slettsnok

Slettsnoken kjennes på to rekker av mørke flekker langs ryggen, en mørk stripe gjennom øyet og rund pupill. De har en stor, mørk flekk oppå hodet. Flekkmønsteret like etter hodet og de første 10 cm ned ryggen er unikt for hvert individ, foto kan dermed brukes for å skille individer. Enkelte ganger blir slettsnokunger født med sammenhengende striper i stedet for parvise flekker ned ryggen. I Norge er det funnet flere stripete slettsnoker i Agderfylkene, og dette er også funnet i flere land i Europa. Ryggfargen er oftest varianter av brun til grå, med mørkebrune flekker (eller striper). Buken kan variere fra mørk grå til oransje-gul. I perioden før hamskiftet er dyrene mørkebrune, og mønsteret er da vanskelig å se.

Skjellene er glatte, uten kjøl. Dette har gitt opphav til det norske navnet «slettsnok», da den føles slett og glatt å ta på. Buorm og hoggorm har begge en opphøyd «kjøl» midt på hvert ryggskjell som gjør at de kjennes mer ru å ta på. Dette er også synlig på avkastete hammer (slangeskinn), og gjør det enkelt å vite om man har funnet en slettsnokham eller ham fra en av de andre to slangeartene. Voksne slettsnoker skifter ham to ganger hver sommer, mens yngre individer som vokser raskere, kan ha flere hamskifter. Den gamle hammen løsner rundt overleppen, og vrenges bakover i ett stykke ved at slangen presser seg gjennom tett vegetasjon eller fjellsprekker. Når man finner en slangeham i naturen, så er den alltid på vrangen.

Vanlig kroppslengde hos voksne slettsnoker er ca. 75 cm. Den lengste slettsnoken funnet i Norge er målt til 93,5 cm (funnet i 2019). Det er liten forskjell i kroppslengde mellom hunner og hanner, men de lengste individene som er målt, er hunner. Vekten hos voksne slettsnoker varierer mellom cirka 60 og 190 gram, avhengig av alder, mageinnhold, årstid og reproduktiv status.

Slettsnok kjønnsbestemmes på halens fasong og lengde. Halen starter etter analåpningen, og kjennetegnes ved at haleskjellene har to rader med bukskjell, mens kroppens buk over analåpningen bare har ett bredt bukskjell oppover. Hannene har to hemipeniser som starter ved analåpningen og ligger 2-3 cm nedover inni halen. Derfor vil den øverste delen av halen hos hannene være fortykket i forhold til halen hos hunnene. Hannene har også lengre hale enn hunnene. Hanner har oftest mer rødbrunt pigment enn hunner, men det kan ikke brukes som en sikker kjønnskarakter.

I Norge er stålorm og spissmus de vanligste byttedyra, men slettsnok spiser også firfisler, slanger og smågnagere, og de kan ta fugleegg og fugleunger. Kannibalisme kan forekomme. Slettsnok slynger seg tett rundt byttedyret og biter seg fast. Byttet blir oftest slukt med hodet først, og det må ikke være dødt før slukingen begynner.

Den ligger i vinterdvale fra september–oktober til mars-april–mai her i landet. I en mild høst kan man finne slettsnok midt i oktober, og ved mildvær og varm sol tidlig om våren kan de første slettsnokene komme fram i mars.

Parring foregår oftest om våren i mai-juni, men høstparring kan forekomme. Drektighetstiden går raskere hvis det er varmt i været i 2-3 måneder. Ungene fødes vanligvis i august–september, men tørkesommeren 2018 ble noen slettsnokunger født i juli. Kullstørrelsen varierer fra 3 til 17 unger, med gjennomsnittlig 8 unger i kullet. Ungene veier 3-3,5 gram og er cirka 20 cm lange, med oransje buk. Fargen på ryggen er grå med svart flekkmønster. Den brune kroppsfargen kommer etter ett til to år. I Norge føder hunnene normalt unger annethvert år. Den sommeren de er gravide, ligger de og soler seg på samme plassen hele sommeren igjennom, nesten uten å spise. Året etter bruker de på å jakte og spise seg fete, så de har opplagsnæring til året etter da de igjen skal føde unger uten å spise.

Slettsnok kan ved første øyekast minne om en brun eller grå hoggorm, og slettsnokens forsvarsadferd regnes for «hoggorm mimikry». Når den føler seg truet, kan den kveile kroppen sammen og hogge mot fienden, slik hoggorm gjør. Den spiler ut nakken så hodet virker bredere. Slettsnok har ikke giftkjertler og heller ikke hoggtenner slik hoggormen har. I stedet har de to rader med spisse, bakovervendte tenner i hver overkjevehalvdel. De som forsker på slettsnok, opplever at enkelte individer ofte biter, mens andre ikke biter.