Israelske soldater krysser Suezkanalen etter å ha slått tilbake det egyptiske overraskelsesangrepet.
Israel Defense Forces.
Lisens: CC BY NC 2.0

Yom Kippur-krigen er den fjerde arabisk-israelsk krigen som pågikk i oktober 1973. Krigen ble utkjempet mellom Egypt og Syria og andre arabiske stater på den ene siden og Israel på den andre. Krigen begynte etter et samordnet egyptisk-syrisk angrep på Israel 6. oktober og endte med en våpenhvile 19 dager senere.

Faktaboks

Også kjent som

Oktoberkrigen; Ramadan-krigen; Jom Kippur-krigen

Krigen er kjent som Yom Kippur-krigen i Israel og Ramadan-krigen i den arabiske verden – etter henholdsvis den jødiske og den muslimske høytiden som pågikk da krigen startet. Den er også kjent som Oktoberkrigen i flere arabiske land.

Bakgrunn

Anwar al-Sadat ( i midten) studerer kart over utviklingen ved fronten på Sinaihalvøya 15. oktober 1973.
AP/NTB.

Oktoberkrigen fant sted vel seks år etter Seksdagerskrigen i juni 1967 og må ses i lys av hva den førte til. Israel startet den gang en forkjøpskrig ved å angripe Egypt, Jordan og Syria – før disse kunne angripe Israel.

Israelske styrker påførte de tre arabiske statene et knusende militært nederlag som hadde både psykologiske og politiske følger. Den israelske staten, som den arabiske verdenen anså som sin hovedfiende, hadde langt færre innbyggere og en tallmessig underlegen militærmakt sammenlignet med de tre nabolandene. Det arabiske selvbildet og den panarabiske idé tok skade av at Israel igjen bekjempet sine arabiske motstandere – etter å ha gjort det også i den første arabisk-israelske krigen i 1948.

De politiske følgene av Seksdagerskrigen var først og fremst at Israel, i enda større utstrekning enn i 1948, tok kontroll med arabisk territorium: Israelske styrker okkuperte Gazastripen og Sinai (tilhørende Egypt), Vestbredden (Jordan) og Golanhøydene (Syria) – og endret det geopolitiske kartet i Midtøsten.

I kjølvannet av Seksdagerskrigen fortsatte Egypt og Jordan krigføringen mot Israel i det som er blitt hetende utmattelseskrigen. Denne krigen besto av en rekke mindre og større angrep langs frontlinjene etter Seksdagerskrigen frem til nok en våpenhvile ble inngått i august 1970.

Krigens forløp

Assad med soldater

Syrias president Hafez al-Assad med soldater under krigen

Av /Museum of Syrian History.
Israelske stridsvogner ruller over Golanhøydene etter motangrepet i oktoberkrigen.
/AP/NTB.

Oktoberkrigen i 1973 var et forsøk på å gjenvinne araberstatenes tapte ære – og å gjenerobre Egypts og Syrias okkuperte territorier. Initiativet til krigen ble tatt av Egypts president Anwar al-Sadat, som fikk med seg Syria og president Hafez al-Assad. Jordans kong Hussein så ikke sitt land tjent med å gå til en ny krig mot Israel, men støttet Egypt og Syria. Flere andre arabiske stater støttet også de to; dels med militære styrker, dels politisk og økonomisk.

Krigen var planlagt i lang tid av Egypt, som fikk med seg Syria i et koordinert angrep på to fronter: Egypt angrep de israelske stillingene i Sinai, mens Syria rykket fram på Golanhøydene.

Angrepsplanene var kjent for israelsk militær etterretning, som også registrerte opptrapping av den militære aktiviteten i de to områdene. Informasjonen ble imidlertid tolket feil, og det ble konkludert med at et angrep ikke var nært forestående. Israel mobiliserte derfor ikke forut for krigsutbruddet, og de israelske styrkene var tynt bemannet på begge frontavsnitt. Følgelig ble de drevet på defensiven både i Sinai og på Golan og led betydelige tap.

De egyptiske og syriske styrkene hadde så stor militær framgang de første dagene at situasjonen – mer enn noen gang siden Israel ble opprettet i 1948 – ble ansett som en reell trussel mot den jødiske statens eksistens. Til dette bildet hørte opplevelsen i Israel, som en regional militær stormakt som regnet seg som nabolandene overlegne, av å ha blitt overrumplet. I tillegg opplevde innbyggerne at den vitale etterretningen – som skulle gi de tallmessige underlegne israelske styrkene den tiden de trengte til å forberede raske mottiltak – hadde sviktet.

Etter å ha mobilisert sine reservestyrker kom det israelske forsvaret på offensiven. I Sinai krysset israelske styrker Suezkanalen og gikk inn i de vestlige delene av Sinai – etter at de egyptiske styrkene først hadde krysset kanalen mot øst. På Golan drev israelerne de syriske og irakiske styrkene tilbake og angrep også mål i hovedstaden Damaskus.

Samtidig som Sovjetunionen iverksatte en omfattende etterforsyning av våpen til sine allierte Egypt og Syria, gjennomførte USA en omfattende luftbro for å forsterke Israels våpenlagre. Samtidig engasjerte de to supermaktene seg i et diplomati for å hindre konflikten i å spre seg og for å få på plass en våpenhvileavtale. En avtale ble inngått etter vedtak i FNs sikkerhetsråd 22. oktober, men ble brutt av begge krigførende parter, før krigen endte 25. oktober. En fredsstyrke fra FN, United Nations Emergency Force (UNEF II), ble satt inn ved Suezkanalen. En annen, United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF), ble senere satt inn på Golan.

Etterspill

Israel (Historie) (fredsavtale Egypt–Israel, 1979)

Signering av fredsavtalen mellom Egypt og Israel i Camp David i USA 26. mars 1979. Sittende fra venstre: Egypts president Anwar al-Sadat, USAs president Jimmy Carter og Israels statsminister Menachem Begin.

Oktoberkrigen var den militært sett mest omfattende av de arabisk-israelske krigene, med størst styrker engasjert i strid og med størst tap av både menneskeliv og materiell. Det var også den av disse krigene med mest omfattende involvering fra supermaktene – og størst potensial for å utvikle seg til en større storpolitisk konflikt.

Krigen bidro på flere måter til å endre det politiske landskapet i Midtøsten og til å forsterke de arabiske landenes støtte til den palestinske frigjøringskampen. Olje ble for første gang brukt som våpen i Midtøsten-konflikten, gjennom den såkalte oljeboikotten som følge av oktoberkrigen.

Til tross for at Israel slo tilbake og var på offensiven da krigen ble avsluttet, ble den arabiske verdenen styrket moralsk fordi erkefienden for første gang var blitt satt under press militært. Krigen førte til oppvask i de politisk-militære strukturene i Israel.

Egypts president Sadat hadde et bakenforliggende, og tilsynelatende paradoksalt, motiv med å starte krigen – som en begynnelse på en fredsprosess i Midtøsten. Våpenhvilen etter krigen i 1973 var begynnelsen på fredsprosessen mellom Egypt og Israel, som i 1979 førte til den første fredsavtalen mellom Israel og en arabisk stat.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg