Adolf Hitler

Hitler ble født i Braunau i Østerrike. Hans far, Alois Hitler, var tollbetjent. 18 år gammel dro han til Wien, der han søkte om plass på kunstakademiet, uten å bli tatt opp som student. Trolig ble grunnlaget for hans antisemittisme, tyske nasjonalisme og forakt for de demokratiske institusjoner lagt under hans opphold i Wien.

I 1913 slo han seg ned i München, og han deltok i den bayerske hær i første verdenskrig. Tysklands nederlag kom som et sjokk på ham.

I 1919 vendte han tilbake til München, hvor han sluttet seg til en gruppe av tidligere frontsoldater som var politisk aktive. Han kom i kontakt med Deutsche Arbeiterpartei, som i 1920 tok navnet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP).

Hitler ble i 1921 leder for partiet. Halvmilitære stormtropper (Sturmabteilung , SA) ble organisert, hakekorset og hilsen med oppstrakt arm kom i bruk. På denne tiden hadde Hitler en krets av nære medarbeidere som senere skulle komme til å spille en viktig rolle for partiet. Dette var blant andre Rudolf Hess, Hermann Göring, Alfred Rosenberg, Julius Streicher og Ernst Röhm.

8. november 1923 holdt den bayerske regjeringssjefen, Gustav Ritter von Kahr, et foredrag i ølstuen Bürgerbräukeller. Salen ble omringet av SA-menn, og Hitler utropte seg selv til sjef for en ny nasjonal regjering og general Erich Ludendorff til sjef for armeen. Neste dag marsjerte rundt 3000 mann fra SA og «Kampfbund», med Hitler og Ludendorff i spissen, fra Bürgerbräukeller i retning mot regjeringskvarteret. De støtte sammen med væpnet politi.

Oppstanden, som for ettertiden har blitt kjent som ølkjellerkuppet, ble slått ned. Hitler rømte fra åstedet, men ble senere arrestert og dømt til fem års fengsel. Han sonet på festningen Landsberg. Den bayerske regjeringen benådet ham allerede i desember 1924. Kuppet gjorde Hitler og partiet hans NSDAP kjent langt ut over Bayerns grenser. Den publisiteten partiet fikk som følge av kuppforsøket, var med på å etablere NSDAP som det førende partiet blant de mange høyreradikale partiene i bayersk politikk på 1920-tallet.

Under sin festningsarrest skrev Hitler første del av Mein Kampf, som utkom i 1925, andre del kom i 1926 (norsk oversettelse Min kamp, 2 bind, 1941). Mein Kampf inneholder hans selvbiografi og hans beskrivelse av nasjonalsosialisme som politisk ideologi.

Hitler gikk inn for totalitetsprinsippet, det vil si at alle deler av samfunnet skulle underordnes partiets myndighet og førerprinsippet gjennomføres i alt samfunnsliv. Boken er også gjennomsyret av jødehat og raseteorier.

Hitler gjenopptok sin propaganda i 1925, men fikk taleforbud av myndighetene; i Bayern til 1926, i Preussen til 1929. I disse årene skrev Hitler mange artikler i partiets hovedorgan Völkischer Beobachter. Han hadde oppgitt håpet om å komme til makten ved et revolusjonært kupp, i stedet ville han vinne støtte fra flertallet av det tyske folk og erobre makten på legalt vis. Han ble mer forsiktig med sin antikapitalistiske propaganda og forsøkte å få forbindelse med storindustrielle kretser.

Børskrakket i oktober 1929 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen i USA og Europa skapte økt grobunn for høyreradikalisme i Tyskland. I 1930 stilte nazistene til valg og ble det nest største partiet med mer enn seks millioner stemmer. Partiet drev aktiv masseagitasjon og propagandavirksomhet.

I 1931 dannet Hitler, sammen med Alfred Hugenberg, som var leder for Deutschnationale Volkspartei (DNVP) og den paramilitære organisasjonen Stahlhelm, en nasjonal front som storindustrien støttet økonomisk. Innen partiet oppstod det gnisninger mellom en høyrefløy og en venstrefløy. Hermann Göring ledet høyrefløyen. De ledende menn på venstre fløy var Ernst Röhm og Gregor Strasser, og tyngdepunktet lå i SA.

Nasjonalsosialismens fremgang fortsatte i 1931–1932. Samtidig ble den tyske økonomiske situasjonen stadig forverret. Hitler var selv svært aktiv i partiets propagandaarbeid. Stadig større deler av det tyske folk begynte å betrakte ham som Tysklands frelser.

Ved valget våren 1932 stilte Hitler som motkandidat til den sittende president Paul von Hindenburg. Hitler tapte valget. Hindenburg fikk 53 prosent av stemmene, Hitler 36,8 prosent. Ved riksdagsvalget i juli 1932 fikk NSDAP 37,3 prosent og 230 av 607 representanter. Ved det neste valget i november gikk partiet noe tilbake.

Hitler ble enig med den tidligere rikskansler Franz von Papen om at nasjonalsosialistene og de tysk-nasjonale skulle inngå et regjeringssamarbeid. 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler. Nasjonalsosialistene hadde utenom Hitler bare to representanter i regjeringen, Hermann Göring og Wilhelm Frick. Flertallet av medlemmene var tysk-nasjonale og partiløse konservative.

I løpet av sine første måneder ved makten gjennomførte Hitler det som for ettertiden er kjent som «Machtergreifung». Han gjorde landet til en totalitær ettpartistat. Både administrasjonen og rettsvesenet kom under nasjonalsosialistisk kontroll.

I 1934 oppstod strid mellom SAs ledelse og riksvernets generaler. Ernst Röhm ville gjøre SA til grunnlaget for den nye armé, men generalene mente at en dårlig trent borgerkrigshær var uskikket til å danne kjernen i en moderne, mekanisert hær. Dette innså Hitler. Samtidig ønsket han å kvitte seg med opposisjonen innen partiet.

Han beskyldte SA-lederne for å konspirere mot ham, og 30. juni 1934 ble Röhm og de fleste andre SA-ledere myrdet etter ordre fra Hitler. Han kvittet seg også med Gregor Strasser, Gustav Ritter von Kahr og general Kurt von Schleicher. Hendelsen er for ettertiden kjent som «de lange knivers natt». SA ble trengt i bakgrunnen til fordel for SS (Schutzstaffel).

Hitler hadde sannsynligvis både regnet med og ønsket en krig. Men han trengte tid til å ruste opp. Han ville styrke Tysklands strategiske stilling og forhindre at landet havnet i en tofrontskrig som i 1914. I propagandaen krevde han likestilling og selvbestemmelsesrett for det tyske folk, senere også «Lebensraum».

Tyskland gikk i 1933 ut av Folkeforbundet, i 1935 innførte Hitler alminnelig verneplikt, og i 1936 rykket tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland. Fra 1936 søkte han et stadig nærmere samarbeid mellom Tyskland og Italia. Hitler søkte samtidig å dekke seg mot Sovjetunionen gjennom avtaler med Japan. Under den spanske borgerkrigen støttet han general Francisco Franco, og kampen mot kommunismen stod i forgrunnen i den nazistiske propaganda. I 1938 okkuperte Hitler Østerrike. Østerrikes tilslutning til Tyskland kalles Anschluss.

Hitlers viktigste mål var å forhindre en allianse mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Hans politikk gikk ut på å nøytralisere vestmaktene og sikre seg deres godkjennelse av en ekspansjon mot Sovjetunionen i øst. Münchenforliket i 1938 var en seier for denne politikken.

Okkupasjonen av Praha i mars 1939 skapte derimot et motsetningsforhold til vestmaktene, særlig til Storbritannia. Da Hitler forstod at vestmaktene ikke ville finne seg i et tysk angrep på Polen, sluttet han i august 1939 en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen. Dette skulle etter planen hindre en tofrontskrig.

1. september 1939 rykket tyske tropper inn i Polen. I 1940 ble Vest-Europa invadert. Sommeren 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Hitler regnet med at krigen ville bli kortvarig.

Også under krigen var Hitlers militære og politiske autoritet ubestridt. Den øverste ledelse av operasjonene lå i hans hovedkvarter. I desember 1941 overtok Hitler personlig kommandoen over hæren. Det er mulig at det til en viss grad er fordi han grep inn at den tyske hær overvant krisen vinteren 1941–1942.

Men med sin utpregede offensive innstilling hadde han vanskelig for å forstå defensiv krigføring, og han ble gjort ansvarlig både for katastrofen i Stalingrad og for nederlagene i Tunis og Normandie.

På denne tiden gav Hitler ordre til SS om å starte utrydding av politiske motstandere, homofile, kriminelle og personer som ikke tilhørte den tyske eller såkalte ariske rase. SS sendte millioner av mennesker til konsentrasjonsleirer. Over seks millioner jøder som var bosatt i tyske eller tysk-kontrollerte områder ble drept under nazistenes folkemord i perioden 1939–1945. Nazistene så på dette som «den endelige løsning på jødeproblemet». Man regner med at om lag åtte millioner mennesker ble drept av nazistene i konsentrasjonsleirer.

Nazistenes folkemord på jødene under andre verdenskrig har fått betegnelsen Holocaust.

I militære kretser var det alltid en opposisjon mot Hitler, og etter nederlaget ved Stalingrad fikk sammensvergelsen et større omfang. Kjernen var en gruppe konservative offiserer med tilknytning til enkelte tidligere borgerlige politikere, og noen tidligere fagforeningsledere.

20. juli 1944 ble Hitler lettere skadet i et attentat planlagt av høyere offiserer og embetsmenn. Sammensvergelsens leder, Claus von Stauffenberg, og de fleste medlemmene ble henrettet. I tiden som fulgte virket Hitler syk og utslitt. Han mistet likevel ikke kontrollen over de væpnede styrker og partiet, og han beholdt sin nærmest hypnotiske makt over de nærmeste medarbeiderne.

Hitler oppholdt seg i rikskanselliet i Berlin fra januar 1945. Like før sovjettroppene rykket inn i byens sentrum, 30. april 1945, begikk han selvmord sammen med Eva Braun, som han dagen før hadde giftet seg med.

Hitler var vanskelig å komme innpå, og det er lite vi vet om ham som privatperson. Ingen av dem som stod ham personlig nær (moren, niesen Angela Maria «Geli» Raubal eller Eva Braun) har uttalt seg om dette. Selv formet han inntrykket av at han levde nokså asketisk og ofret seg for sin store politiske oppgave. Han var svært egosentrisk; når han var sammen med andre mennesker, snakket han til dem, men han var dårlig til å lytte og til å motta råd.

Hitlers makt og betydning hadde sammenheng med hans klare ideologi og hans evner som demagog. Han disponerte et sett med grenseløst lojale medarbeidere og et stort propagandaapparat. Hans store styrke var evnene som taler og hans voldsomme appell til massene. Like fullt er det i ettertid stadig stilt spørsmål om hvordan det var mulig for en kulturnasjon som Tyskland å la seg innordne et totalitært styresett dominert av én enkelt fører.

Adolf Hitler står i ettertid som en av historiens største despoter. Litteraturen om Hitler har vært omfattende og økende. Han har vært portrettert i en rekke filmer og fjernsynsserier, både dokumentariske og dramatiserte. I årene etter hans død dukket det stadig opp rykter om at han hadde unnsluppet; disse ryktene varte frem til sovjetiske arkiver ble åpnet i slutten av 1950-årene og obduksjonsrapporten offentliggjort. Ryktene om at han hadde overlevd kan ses på som den siste rest av myten om Hitler – det vil si den myten som Hitler selv og hans propagandaminister Goebbels hadde skapt. Ifølge denne var Hitler en opphøyd person som stod over alt og ikke var personlig involvert i regimets forbrytelser. Hitler-mytens funksjon var å samle tyskerne om nazismen, men nazismen, slik den stod frem i Det tredje rike, kunne ikke overleve uten Hitler.

• nazisme
• fascisme
• Det tredje rike
• Albert Speer
• Fritz Todt
• Ernst Röhm
• andre verdenskrig
• Tysklands historie

• Bullock, Alan: Hitler: Tyrannen og tyranniet, 1970, 3 b.
• Fest, Joachim C.: Hitler: En biografi, 1973, isbn 82-05-05791-5
• Fest, Joachim C.: I Hitlers bunker: Det tredje rikets siste dager, 2004, isbn 82-04-09469-8
• Kershaw, Ian: Hitler, 2008, isbn 978-82-92870-09-9
• Trevor-Roper, Hugh R.: Hitlers siste dager, 1948