terskelforsvar

NATO-medlemskapet er forutsetningen for terskeltenkingen i norsk forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk. Det kollektive forsvaret gjennom NATO er den virkelig krigsforebyggende terskelen, hvor et militært angrep på et medlemsland vil utløse en situasjon hvor alliansen vil komme til militær unnsetning. Samtidig må det norske forsvaret også alene utgjøre en terskel, med evne til motstand, til en alliert unnsetning kan komme.

En troverdig terskel forutsetter at Norge selv – alene – kan engasjere en angriper først, og samtidig legge til rette for alliert bistand. Det norske forsvarets hovedoppgave innenfor rammen av NATO er derfor å skape en troverdig terskel i egne nærområder: eget territorium. Den nasjonale terskelen må så langt mulig også ha effekt i forhold til begrensede, hurtige og målrettede operasjoner – hvor alliert støtte ikke kan forventes å komme i tide.

Den militære terskelen skapes ved at Forsvaret har tilstrekkelig styrke (stridsevne som følge av styrkestruktur, reaksjonsevne og utholdenhet) til at en potensiell aggressor må regne med motstand og tap i en militær konfrontasjon – og derfor vil vike tilbake fra å angripe. Den politisk-diplomatiske terskelen ligger særlig i kostnaden en angriper må påregne, eksempelvis i form av sanksjoner og isolasjon, i det internasjonale samfunnet. Den militære terskelen ligger framfor alt i at en aggressor vet at et angrep på Norge som medlem av NATO vil utløse alliansens artikkel 5 om kollektivt forsvar – og at de andre medlemslandene da er forpliktet til å komme norske styrker til unnsetning, og bekjempe angriperen.

Dette er den konseptuelle tilnærmingen til terskelforsvaret. Forutsetningen for at den skal ha den tilsiktede krigsforebyggende effekt er at Forsvaret har en opplevd reell evne til militær motstand ved et angrep – som får en motstander til å avstå fra handlinger som vil føre til at norsk og alliert militærmakt faktisk blir anvendt. Militærmaktens verdi som terskel ligger derfor ikke først og fremst i anvendelsen, men i avskrekkingen.

En krigsforebyggende terskel bygger på Forsvarets faktiske styrke, med visshet om en NATO-unnsetning, eller militær inngripen fra enkelte allierte, som høyeste terskelnivå.

Den militære terskelen etableres framfor alt gjennom styrkenes beskaffenhet, og av hvordan de blir brukt – opplevd og oppfattet – hjemme i fredstid, så vel som i operasjoner andre steder. Terskel-troverdigheten bygger på en samlet vurdering av styrkenes kampkraft, beredskap og reaksjonsevne, deres fleksibilitet og utholdenhet – av Forsvarets samlede evne til styrkeoppbygging og deployering. Dette må ses i forhold til de definerte behovene for militært forsvar og den sannsynlige anvendelsen av militærmakt, med en antatt eller forventet trussel, i hele Norges interesseområde

En troverdig terskel bygges gjennom aktiviteter som skaper og viser militær evne i praksis, og ved at styrkene finnes og militær aktivitet skjer særlig i de politisk prioriterte geografiske områdene. Dermed blir de også en faktisk (fysisk) terskel som bokstavelig talt må overskrides – omgås eller nedkjempes – av en angriper. Permanent eller gjentagende tilstedeværelse i et gitt område, først og fremst gjennom løpende operasjoner, dernest ved utdanning og øvelser, bidrar til den ønskede terskelen. Til dette hører Forsvarets regulære virksomhet med grensevakt og fiskerioppsyn, så vel som regelmessig seiling til havs, patruljering i lufta og styrkeproduksjon på bakken.

Sivil tilstedeværelse, med bosetting og næringsvirksomhet, bidrar til å skape terskelen som en fiende må overskride – med risiko for å påføre også det sivile samfunn tap, med de politisk-diplomatiske følger dét vil kunne få for angriperen. Terskelen forsterkes av Forsvarets forankring i folket, av en bred folkelig oppslutning om militærmakten.

Dette nasjonale grunnlaget forsterkes av alliert trening og øving i norsk territorium. Terskelen bygges gjennom allierte styrkers evne til å samvirke med norske avdelinger, herunder ikke minst under større allierte øvelser med ulike typer styrker som viser Forsvarets evne til å operere med allierte – og alliansens evne til å operere i Norge.

Norsk deltakelse i krevende internasjonale operasjoner, som i Afghanistan og Libya, bidrar til å bygge terskelen hjemme gjennom å demonstrere norsk militær evne i reelle stridssituasjoner ute, så vel som evnen til å samvirke med andre lands militære styrker.

Aggresjon mot Norge og angrep på norsk territoriell suverenitet kan skje på land, til sjøs eller i lufta. Forskjellige deler av Forsvaret utgjør derfor sin del av den samlede krigsforebyggende terskelen. Eksempelvis er moderne fregatter og ubåter en terskel i sjødomenet, og kampfly i luftdomenet. Disse er vesentlige elementer i den nasjonale og allierte fellesoperative evnen, som i avgjørende grad skaper den krigsforebyggende terskelen.

Landterritoriet står samtidig i en særstilling: Det er på landjorda folk bor og hvor nasjonale institusjoner finnes. Fiendtlige forsøk på å ta fysisk kontroll over norsk territorium og offentlige institusjoner vil derfor skje på land. Følgelig må den rent landmilitære terskelen være sterk, selv om andre kapasiteter, ikke minst kampfly, i vesentlig grad bidrar til terskelen også på land. Men en troverdig territoriell terskel på land skapes mest av alt gjennom permanent tilstedeværelse av landstyrker med åpenbar og demonstrert stridsevne.

Den landmilitære terskelen i Norge bygger framfor alt på Hæren og dens mekaniserte brigade, Brigade Nord, som et komplett samvirkesystem og stridssystem. Også den andre hoveddelen av landmakten, Heimevernet, bidrar til terskelforsvaret. Det samme gjør andre hæravdelinger som Garnisonen i Sør-Varanger og HM Kongens Garde. Selv om de ikke er utrustet eller trent primært for å møte en motstander i strid, utgjør også disse en terskel: En fiende må være beredt til å nedkjempe også mindre avdelinger – med de potensielt store politisk-diplomatiske kostnader dette vil ha.

Sikkerhetspolitiske vurderinger tilsier at en norsk krigsforebyggende terskel må være særlig sterk i Nord-Norge, med permanent tilstedeværelse av landstyrker i Troms så vel som i Finnmark, og med regelmessig seiling og flyving i nordområdene. Dertil kommer alliert trening og øving i Norge, som i hovedsak skjer i den nordligste landsdelen.

• militærteori
• Norsk forsvarshistorie