Helge Ingstad

Ingstads oppvekst falt sammen med dramatiske omveltninger økonomisk, politisk, kulturelt og erkjennelsesmessig både i Norge og i verden. Nasjonalromantikken fra 1800-tallet hadde veket plassen for utviklingsoptimistiske nasjonsbyggingsprosjekter, og rasjonalismen og vitenskapene endret folks tro på hva som var mulig. Utforskingen av Arktis og Antarktis hadde skutt fart for alvor, med norske forskere og oppdagere som Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Carsten Borchgrevink og Roald Amundsen blant de fremste aktørene. Ingstad skulle selv bli en del av denne mangfoldige og kunnskapsutvidende ekspedisjonstradisjonen.

Litterære og intellektuelle interesser stod sterkt i Ingstad-familien. Også sport og friluftsliv preget oppveksten, og det var i denne tiden han la grunnen til det forhold til naturen som han selv karakteriserte med utsagnet «Jeg ble glad i motbakker», og som også kom til å prege hele hans liv og livsinnstilling: Nettopp den som går motbakkene, når toppene, får utsyn og forstand.

Ingstad ble født i Meråker, men familien flyttet flere ganger, og fra 1915 var han bosatt i Bergen, der han tok examen artium på latinlinjen i 1918. Som elev ved byens katedralskole var han aktiv i gymnassamfunnet Hugin, der dyrking av litteratur hadde en sentral plass. Ingstad utviklet et nært forhold til lyrikk, men lite av det han skrev er kjent. Selv om Hugin i 1927 publiserte et utvalg dikt fra årene 1915–1927, kan Ingstads eventuelle bidrag ikke identifiseres på grunn av utstrakt bruk av pseudonymer; dessuten mangler annalene eller inseratprotokollene – hvor gymnasiastenes dikt, essays og historier ble ført inn – for årene 1915–1918.

Blant Ingstads litterære favoritter var Sigbjørn Obstfelder, Nils Collett Vogt, Herman Wildenvey, Sigurd Hoel og Nordahl Grieg. Senere utviklet han et nært vennskap med Sigurd Hoel, på tross av store ideologiske motsetninger dem imellom. De skulle allikevel komme til å enes på et viktig område: I begynnelsen av 1950-årene var de sammen om å forsvare riksmålet.

Etter artium begynte Ingstad å studere jus ved universitetet i Kristiania, kanskje påvirket av det faktum at farfaren, Marcus Pløen Ingstad, hadde vært professor i romerrett der. I studietiden ble han også en pasjonert sjakkspiller, en interesse han beholdt resten av livet, og han var med på å etablere Akademisk sjakklubb. Han fortsatte å utvikle sin lidenskap for friluftslivet, og allerede her trer konturene frem av det som skulle prege hele hans liv – samspillet og avvekslingen mellom det fysiske og det intellektuelle.

Ingstad ble cand.jur. i 1922. Etter militærtjeneste i H.M. Kongens garde og en periode som dommerfullmektig ved Stjørdal og Verdals sorenskriveri åpnet han sakførerpraksis i Levanger i 1924. Det gikk bra, og han fikk betydelige oppdrag, som tok mye av hans tid. Dette aktualiserte valget mellom et borgerlig advokatliv og et annet han bare ante konturene av – valget mellom frihet og slit fremfor velstand.

Dragningen mot friluftslivet ble sterkere enn det trygge juridiske arbeidet. Etter et kort studieopphold i Paris dro han i 1926 til arktisk Canada, hvor han levde i fire år som pelsjeger. På tross av at Canada på denne tiden stort sett var kartlagt, var området mellom Store Slavesjø og Hudsonbukta allikevel et terra incognita (ukjent land). I dette området fantes fremdeles lokale urfolk som var relativt upåvirket av Amerikas nye innbyggere.

Oppholdet i Canada ble viktig for Ingstads veivalg for resten av livet. Det første året tilbrakte han sammen med norskkanadieren Hjalmar Dale. Da lærte han det som skulle til for å overleve i arktiske strøk, noe han benyttet seg av senere, først sammen med urfolkene, da han levde alene på tundraen. Tilbake i Norge skrev han Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere. Den ble trykt i mange opplag og oversatt til mange språk og hadde en utilsiktet, men viktig effekt: Den formidlet den første kontakt med henne som skulle bli hans kone – Anne Stine Moe.

Årene i Canada ble avgjørende på mange måter. De utviklet hans karakter, hans psykologiske sans og en dypere forståelse for urfolkenes liv. Ingstad hevdet selv at livet med Dale og senere med urfolkene hadde utviklet hans intuitive forståelse av hvordan sagalitteraturen kunne tolkes, og hvordan den kunne sammenholdes med gamle kart og andre skrevne kilder.

Da Ingstad vendte hjem fra Canada i 1930, var debatten omkring Grønland på det heftigste. Grønlandssaken gjaldt Norges rett til Grønland og representerte kanskje et av de viktigste samfunnsspørsmål som var fremme i Norge i denne perioden.

Nordøstgrønland (området mellom 71° 30’N og 75° 40’N) var okkupert av Norge fra 27. juni 1931 til 5. april 1933. Okkupasjonen skjedde gjennom en privat aksjon ledet på stedet av fangstmannen Halvard Devold, men med en sterk nasjonal aksjonsgruppe i ryggen, ledet av vitenskapsmannen Adolf Hoel og juristen Gustav Smedal. Smedal var en av Norges fremste juridiske eksperter på betingelser for suverenitetsutfoldelse i arktiske strøk. Det formelle grunnlag for okkupasjonen var at Norge betraktet Grønland som et kontinent. Dermed kunne Norge eventuelt anerkjenne Danmarks overhøyhet i de områder som danskene faktisk hadde tatt i besittelse. Ifølge Smedal var det formelt og folkerettslig grunnlag for å betrakte de ubebodde områdene på Grønland som et terra nullius, altså et ingenmannsland. Staten ble presset til å godta okkupasjonen, og den okkuperte delen av Grønland ble kalt «Eirik Raudes land». Det ble behov for en offentlig administrator, en sysselmann.

Ingstad drev samtidig med pelsfangst i området, aktiviteten som var den faktiske bakgrunnen for norsk aktivitet der. Med hans bakgrunn som jurist og hans erfaring fra livet i Arktis var Ingstad den fremste kandidat til å bekle stillingen som sysselmann i Eirik Raudes land på Nordøst-Grønland. Han ble utnevnt til sysselmann for det okkuperte landet i 1932.

Ingstad administrerte det norske okkupasjonsområdet fra 1932 til 1933 og gjennomførte reiser blant annet til Scoresbysund for eventuelt å utvide området. Disse planene var kontroversielle langt inn i grønlandsaktivistenes rekker og møtte sterk motstand utenfra. Inuitter hadde etablert en koloni i Scoresbysund, og det kunne være folkerettslige grunner til at dette området ikke kunne innlemmes i det området Norge okkuperte. Striden om Grønland ble brakt inn for den internasjonale domstolen i Haag, som i 1933 fastslo at hele Grønland var dansk.

Umiddelbart etter avgjørelsen i Haag fikk Ingstad et nytt telegram. Han ble bedt om å overta administrasjonen av Svalbard. Det er vanlig å si at Ingstad også var sysselmann på Svalbard i perioden 28. juli 1933 til 1. september 1935, men hans stilling var som konstituert fullmektig på Svalbard i denne første perioden av administrasjonen av øygruppen, da selve sysselmannen oppholdt seg stort sett på fastlandet. Sysselmann Johannes Gerckens Bassøe var samtidig fylkesmann i Troms. Livet på Svalbard med båt om sommeren og hundeslede om vinteren passet Ingstad svært godt.

På Svalbard fattet han en sterk interesse for den norrøne, subarktiske historie, spesielt for sagaens historier om Grønland og Vinland (se Grønlendingenes saga og Eirik Raudes saga). Disse interessene utviklet seg i takt med studiene som dannet materialet for boken Landet med de kalde kyster. De neste tiårene skulle interessen for de norrøne folks reiser mot vest stå i sentrum for hans studier. Både oppholdet på Svalbard og like før på Grønland resulterte i bestselgende bøker.

Sommeren 1947 vikarierte han en kort periode igjen som sysselmann. Her ble han konfrontert med militær etterretning i tilknytning til den kalde krigen. I et notat redegjør han for norsk-britiske forsøk på å utføre spionasje mot sovjetiske anlegg på Svalbard, noe han i sin tid som sysselmann klarte å forhindre.

Etter oppholdet i Canada hadde Ingstad utviklet en sterk interesse for nordamerikanske urfolk. Han foretok i årene 1936–1938 en forskningsreise til Sierra Madre-fjellene i Mexico for å studere apacher, og fra 1949 til 1950 besøkte han nunamiutene i Brooks Range i Alaska (se inuitter). Hans opptak av nunamiutenes sanger og folkeeventyr fra denne perioden er en viktig samtidig dokumentasjon av denne kulturen.

Nunamiutene hadde beholdt sin «høyt utviklete og for dem spesialiserte og siviliserte kultur, fint tilpasset de marginale forhold der nord», skrev han. Her gjorde Ingstad lydbåndopptak av gamle sagn, eventyr og sanger. Det innsamlede litterære materiale ble senere bearbeidet av professor Knut Bergsland og utgitt i Alaska, mens opptakene av sangtradisjoner og musikalske uttrykksformer ble bearbeidet av Eivind Groven. Av de nordamerikanske urbefolkningskulturer var bare få av de arktiske kulturene fortsatt intakte, og det var et viktig registreringsarbeid Ingstad utførte. Hans innsats for å bevare deres myter og musikk har i ettertid ført til en revitalisering av deres gamle kultur.

Under felttoget i april–mai 1940 fikk Ingstad oppdrag fra Røde Kors og senere også fra Innenriksdepartementet i forbindelse med sikring av forsyninger til sivilbefolkningen, spesielt i Nord-Norge.

Ingstads rapport fra denne reisen presiserte de materielle behovene befolkningen hadde og vitner om stor psykologisk innsikt i og forståelse for de forholdene menneskene i de nordligste fylkene ble kastet inn i da krigen nådde dem. Etter denne humanitære og administrative innsatsen fikk han Norges Røde Kors’ hederstegn.

Ved krigens slutt fikk Ingstad to nye utfordringer som viste hvilken posisjon han hadde opparbeidet seg i det norske samfunn. Fra den norske sendemann i Sverige, Niels Chr. Ditleff, fikk han mot slutten av krigen forespørsel om han var villig til å organisere arbeidet med å få norske og danske fanger i tyske konsentrasjonsleirer brakt hjem. Ingstad erklærte seg villig til å ta oppdraget, men utviklingen tok en annen retning. Reichsinnenminister Heinrich Himmler, eller noen som stod ham politisk nær, kunne ikke godta direkte kontakt med nordmenn, men kunne akseptere nøytrale svenske diplomater. Det ble grev Folke Bernadotte som kom til å organisere og gjennomføre arbeidet med «de hvite bussene».

Senere ble Ingstad oppnevnt som juridisk rådgiver under landssvikoppgjøret i Lillehammer-området.

Nå vendte Ingstad seg igjen mot sine studier av sagalitteraturen. Eventyreren og administratoren var blitt vitenskapsmann. I 1941 hadde han giftet seg med Anne Stine Moe (nå Ingstad), og sammen med henne fortsatte han studiene av den norrøne bosetningen på Grønland og sagaenes beretninger om Vinland. Ingstad grep tidlig fatt i den svenske språkforsker og arkeolog Sven Söderbergs teori om tolkningen av ’vin’-leddet i Vinland-navnet som det norrøne ordet for ’gressmarker’. Han så at denne tolkningen gav grunn til å plassere Vinland lenger nord, i samsvar med Adam av Bremens beskrivelse av landet som et sted med tåke og is. Dette gav også mening til gamle kart, som antydet et nordlig Vinland, med et Promontorium Winlandiae (’Vinlands forberg’) ved nordspissen av nåværende Newfoundland. Ingstad fikk støtte for sin tolkning fra den norske filologen Magnus Olsen.

Ingstad var først og fremst opptatt av selv å se det som faktisk forelå på Grønland, og av hvordan det kunne settes i sammenheng med sagalitteraturen. I 1953 reiste han og Anne Stine til Vestgrønland og studerte de gamle norrøne boplassene der.

I 1960 foretok Helge Ingstad, delvis sammen med datteren Benedikte Ingstad, en systematisk undersøkelse av den kanadiske østkyst for å finne et sted som kunne passe til sagaenes beskrivelse. På nordspissen av Newfoundland, omtrent i leia fra Grønland, fant de tuftene av en gammel bosetning. I årene 1961–1968 gjennomførte de så 8 arkeologiske ekspedisjoner til L’Anse aux Meadows. Arkeologiske vurderinger og en rekke C-14-dateringer tidfestet tuftene til ca. år 1000 evt. De fant tufter etter flere torvbygde langhus slik de hadde sett dem på Grønland, og de fant typisk norrøne gjenstander, en ringnål, et spinnehjul og en lampe. Dermed kunne de endelig påvise en førkolumbisk, norrøn boplass i Nord-Amerika.

Skeptikerne var mange i starten, og i debatten som fulgte ble ekteparet Ingstad møtt med argumenter av en art som man ellers sjelden møter i akademiske sirkler. Men National Geographic Society, ved de kjente amerikanske arkeologene Henry Collins fra Smithsonian Institution og Junius Bird fra The American Museum of Natural History, besøkte i 1963 utgravningene og tok del i arbeidet. De bekreftet uten reservasjoner at Helge og Anne Stine Ingstad hadde funnet en norrøn, førkolumbisk boplass. Da forstummet kritikken, og ekteparet Ingstad ble belønnet med medaljer og æresdoktorater ved en rekke universiteter i inn- og utland.

De skrev bøker om emnet og om studiene som førte frem til funnet, som av Time Magazine ble vurdert som en av de viktigste oppdagelser på 1900-tallet. Men når Helge Ingstad senere kom inn på selve den arkeologiske prosessen, var det ikke uten bitterhet at han omtalte de problemene de slet med og som særlig rammet hans kone. Den kritikken og uforstanden de ble møtt med, viser at forskere, også betydelige, ikke bare kjemper for ny erkjennelse. Like mye vokter de sin egen verdighet. Striden ekteparet Ingstad ufrivillig ble trukket inn i da deres funn ble kjent, er nok et eksempel på at uenighet mellom forskere kan anta uetiske former.

Anne Stine og Helge Ingstad kunne presist og vitenskapelig dokumentere at den påviste norrøne boplassen på L’Anse aux Meadows ble etablert omkring år 1000 evt. Med dette funn forlenget de historien om de europeisk-amerikanske forbindelser med over 500 år. Boplassene på L’Anse aux Meadows har fått plass på UNESCOs Verdensarvliste.

Gjennom sine opplevelser og sine møter med andre kulturer ble Ingstads politiske og kulturelle samfunnssyn preget av forståelse for bevaring av naturen og det biologiske mangfoldet. Han var ikke politiker, men engasjerte seg i enkeltsaker når han mente noe bar helt galt av sted. Han markerte seg sterkt på nei-siden i EU-striden og var sterkt engasjert i Alta-saken i 1970-årene. Han var selv i Alta og demonstrerte, og han glemte ikke samværet med de unge oppe i Stilla som «så lenger enn mange norske politikere den gangen».

Ingstads syn på det moderne samfunns ødeleggende innvirkning på naturen og på forfallet i samfunnet kan med hans egne ord oppsummeres slik: «Hva slags drømmer og håp kan de nye slekter ha når det ikke lenger finnes uberørt natur, hvite flekker på kartet, muligheter til å trenge inn i det ukjente? I dag er alt kartlagt og alt kan omsettes for penger. Intet er uberørt, og intet er lenger hellig. Profittjaget har fjernet ærefrykten for naturen, arven og miljøet. Dette har jeg selv sett og opplevd.»

På sin 100-årsdag fortalte en journalist som skulle intervjue denne «gamle mannen» at han måtte vente litt mens Ingstad ferdigstilte en søknad i forbindelse med sitt alltid pågående skrivearbeid. Den 25. januar 2001, to måneder før Helge Ingstad døde, avduket kong Harald et minnesmerke over Anne Stine og Helge Ingstad utenfor Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. På dette står det «De oppdaget vikingenes Amerika».

Helge Ingstad ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1965, fikk kommandørkorset i 1970 og storkorset i 1991.

Han var æresdoktor ved universitetene i Oslo og Bergen, Memorial University i St. John’s, Newfoundland og flere andre universiteter i Canada og USA. I 1965 mottok han Fridtjof Nansen-medaljen fra Universitetet i Oslo og The Franklin L. Burr Award fra National Geographic Society, i 1967 Wahlberg-medaljen fra Svenska Sällskapet för Anthropologi och Geografi, i 1985 Gunnerus-medaljen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og i 1991 The Patron Medal fra Royal Geographical Society i London.

Han var æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Norske Geografiske Selskap, og korresponderende medlem av Explorers Club i New York.

I 2009 ble Ingstad hedret ved navngiving av en ny norsk fregatt, KNM Helge Ingstad. I november 2018 forliste fregatten etter kollisjon med et tankskip.

Ingstad markerte seg som en dyktig forfatter og formidler av det han hadde opplevd. Han ble kjent for sine ekspedisjonsbøker, men han utgav også vitenskapelige verker, alle av høy litterær kvalitet.

Før andre verdenskrig ble han medlem av Den norske Forfatterforening (DNF). Her markerte han seg som aktiv forkjemper for riksmålet, spesielt i 1951–1952, da språkstriden spisset seg til for alvor i foreningen. DNF ble invitert til å oppnevne medlemmer til Norsk språknemnd, som blant annet hadde som mandat å arbeide for et felles skriftspråk, samnorsk. Da det ble vedtatt at DNF skulle la seg representere, meldte 32 riksmålsforfattere seg ut av foreningen. I denne prosessen ivret særlig Ingstad for at det skulle dannes en ny forening som skulle arbeide for å bevare riksmålet. Dette førte til dannelsen av Forfatterforeningen av 1952. Helge Ingstad ble valgt inn i det første styret.

Ingstads bøker er oversatt til en rekke språk. I 1999 ble bøkene hans utgitt på ny som Verker i samling. Han utgav også en roman og et skuespill, og skrev et utall artikler og avisinnlegg.

• ekspedisjoner i Arktis
• L’Anse aux Meadows
• oppdagelsesreiser
• utforskning på Grønland
• Vinland

• Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, oversatt og utgitt av B. T. Danielsen og A. K. Frihagen, etterord ved Helge Ingstad, 1993
• Bernadotte, Folke: Slutet; mina humanitära förhandlingar i Tyskland våren 1945 och deras politiska följder, 1945
• Hvem er hvem, 1934–1994
• Ingstad, Benedicte: Eventyret: En biografi om Helge Ingstad, 2009
• Justisdepartementets referatprotokoller, Sysselmannsarkivet, arkivalia om Grønlandssaken og Innberetning til Administrasjonsrådet vedrørende Ingstads reise til Nord-Norge m.v. i tiden 4. sept. til 12. okt. 1940, alle i Riksarkivet, Oslo
• Langslet, Lars Roar: I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevelgelsens historie gjennom 100 år, 1999, s. 218
• Rekvig, Ole Petter: «Helge Ingstad – en samtidshistorie», i Samtiden, mai 2000
• Rekvig, Ole Petter: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Statsarkivet, Bergen og Tromsø
• Studenterne 1918, 1950, 1968
• Söderberg, Sven: foredrag i Filologisk sällskap i Lund 1898, trykt i Sydsvenska Dagbladet Snällposten 30.10.1910
• Torkildsen, Torbjørn: biografisk innledningskapittel i Oppdagelsen av det nye land. Helge Ingstad, 1996