De slaviske språkene er alle sprunget ut av urslavisk, som er en gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Urslavisk er ikke belagt, men regnes som sikkert rekonstruert siden oppsplittingen i flere slaviske enkeltspråk satte inn forholdsvis sent, rundt midten av det første årtusen evt. Den første skriftlige nedtegnelsen av et slavisk språk, gammelkirkeslavisk, dateres til siste halvdel av 800-tallet evt. Denne forholdsvis korte tidsperioden fra oppsplittingen i enkeltspråk til den eldste nedtegnelsen av gammelkirkeslavisk gjør rekonstruksjonen av urslavisk sikker.
De slaviske språkene inngår i den såkalte satem-gruppen av de indoeuropeiske språkene, som tradisjonelt er ansett som den østlige gruppen av språk i denne språkfamilien. Satem-gruppen omfatter foruten de slaviske språkene blant annet albansk, armensk, indoiransk og de baltiske språkene latvisk, litauisk og det utdødde gammelprøyssisk.
Blant de indoeuropeiske språkene er de slaviske språkene nærmest beslektet med de baltiske. Det er imidlertid et omstridt spørsmål hvorvidt slaviske og baltiske språk opprinnelig utgjorde en felles gren av den indoeuropeiske språkfamilien og senere ble splittet i to grener, urslavisk og urbaltisk, eller om de allerede i utgangspunktet utgjorde to grener av indoeuropeisk som over en lengre periode stod i nær kontakt med hverandre og derved delte flere utviklingstrekk. En tredje mer radikal oppfatning som etter hvert har fått økende oppslutning, består i at urslavisk oppstod som en sydlig dialekt av baltisk. Denne oppfatningen baserer seg på at slavisk deler flere trekk med gammelprøyssisk enn med de nordlige språkene litauisk og latvisk.
Det vesentlige her er imidlertid at en rekke ord og former i slavisk lar seg avlede av baltiske former, men ikke omvendt. For eksempel kan den slaviske formen cěná, ‘pris’, rekonstrueres som urslavisk *kaina som er identisk med litauisk ‘kainà’. Men samtidig som slavisk tilhører den østlige gruppen av indoeuropeiske språk, er slavisk antatt å være den vestligste av disse ettersom slavisk har flere trekk fra de vestlige indoeuropeiske kentumspråkene. Et eksempel som viser dette, er det slaviske ordet for ‘gås’ som i gammelkirkeslavisk heter gǫsĭ med bevart velar, mens litauisk oppviser en forventet sibilant i samme ordet žąsìs.
Urslavisk må således ha oppstått i et område syd og vest for baltisk, samtidig som disse to nært beslektede grenene av indoeuropeisk har hatt en langvarig kontakt med den nordvestligste grenen av indoeuropeisk, nemlig kentumspråket urgermansk. Urgermansk, urbaltisk og urslavisk oppviser en rekke språklige fellestrekk i så vel ordforråd, orddannelse og morfologi som ikke forstås på en annen måte enn som resultat av langvarig kontakt i det nordlige og sentrale Europa i århundrene før vår tidsregning. Hvor denne kontakten kan ha funnet sted, er imidlertid uklart, men må ha omfattet områder ved Østersjøen nord for slavernes opprinnelige hjemland som må ha ligget nord og øst for Karpatene, fra Wisła i vest til Dnepr i øst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.