Oktoberkrigen i 1973 var et forsøk på å gjenvinne araberstatenes tapte ære – og å gjenerobre Egypts og Syrias okkuperte territorier. Initiativet til krigen ble tatt av Egypts president Anwar al-Sadat, som fikk med seg Syria og president Hafez al-Assad. Jordans kong Hussein så ikke sitt land tjent med å gå til en ny krig mot Israel, men støttet Egypt og Syria. Flere andre arabiske stater støttet også de to; dels med militære styrker, dels politisk og økonomisk.
Krigen var planlagt i lang tid av Egypt, som fikk med seg Syria i et koordinert angrep på to fronter: Egypt angrep de israelske stillingene i Sinai, mens Syria rykket fram på Golanhøydene.
Angrepsplanene var kjent for israelsk militær etterretning, som også registrerte opptrapping av den militære aktiviteten i de to områdene. Informasjonen ble imidlertid tolket feil, og det ble konkludert med at et angrep ikke var nært forestående. Israel mobiliserte derfor ikke forut for krigsutbruddet, og de israelske styrkene var tynt bemannet på begge frontavsnitt. Følgelig ble de drevet på defensiven både i Sinai og på Golan og led betydelige tap.
De egyptiske og syriske styrkene hadde så stor militær framgang de første dagene at situasjonen – mer enn noen gang siden Israel ble opprettet i 1948 – ble ansett som en reell trussel mot den jødiske statens eksistens. Til dette bildet hørte opplevelsen i Israel, som en regional militær stormakt som regnet seg som nabolandene overlegne, av å ha blitt overrumplet. I tillegg opplevde innbyggerne at den vitale etterretningen – som skulle gi de tallmessige underlegne israelske styrkene den tiden de trengte til å forberede raske mottiltak – hadde sviktet.
Etter å ha mobilisert sine reservestyrker kom det israelske forsvaret på offensiven. I Sinai krysset israelske styrker Suezkanalen og gikk inn i de vestlige delene av Sinai – etter at de egyptiske styrkene først hadde krysset kanalen mot øst. På Golan drev israelerne de syriske og irakiske styrkene tilbake og angrep også mål i hovedstaden Damaskus.
Samtidig som Sovjetunionen iverksatte en omfattende etterforsyning av våpen til sine allierte Egypt og Syria, gjennomførte USA en omfattende luftbro for å forsterke Israels våpenlagre. Samtidig engasjerte de to supermaktene seg i et diplomati for å hindre konflikten i å spre seg og for å få på plass en våpenhvileavtale. En avtale ble inngått etter vedtak i FNs sikkerhetsråd 22. oktober, men ble brutt av begge krigførende parter, før krigen endte 25. oktober. En fredsstyrke fra FN, United Nations Emergency Force (UNEF II), ble satt inn ved Suezkanalen. En annen, United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF), ble senere satt inn på Golan.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.