valdensere

Valdensere er et kristent samfunn som oppsto i 1170-årene og er knyttet til kjøpmannen Valdés fra Lyon i Frankrike. De kalte seg selv Kristi fattige (pauperes Christi) eller De fattige fra Lyon (pauperes de Lugduno). De levde asketisk og Valdes skal ha delt av sin rikdom og gitt til fattige.

Valdenserne henviste til Bergprekenen og ville føre kirken tilbake til apostolisk renhet og fattigdom. Uten å være prester eller ha kirkelig ordinasjon fra den katolske kirken dro de ut og prekte og fikk en del av Det nye testamentet oversatt til folkespråket, som var provencialsk. Valdenserne forkastet læren om skjærsild og avlat, edsavleggelse og krigstjeneste, men skilte seg ellers ikke så mye fra den katolske kirkes lære til å begynne med. Den viktigste provokasjonen mot den katolske kirken i Roma var deres lekmannsforkynnelse. De ble lyst i bann på et kirkemøte i Verona i 1184, men bredte seg likevel over Sør-Frankrike, Italia, Sveits, Sør-Tyskland og Nord-Spania. Overalt ble de utsatt for omfattende forfølgelser.

På 1500-tallet knyttet de forbindelse med reformasjonskirkene i Sveits og Frankrike. På en synode i 1532 vedtok de en bekjennelse og kirkeordning av kalvinsk type og er fra da av å regne for en av de reformerte kirkene. Etter forfølgelser på 1600- og 1700-tallet (se Henri Arnaud) oppnådde de religionsfrihet på 1800-tallet.

I våre dager har valdenserne menigheter særlig i Nord-Italia, hvor de i 1848 fikk like rettigheter med katolikkene. Etter 1870 kunne de begynne virksomhet i Roma. En teologskole, opprettet i 1855, ble i 1922 flyttet til Roma. I 1975 slo de seg sammen med metodistene. De har nå menigheter i mange land, som Argentina, Uruguay og USA. Andre steder har valdenserne gått opp i lokale protestantiske kirkesamfunn.