brystkreft

Kreft i ett bryst øker risikoen for kreft i det andre brystet med rundt ti prosent. Godartede vekstforstyrrelser i brystet er forbundet med en svært beskjeden økt risiko for kreftutvikling.

Andre risikofaktorer er:

• Tidligere strålebehandling eller svært hyppige røntgenundersøkelser av brystene
• Tidlig pubertet og/eller sein menopause
• Ingen fødsler eller første fødsel etter 30-årsalder
• Alkohol, der risikoen er økt med økende inntak
• Røyking kan gi noe økt risiko for brystkreft
• Tidlig og langvarig bruk av p-piller kan gi litt økt risiko, det samme gjelder for bruk av østrogen i mer enn fem år etter overgangsalderen

Ingen av faktorene nevnt ovenfor øker risikoen for brystkreft mer enn 1,5–2,5 ganger sammenliknet med normal forekomst.

Hos cirka 5 prosent av de med brystkreft, kan man ved gentest påvise en arvelig disposisjon for sykdommen. Følgende situasjoner gir mistanke om arvelig disposisjon og dermed grunnlag for genetisk veiledning og eventuelt gentesting:

• Kvinne med brystkreft under 50 år
• To nære slektninger med brystkreft, gjennomsnittsalder under 55 år
• Tre nære slektninger med brystkreft, uansett alder
• Mann med brystkreft
• Kvinne under 60 år med brystkreft i begge brystene
• En kvinne med brystkreft og nær slektning med eggstokkreft
• En kvinne med brystkreft og nær slektning med prostatakreft under 55 år
• Kvinne med eggstokkreft, uansett alder
• Kvinner under 60 år med trippel negativ brystkreft
• Opphopning av brystkrefttilfeller på farssiden kan også spille inn.

Hvis det etter genetisk utredning påvises økt risiko for brystkreft uten påvist genfeil, blir det gitt anbefaling om årlig mammografi fra 30-årsalder. Fra fylte 60 år kan disse kvinnene følge mammografiscreeningprogrammet med mammografi annethvert år til 70 år.

Hvis det påvises genfeil (for eksempel i BRCA1 eller BRCA2), tilbys risikoreduserende operasjon med fjerning av begge bryst. Oftest gjøres det rekonstruksjon av bryst i samme operasjon. Risiko for brystkreft reduseres da med over 90 prosent. Alternativet er årlig mammografi og MR av bryst. Fjerning av eggstokkene tilbys også hvis det påvises genfeil i BRCA1 eller BRCA2 fordi det da også er en økt risiko for kreft i eggstokker.

Ubehandlet vil etter hvert brystkreftceller invadere det friske vevet rundt svulsten. Kreftcellene kan også rive seg løs og gi spredning (metastase) til lymfeknuter i armhulen, omkring kragebeinet eller bak brystbeinet. Slik spredning via lymfeårene tyder på økt risiko for fjernspredning til skjelett, lunge, lever og andre organer.

Detaljert beskrivelse av primærsvulstens størrelse, eventuelt spredning til regionale lymfeknuter eller til andre organer gir grunnlag for såkalt TNM-klassifisering. Klassifiseringen brukes ved valg av behandling.

Videre undersøkes vekstmønsteret i svulstvevet ved hjelp av mikroskopi. Type og grad (histopatologisk) beskrives. Dette sier noe om aggressivitet i kreftcellene, og har betydning for valg av behandling. Analyse av hormonreseptorer i svulstvevet er viktig for behandlingsvalg. Dette er mottakermolekyler for østrogen eller progesteron (kvinnelige kjønnshormoner). Hormonreseptorer påvises i omtrent 70 prosent av brystkreftsvulstene. Ved tilstedeværelse av slike reseptorer er det ofte aktuelt med hormonbehandling. Påvisning av andre vekstfaktorer i svulstvevet som Ki67 og HER2 er også viktig for prognose og valg av behandling.

Brystbevarende behandling kan tilbys kvinner der størrelsen på svulsten i forhold til størrelsen på brystet tilsier et godt kosmetisk resultat. Spredning til lymfeknuter i armhulen er ikke i seg selv grunn til å avstå fra slik behandling.

• Les mer om brystbevarende operasjon.

Hvis brystbevarende behandling er uaktuelt, fjernes brystet. Alle pasienter som anbefales mastektomi, skal ha tilbud om primær rekonstruksjon, vanligvis med protese.

• Les mer om mastektomi.

Adjuvant behandling er behandling som gis i tillegg til kreftkirurgi for å redusere risiko for tilbakefall eller spredning. Dersom det er spredning til lymfeknuter i armhulen, gis adjuvant stråling mot tilgrensende lymfeknuteområder. Alle med brystbevarende operasjon får strålebehandling mot brystet.

Hvis primærsvulsten inneholder hormonreseptorer, gis ofte adjuvant hormonbehandling med aromatasehemmer eller tamoksifen (tabletter) i fem til ti år.

Svært mange av brystkreftpasientene under 70 år får adjuvant cellegiftbehandling. Det gis som infusjoner poliklinisk. Slik cellegiftbehandling gir håravfall og en del andre bivirkninger.

• Les mer om strålebehandling og cellegift.

Hos pasienter med særlig høy risiko for tilbakefall, benyttes mer intensive former for adjuvant behandling, herunder såkalt målrettet kreftbehandling med medikamenter som binder seg til vekststimulerende reseptorer eller signalstoffer i kreftsvulstene.

Hvis pasienten har brystkreft i avanserte stadier (stadium III eller IV), blir hovedbehandlingen gjerne medikamentell hormonbehandling og/eller cellegifter avhengig av blant annet alder og hormonreseptorstatus. Den medikamentelle behandlingen suppleres ofte med kirurgi mot primærsvulsten og metastaser som er egnet. I tillegg kan strålebehandling mot metastaser være aktuelt.

Det er vanlig å beskrive prognosen for kreftpasienter som 'relativ overlevelse'. Dette er et uttrykk for hvor mange av pasientene som overlever en viss periode etter diagnosetidspunktet, for eksempel fem år. Man ser da bort fra andre dødsårsaker.

For pasienter uten spredning (stadium I) på diagnosetidspunktet er prognosen svært god. Nær alle (99 prosent) av disse pasientene er fortsatt i live etter fem år. Blant alle norske kvinner med brystkreft, uansett stadium, er over 75 prosent av pasientene fortsatt i live etter 15 år. Dersom kreften har spredt seg til andre organer i kroppen (stadium IV) når diagnosen stilles, er prognosen betraktelig dårligere, og 20 til 25 prosent av pasientene vil da være i live etter fem år.