Stalingrad

Bakgrunnen for slaget om Stalingrad var den tyske offensiven på Østfronten sommeren 1942. Offensiven hadde kodebetegnelsen Fall Blau (operasjon blå). Den tok utgangspunkt i Ukraina, var rettet mot Kaukasus og hadde som strategisk mål å erobre de sovjetiske oljefeltene i Baku i dagens Aserbajdsjan. Oljeproduksjonen i Baku var avgjørende for den sovjetiske krigsinnsatsen og viktig å slå ut. Samtidig kunne Tysklands skrikende behov for olje til sin egen krigsøkonomi dekkes dersom Baku ble erobret. Stalingrad utgjorde et om lag 30 kilometer langt byområde langs elven Volgas vestbredd. Som industrisentrum og transportknutepunkt hadde byen en viss strategisk betydning for sovjetisk krigsproduksjon. Men Stalingrad var fra først av ikke påtenkt som et eget strategisk mål for den tyske offensiven. Opprinnelig utgjorde hele området rundt Stalingrad mellom elvene Don og Volga en flanke som tyskerne måtte kontrollere for å sikre angrepet mot Kaukasus og hovedmålet Baku.

23. juli 1942 grep Adolf Hitler inn og endret planene for offensiven. Nå skiftet fokus fra Kaukasus til Stalingrad. De tyske styrkene ble delt i to grener. Den ene delen skulle som før rykke inn i Kaukasus, mens den andre skulle ta Stalingrad. Hitler mente at den psykologiske betydningen av å ødelegge Stalingrad, langt oversteg den rent strategisk-militære verdien. En erobring av Stalingrad ville svekke Sovjetunionens kampmoral og demonstrere Nazi-Tysklands styrke, både overfor motstandere så vel som landets forbundsfeller. Også ideologiske aspekter spilte inn i den tyske diktatorens vurdering. Stalingrad var et kommunistisk mønstersamfunn som måtte utslettes. Den mannlige befolkningen skulle tilintetgjøres og kvinnene deporteres. Selv da felttoget i Kaukasus gikk i stå i september, trodde fremdeles Hitler og den tyske overkommandoen at Stalingrad raskt kunne erobres. Når det var gjort og flanken sikret, skulle Kaukasus-felttoget gjenopptas.

Høsten 1942 hadde den sovjetiske militærtaktikken utviklet seg i en mer dynamisk retning. Dersom de ble stilt overfor en overmektig fiende, fikk de sovjetiske stridskreftene nå adgang til å trekke seg tilbake. Dermed kunne styrkene omgrupperes, samtidig som de unngikk å bli omringet og nedkjempet, slik det ofte hadde skjedd tidligere under krigen på Østfronten. Men det var en grense for denne taktikken. Når det kom til Stalingrad satte Stalin foten ned. Den sovjetiske diktatoren slo fast at byen utgjorde en endelig forsvarslinje. Den skulle holdes til siste mann. Den røde hærs 62. armé fikk ansvaret, mens den senere sovjetiske statslederen Nikita Khrusjtsjov sto for kommunistpartiets politiske ledelse av operasjonene i området. Befolkningen ble mobilisert til forsvar. Militære reserver ble kontinuerlig fraktet over fra østsiden av Volga for å forsterke stillingene i byen.

Angrepet på Stalingrad startet med en voldsom luftbombing den 23. august. Hele den tyske Luftflotte 4 med sine over 1200 fly ble satt inn. Gjennom september og oktober erobret tyskernes 6. armé det meste av Stalingrad. Men de sovjetiske styrkene bet seg fast i noen lommer. Taktikken var å «omfavne» tyskerne, det vil si å stå så tett oppi angriperne at de tyske luftstyrkene ikke kunne brukes uten å risikere å treffe sine egne. I de sammenraste ruinene av boliger og fabrikker utviklet det seg en intens nærkamp. Tapene var store på begge sider. Den krigsrelevante industrien i Stalingrad ble utslettet. Fra tysk side lå det ingen videre militær betydning i det å erobre byen, men Hitler var fiksert på at det måtte skje. Den 18. november beordret Hitler et fornyet angrep mot de gjenværende sovjetiske stillingene i Stalingrad. Dersom byen falt, kunne tyske styrker derfra omgrupperes til andre frontavsnitt, der de var sårt tiltrengt som følge av økende sovjetisk press. Hele den tyske offensiven mot Kaukasus var nemlig i ferd med å falle sammen.

Den 19. november startet Den røde armé operasjon Uranus. Nordvest for Stalingrad krysset omfattende sovjetiske styrker elven Don og angrep den rumenske 3. armé som holdt dette området. Dagen etter kom et tilsvarende angrep sør for Stalingrad. Også her var hovedtyngden rettet mot rumenske avdelinger, som ble ansett for å være dårligere utstyrt og ha svakere stridsevne enn sine tyske forbundsfeller. Operasjonen var en stor knipetangmanøver som tok sikte på å inneslutte de tyske styrkene i Stalingrad. Dermed anvendte Den røde armé tyskernes foretrukne taktikk på Østfronten mot dem selv. Den 23. november møttes de to sovjetiske fremrykningsaksene i den frigjorte byen Kalatsj. Tyskerne i Stalingrad var omringet.

Skulle den 6. armé forsøke å kjempe seg ut av Stalingrad for å forene seg med resten de tyske styrkene, eller holde stillingen? Hitler befalte at fronten skulle holdes. Det var uaktuelt med en tilbaketrekking fra Stalingrad. Samtidig ble det utformet en urealistisk plan om å forsyne de innesluttede styrkene via en luftbro. Den 12. desember satte tyskerne også i gang en unnsetningsekspedisjon som skulle slå seg igjennom til Stalingrad. Forsøket strandet raskt, da en ny sovjetisk offensiv gjorde at de tyske styrkene måtte omdirigeres. Den innesluttede 6. armé ble stadig svekket. Forsyningene stoppet opp. Luftbroen falt sammen. Imens insisterte Hitler på at det skulle kjempes til siste mann.

Da tyskerne avviste et tilbud om kapitulasjon, satte det endelige sovjetiske angrepet inn 10. januar 1943. Den 31. januar utnevnte Hitler den tyske øverstkommanderende i Stalingrad, general Friedrich Paulus, til feltmarskalk. Hensikten var at Paulus skulle begå selvmord istedenfor å overgi seg. Kampen var over den 2. februar. Da kapitulerte de siste tyske stridskreftene i Stalingrad. Om lag 113 000 mann ble krigsfanger, feltmarskalk Paulus inkludert. Rundt 140 000 tyske og rumenske soldater var drept. På sovjetisk side var tapene enorme. Foruten sivilbefolkningens grenseløse lidelser var nærmere 500 000 sovjetiske soldater døde eller sårede.

Seieren innebar at Sovjetunionen hadde sikret Kaukasus med de viktige oljekildene. Samtidig hadde Den røde armé overtatt initiativet på Østfronten. Et siste tysk forsøk på en offensiv sommeren 1943 førte ikke fram. Etter Stalingrad var det sannsynlig at Nazi-Tyskland kom til å tape krigen. Sovjetunionens prestisje vokste, samtidig som kampmoralen steg hos både de allierte og i motstandsbevegelsene rundt om i de tyskokkuperte landene. Entusiasmen blant Hitlers forbundsfeller i krigen mot Sovjetunionen falt tilsvarende. Internt i Nazi-Tyskland bidro imidlertid nederlaget til å øke krigsinnsatsen. Tidligere forventninger om en rask seier på Østfronten hadde snudd til en kamp på liv og død. Under slagordet «total krig» utløste Hitler-regimet nå en massemobilisering og intensivering av krigsproduksjonen.