria var Irak styrt av Baath-partiet, men det var motsetninger mellom fraksjonene i partiet som Hafez al-Assad og Saddam Hussein tilhørte. Da Irak angrep Iran i 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la Assad opp en ny strategi og søkte militær jevnbyrdighet med Israel ved hjelp av våpen fra Sovjetunionen. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe.

Etter at han tok makten i 1970 hadde Assad satt i gang begrensede økonomiske reformer, delvis for å sikre seg politiske støttespillere fra privat sektor. Assad satte også i gang store prosjekter for å bedre infrastruktur og effektivisere jordbruket. I tillegg til dette sørget en stigende oljepris, penger som syriske borgere som jobbet i rike oljeland i gulfen sendte tilbake, samt bistandspenger for stor økonomisk vekst i Syria i første halvdel av 1970-tallet. Mot slutten av 1970-tallet og starten av 1980-tallet kom imidlertid et økonomisk tilbakeslag. Fallende oljepris satte i gang en nedadgående økonomisk spiral, og bistandspenger fra andre arabiske stater forsvant som følge av Syrias støtte til Irans krigføring mot Irak.

Under Baath-partiet og Hafez al-Assad utviklet Syria seg til en politistat hvor ulike sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Maktapparatet rundt Assad var i stor grad dominert av og støttet opp av religiøse minoritetsgrupper som alawitter, drusere og kristne. Denne religiøst baserte inndelingen kom delvis som en konsekvens av Frankrikes splitt og hersk-politikk fra mandatperioden, som satte religiøse grupper opp mot hverandre. Motstanden mot regimet kom derfor særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden, som opplevde sin posisjon truet av at de hadde mistet sentrale posisjoner i statsapparatet og ble forfordelt i konkurranse om lukrative handelskontrakter.

Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap i 1976. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs. Etter nye sammenstøt i 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker, og flere mennesker ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede muslimbrødre. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet, og Det muslimske brorskap oppfordret til hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama i 1982, med kamper som krevde flere tusen menneskeliv. Maktbruken bidro til å fjerne åpen opposisjon.

Baath-partiet beholdt etter dette makten uten lovlig opposisjon. Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998. Da presidenten hadde hjerteproblemer i 1983, forsøkte broren Rifaat al-Assad å utnytte seg av misnøyen i deler av militæret og ta over makten. Han lyktes nesten med dette før Hafez igjen tok full kontroll og sendte Rifaat i eksil i Frankrike og Spania.

Presidentens eldste sønn Basil al-Assad var utpekt som hans etterfølger, men døde i en bilulykke i 1994. Da Hafez al-Assad døde i 2000, ble han dermed etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad, som hadde jobbet som øyelege i London.

Regionalt ble en ny stabilitet etablert etter oktoberkrigen mot Israel i 1973. Forholdet til Israel forble spent, særlig som følge av landets okkupasjon og senere anneksjon av Golanhøydene. Det kom ikke til ny krig, derimot til militære konfrontasjoner i Libanon i 1982. Syria har engasjert seg i konflikten i Libanon både ved militær intervensjon og støtte til militsgrupper – mest av alt til sjiagruppen Hizbollah. Syria og Hizbollah støttes økonomisk og militært av Iran, noe som har bidratt til å forsterke den regionale dimensjonen ved konflikten.

Internasjonalt sto Syria overfor nye utfordringer spesielt i forholdet til USA, særlig etter al-Qaidas terrorangrep 11. september 2001 og den påfølgende globale krigen mot terror. President George W. Bush så på Syria som én av statene som støttet terrorisme, blant annet gjennom sitt nære forhold til Iran og støtten til Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina. Syria ble satt på en liste over land hvor USA ønsket å bidra til regimeskifte, også om nødvendig gjennom krig.

I regionen ble Baath-regimet presset som følge av den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, samt under den såkalte sederrevolusjonen i Libanon i 2005, som førte til at Syria trakk sine siste styrker ut av landet.

Bashar al-Assad forsøkte, til tross for en svekket stilling i Libanon, å videreføre sin fars politikk som toneangivende regional aktør. Dette ga seg utslag i fortsatt å framstå som støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, samtidig med at han søkte en fredsavtale med Israel. De opprinnelige forhandlingene med Israel strandet på 1990-tallet og stanset igjen opp etter Israels militæraksjon Operation Cast Lead mot Gazastripen i 2008–2009. Drøftingene ble ført til tross for Israels luftangrep mot et antatt syrisk atomanlegg i 2007. Syria utviklet på 2000-tallet et godt forhold til Tyrkia, men under borgerkrigen ble Tyrkia de syriske opprørernes viktigste operasjonsområde, og forholdet ble forverret. I 2015 gikk Tyrkia direkte inn i krigen, mest for å forhindre utvidet kurdisk kontroll langs grensen. I 2019 invaderte Tyrkia den nordligste delen av Syria.

Flere stater og organisasjoner stilte krav om at Assad måtte gå av, og at dette var en forutsetning for en politisk løsning på konflikten. Han motsatte seg dette, og senere anså flere land ham som en nødvendig del av en politisk løsning på konflikten.

I det første året etter at Bashar al-Assad overtok makten i 2000, ga han signaler om at regimet ville åpne for friere politisk virksomhet og økonomisk liberalisering. Denne perioden, kalt Damaskus-våren, bar preg av optimisme for økonomiske reformer og større uavhengig politisk aktivitet, men var til slutt begrenset i omfang. Liberaliseringen skjedde særlig på det økonomiske området. Allerede under Hafez al-Assad ble det foretatt en dreining vekk fra en sosialistisk orientert økonomi til større rom for privat næringsliv. På Baath-partiets kongress i 2005 kunngjorde Bashar al-Assad at regjeringen ville fremme en sosial markedsøkonomi, med gradvis markedsreform, uten å fjerne sosiale sikkerhetsnett. Kampen mot fattigdom var et prioritert innsatsområde i tida før opprøret i 2011. Da levde nær en tredel av den syriske befolkningen under fattigdomsgrensen. Det ble åpnet for private banker i 2004, og børsen i Damaskus åpnet i 2009. Mange av de økonomiske reformene gagnet likevel mest kretsen rundt regimet, som blant andre presidentens fetter, forretningsmannen Rami Makhlouf. Markedsliberalisering førte til lavere subsidier og egenandeler for offentlige tjenester, noe som gikk ut over velferden til de dårligst stilte. Mottaket av rundt én million flyktninger fra Irak i 2003 la videre press på syrisk økonomi og offentlige tjenester.

Damaskus-våren førte også til en optimisme rundt politisk liberalisering. Regjeringen gav amnesti til flere politiske fanger og tillot uavhengige organisasjoner å arbeide åpent. I fravær av frie medier og uavhengige organisasjoner ble den kritiske politiske debatten ledet av intellektuelle og opposisjonelle i mindre fora (arabisk: muntadayat). Disse diskusjonene førte til flere manifester, der en bred koalisjon av opposisjonelle la frem forslag til reformer. Etter kort tid ble imidlertid foraene kneblet og opposisjonell aktivitet igjen slått ned på. Perioden med optimisme for politisk reform var over, og Bashar al-Assad førte nå en streng autoritær politikk. Assad ble gjenvalgt i 2007 og 2014 uten motkandidat.

Baath-regimets respons på Damaskus-våren i 2000 og fornyede krav om demokratiutvikling i 2005 var som et forspill til den arabiske våren fra 2010. Etter opprør i Tunisia og Egypt utviklet også et opprør mot det syriske regimet seg raskt våren 2011.

Starten på opprøret i Syria knyttes gjerne til hendelser i mars 2011, selv om det allerede i januar–februar hadde vært spredte demonstrasjoner. Demonstrantene videreførte kravene fra Damaskus-våren i 2000, men gikk lenger ved krav om regimeendring, og at president Bashar al-Assad måtte gå av.

Selv om opprøret samlet forskjellige politiske, etniske og religiøse grupper bak kravene om demokrati, tilspisset den voldelige utviklingen forholdet mellom ulike grupper. Dette gjorde seg særlig utslag i økte motsetninger mellom sunnier og alawitter. Sistnevnte har gjennom Baath-partiet og Assad-epoken fått utstrakt makt, selv om de utgjør et klart mindretall i befolkningen. Sunni-majoriteten har derimot mye av den økonomiske makten.

• Les en egen artikkel om opprøret i Syria i 2011–2012

Til forskjell fra Egypt og Tunisia ble regimets maktapparat i Syria satt inn med stor styrke for å kvele opprøret i starten, og konflikten utviklet seg – som i Libya – til full borgerkrig fra 2012. Sikkerhetsstyrker grep inn med tiltagende voldsbruk da demonstrasjonene spredte seg, med flere drepte og sårede som følge. Samtidig ble flere tusen arrestert, og tortur ble brukt i stor utstrekning. Voldsbruken fra regimet førte til at deler av opposisjonen grep til våpen, og opprøret utviklet seg fra politisk protest til væpnet konflikt.

Opposisjonen mot Baath-regimet var og er sammensatt, med aktører fra forskjellige politiske, sosiale, etniske og religiøse grupper. Krav om politiske endringer i 2011 ble framsatt av ulike grupper og personer, innen- og utenfor Syria. Etter hvert organiserte opposisjonen seg i flere koalisjoner med ulik politisk forankring og strategi. Til disse hørte i første omgang særlig Syrian National Council (SNC) og National Coordination Committee (NCC). Mens SNC opererte vesentlig fra eksil og var bredt sammensatt av organisasjoner og enkeltpersoner, var NCC forankret i venstreorienterte grupperinger inne i Syria. Mens SNC etter hvert tok til orde for utenlandsk støtte, holdt NCC fast på å ville finne en nasjonal løsning basert på dialog.

Etter internasjonalt press ble Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces (SNCORF) dannet i november 2012. Den ble støttet av flere land, også Norge, med status som rettmessig representant for det syriske folket. Den fikk imidlertid begrenset innflytelse.

På militær side etablerte deserterte offiserer fra de syriske regjeringsstyrkene Free Syrian Army (FSA) som i starten av krigen ble opposisjonens militære gren. Betydningen til FSA avtok etter hvert som krigen tiltok.

Våren 2012 hadde situasjonen utviklet seg til full borgerkrig mellom det sittende regimet og en motstander som besto av flere militsgrupper uten felles grunnlag og sentral kommando. Krigen gikk i stor grad ut over sivilbefolkningen. Begge sider er ansvarlig for omfattende overgrep mot sivile. Kampene ble i stor grad ført i byene.

• Les mer om krigen i Syria

Det dukket opp en rekke militsgrupper, på det meste nærmere to tusen. Disse hadde oftest helt lokal forankring og opererte i stor utstrekning på egen hånd. Mange gikk sammen i lokale konstellasjoner, hvorav flere sluttet seg til FSA.

Etter hvert utkrystalliserte det seg noen hovedretninger og -grupperinger, også på siden av FSA. I 2012 vokste det fram en salafistisk bevegelse i opprøret, med utspring i en konservativ retning blant sunniene. Islamistiske, jihadistiske militsgrupper ble en ny retning. Til disse sluttet det seg fremmedkrigere fra en rekke land, også Norge. En av dem, Jabhat al-Nusra (senere kjent som Jabhat Fateh al-Sham, deretter Hayyat Tahrir al-Sham) ble opprettet med delaktighet fra den irakiske gruppen senere kjent som Den islamske stat (IS) og var tilknyttet al-Qaida.

Med opptrappingen av krigen fra 2013 ble også tyngre våpen, særlig fra regjeringens side, tatt i bruk. Bruk av kjemiske våpen (gass) har fått særlig stor oppmerksomhet. Det var lenge vanskelig å verifisere bruken av kjemiske våpen, selv om mye av informasjonen tilgjengeleg pekte mot at det syriske regimet hadde brukt dette. I april 2017 slo imidlertid FN-affilierte Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW) utvetydig fast at Assad-regimet hadde brukt sarin ved flere anledninger i krigen.

Regimemotstanderne styrket sin stilling fram til 2015, før de gradvis tapte terreng. Regimet vant kontroll over Aleppo i 2016 etter fire års ødeleggende kamper, samme år som oldtidsbyen Palmyra ble gjenerobret fra IS. Regimets militære frammarsj tiltok i 2017–2018. I juli 2018 tok syriske regjeringsstyrker tilbake de opprørskontrollerte delene av Golanhøydene. Høsten 2019 var bare deler av Idlib-provinsen kontrollert av opprørere, og krigen fortsatte der.

President Assad hadde dermed klart å snu utviklingen fra en situasjon der en stor del av Syria var opprørskontrollert til å vinne krigen. Dette skyldes i avgjørende grad militær støtte fra Iran og Russland.

Etter overtaket fra det syriske regimet i krigen, har det vært tendenser til normalisering av Assad-regimets forhold til andre land i regionen. I desember 2018 gjenåpnet og Bahrain sine ambassader i Damaskus. Sudans daværende president Omar al-Bashir var samme måned den første arabiske leder som avla Syria et offisielt besøk siden opprøret i 2011. I 2022 dro Bashar al-Assad på sitt første statsbesøk til et arabisk land siden krigen startet da han besøkte De forente arabiske emirater. Flere land har også tatt til orde for at det syriske regimet skulle få tilbake sin plass i Den arabiske liga, samt at president Assad måtte inkluderes i en fredsløsning.

En stor del av Syria er ødelagt av krigen. FN rapporterte i 2021 at minst 350 200 var drept som følge av krigen, men at det reelle tallet trolig var mye høyere. Over halvparten av Syrias innbyggere er drevet på flukt.

• Krigen i Syria
• Opprøret i Syria 2011–2012
• Syrias utenrikspolitikk
• Syrias historie
• Midtøstens historie
• Midtøsten-konflikten
• Fredsprosesser i Midtøsten
• Fredsprosessen Israel–Syria

• Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
• Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
• Dam, Nikolaos van (2011). The Struggle for Power in Syria. I. B. Tauris.
• George, Alan (2003). Syria: Neither Bread nor Freedom. Zed Books.
• Hitti, Philip K. (2002). History of Syria. Gorgias Press.
• Hellestveit, Cecilie (2017). Syria: En stor krig i en liten verden. Pax.
• Lesch, David W. (2012). Syria: The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
• Lister, Charles R. (2015). The Syrian Jihad: Al-Qaeda, The Islamic State and the Evolution of an Insurgency. Oxford University Press.
• Phillips, Christopher (2016). The Battle for Syria: International Rivalry in the New Middle East. Yale University Press.
• Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace: The Israeli-Syrian Negotiations. Princeton University Press.
• Reilly, James A. (2019). Fragile Nation, Shattered Land: The Modern History of Syria. I.B. Tauris.
• Ziadeh, Radwan (2013). Power and Policy in Syria: Intelligence Services, Foreign Relations and Democracy in the Modern Middle East. I.B. Tauris.
• Zisser, Eyal (2001). Asad's Legacy: Syria in Transition. Hurst & Company.