kobolt

Kobolt brukes i fremstilling av harde og temperaturbestandige legeringer (superlegeringer). 70–80 prosent av produksjonen av koboltmetall brukes i slike legeringer.

På grunn av sin ferromagnetisme brukes metallet i magnetiske legeringer for bruk i permanentmagneter. Dette er for eksempel alnico-legeringer av aluminium, nikkel, kobolt og kobber.

Kobolt inngår også i skjæreverktøy av hardmetaller for dreiing og bearbeiding av metaller. Hardmetaller består av harde partikler av karbider som wolframkarbid med kobolt som bindemetall.

Koboltlegeringer brukes videre i kirurgiske instrumenter og i stålbaserte høytemperaturlegeringer.

Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige legeringer, I en periode ble kobolt brukt som anodemateriale i enkelte litiumbatterier.

Kobolt er vidt utbredt i jordskorpen i form av mineraler, i manganknoller på sjøbunnen, og som sporgrunnstoff i jordbunnen og i planter og dyr. Rene koboltmineraler forekommer ikke i slike mengder at det i dag lønner seg å utnytte dem. Men i Norge ble Modum Blaafarveværk drevet i 120 år fra 1778.

Kobolt kan også være et biprodukt ved kobber- og nikkelproduksjon.

Kobolt er et viktig sporelement for dyr, særlig for drøvtyggere. Mangel på kobolt medfører nedsatt appetitt og anemi, og dermed langsommere vekst enn normalt. Ved koboltmangel kan koboltsalter settes til gjødselen eller direkte til fôret.

Kobolt inngår som sentralatom i vitamin B₁₂. Dette vitaminet er nødvendig for å lage røde blodceller, og ved mangel oppstår pernisiøs anemi. Hos noen dyrearter produseres vitaminet av bakterier i fordøyelseskanalen. Mennesket må få vitaminet tilført.

Kobolts historie går helt tilbake til oldtiden. Allerede i Egypt og Babylonia rundt 2600 fvt. ble koboltmineraler brukt til blåfarging av glass, glasurer, keramikk og lignende.

Gjenoppdagelsen av hvordan man skulle gi glass og glasurer blå farge skal ha funnet sted i Sachsen tidlig på 1500-tallet takket være glassblåseren Christian Schürer. Fra malm fremstilte den svenske kjemikeren Georg Brandt cirka i 1735 et metall som han gav navnet kobolt. At kobolt var et grunnstoff, ble påvist i 1780 av en annen svensk kjemiker, Torbern Bergman.

På tysk betyr Kobold nisse eller bergtroll, og navnet ble brukt av tyske bergmenn i middelalderen om malmer som trass i lovende utseende gav dårlig utbytte av sølv, gull, kobber og andre ettertraktede metaller. Siden koboltmalmene på grunn av arseninnhold var giftige, mente bergmennene at de måtte være beheftet med trolldom.

Det er først etter 1900 at selve metallet har fått økonomisk og strategisk betydning.

Metallurgisk fremstilling av kobolt er komplisert på grunn av malmens relativt lave innhold av kobolt og av andre metaller i malmen.

Kobolt utvinnes ofte som et biprodukt ved fremstilling av kobber. Etter konsentrasjon av malmen ved flotasjon, foretas røsting. Jern, kobolt og nikkel løses ut med svovelsyre. Deretter felles kobolt ut som oksid. Dette reduseres til metall ved hjelp av karbon.

Alternativt elektrolyseres sulfatløsningen, som ved Falconbridge Nikkelverk A/S (siden Xstrata, nå Glencore) i Kristiansand. Her er utgangsmaterialet en nikkel-kobbermatte som importeres fra Canada.

Kobolt er et grunnstoff i periode 4 og gruppe 9 i periodesystemet. I gruppe 9 står kobolt først sammen med rhodium og iridium, som også er metaller.

Kobolt er ferromagnetismen opp til 1121 grader, stoffets curietemperatur. Det angripes lite i luft eller vann ved vanlige temperaturer.

Kobolt danner flere verdifulle magnetiske legeringer. Se koboltlegeringer.

• koboltlegeringer
• koboltoksider
• koboltblått
• metall
• grunnstoff
• periodesystemet