mammografi

Til mammografi brukes spesielle røntgenrør som gir «bløte» røntgenstråler med spenning mindre enn 40 kV. Med samtidig kompresjon av brystvevet kan man fremstille selv meget små tetthetsforskjeller i vevet. Billedkvaliteten er avgjørende for den diagnostiske sikkerheten, og det er strenge kvalitetskrav til film og fremkalling.

Pasienten undersøkes sittende eller stående. Brystet som undersøkes, klemmes lett mellom to plater. Ved vanlig undersøkelse tas det normalt bilder i tre plan, mens det ved screening tas bilder i to plan. Ultralydundersøkelse av brystene er et viktig supplement til mammografi for å skille enkelte ondartede svulster fra godartede cyster. Mammografi gjøres i de fleste røntgenavdelinger. Selve undersøkelsen utføres av radiografer. Radiologer med spesiell kompetanse tolker røntgenbildene.

Mammografi kan skille hud, underhud, bindevev, melkeganger, kjertelvev og sykdomsprosesser i de forskjellige vevene. Kjertelvevet som finnes mellom den overflatiske og dype bindevevshinnen, består av 15–20 lapper som dreneres av hver sin melkegang. Melkegangene avtegnes stråleformet mot brystvorten.

Det normale mammografibildet, mammogrammet, varierer med alder og under graviditet. Hos kvinner før overgangsalderen er det ofte rikelig kjertel- og bindevev som vanskeliggjør tolkningen av mammogrammene. Hos kvinner etter overgangsalder er kjertelvevet nesten helt erstattet av fettvev, og sykdomsprosesser er lettere å identifisere.

De vanligste godartede sykdomsfunnene ved mammografi er fibroadenomer og fibrocyster (bindevevsknuter som inneholder væske). Fibroadenomer finnes hyppig hos kvinner fra 20 til 35 år. Fibrocyster kan forekomme enkeltvis, eller i flertall som fibroadenomatosis cystica (se fibroadenomatose), som er meget sjeldent hos kvinner under 25–30 år.

Det typiske mammografifunn ved brystkreft er en uregelmessig fortetning med stjerneformede utløpere og småforkalkninger (ses hos 60–70 prosent av de med brystkreft). Hudfortykkelse og inndragninger forsterker mistanken om ondartet sykdom. Forkalkningene kan være eneste røntgenfunn og kan finnes lenge før svulsten kan kjennes ved vanlig klinisk undersøkelse. 80–90 prosent av brystkreftsvulster som oppdages på et så tidlig stadium, har ikke spredning til lymfeknuter i armhulene. Prognosen er derfor langt bedre enn for større svulster.

Mammografi er aktuelt i flere situasjoner, blant annet hvis pasienten:

• har uklare brystsymptomer uten kliniske funn
• har mange slektninger som har hatt brystkreft
• har blodig, grønnlig eller puss-sekresjon fra brystvorten
• skal kontrollundersøke gjenværende bryst etter brystkreft
• har kreftspredning og det er mistanke om primær svulst i brystene
• har usikre palpasjonsfunn som skal undersøkes nærmere
• skal til rutinemessig mammografi

Screening eller rutinemessig mammografi i to plan anbefales i Norge for kvinner mellom 50 og 70 år hvert annet år (Helsedirektoratet, 2016). I USA anbefales undersøkelser hvert år, i Storbritannia hvert tredje år.

For høyrisikopasienter, det vil si pasienter med nære slektninger som har hatt brystkreft, starter screeningundersøkelsene fem år før slektningens debutalder, og utføres deretter årlig. Hvis for eksempel mor fikk brystkreft da hun var 36 år, starter undersøkelsene av datteren når hun er 31 år.

Overdiagnostikk defineres gjerne som diagnostikk av en medisinsk tilstand som ikke ville ført til plager, symptomer eller død dersom den hadde forblitt uoppdaget. I Forskningsrådets rapport om mammografiscreening i Norge (2015) viser man til studier som har beregnet overdiagnostikk fra syv prosent til 52 prosent. Etter en kvalitetsvurdering anslår man at de sikreste estimatene ligger mellom 15 prosent og 20 prosent. Det betyr i praksis at for hver kvinne som reddes fra å dø av brystkreft vil fem bli overdiagnostisert.

• brystkreft
• screening
• overdiagnostikk