slalåm

En slalåmport bestod opprinnelig av to staurer, men etter at leddstaurene ble tatt i bruk har man gått vekk fra dette. Det er kun i kombinasjoner (eksempelvis vertikaler og hårnåler) at det benyttes to staurer som én port. Leddstauren markerer løypas svinger (porter), og denne har et ledd som gir etter ved kontakt med skiløperen. I konkurranser er det to omganger, hvor man endrer leddstaurenes plassering etter første omgang for å variere løypa. Portfargene skal alternere i rødt og blått. Slalåmløypen skal inneholde åpne (horisontale) og lukkede (vertikale) porter. Antall svinger i en slalåmløype skal være fra 30 til 35 prosent av høydeforskjellen, med inntil tre svingers variasjon. Eksempelvis vil en løype på 150 meter i høydeforskjell ha 45 til 53 svinger og porter.

Slalåm som alpin øvelse krever ski med kort svingradius for å klare de raske og hyppige svingene. Skiene har kraftig innsving, carving, som gjør at skia svinger når den vinkles opp mot snøunderlaget. På grunn av at løperne oftest har skia på kant (skias langsgående stålkant på begge sider) er det viktig at disse er rene og skarpe. Jo kortere ski, jo raskere sving. Derfor har Det internasjonale skiforbundet (FIS) angitt minimumslengder på slalåmskiene. 165 centimeter for menn og 155 centimeter for kvinner.

I tillegg er det nødvendig å beskytte seg mot leddstaurene med «kopper» på stavene, «leggskinn» som dekker kne og legg, samt bøyle på hjelmen. Dette fordi løperne kjører så korte svinger at de «bokser» vekk leddstauren. Noen velger å ikke bruke hjelmbøyle, men bruker heller tannbeskyttelse. Det er også blitt obligatorisk å bruke ryggplate (en plate som ligger innenfor kjøredressen) som skal redusere slagskader ved eventuelle fall.

Slalåm har sin bakgrunn fra Telemark i 1860-årene, men ble fra 1920-årene utviklet i Mellom-Europa til sin nåværende form. Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL i St. Moritz i 1948.

• Se oversikt over historiske OL-vinnere

Jean-Claude Killy ble olympisk mester i alle alpine øvelser i 1968. Ingemar Stenmark har åtte sammenlagtseirer i slalåmcupen og sju i storslalåmcupen med i alt 86 rennseirer (slalåm 40, storslalåm 46) i verdenscupen i perioden 1974–1989. Alberto Tomba tok til sammen fem OL- og VM-gull i perioden 1988–1996 og vant verdenscupen sammenlagt i 1995. Marcel Hirscher vant til sammen 32 slalåmrenn i verdenscupen og cupen sammenlagt åtte år på rad i perioden 2011–2019. På kvinnesiden er Mikaela Shiffrin den fremste slalåmkjøreren i historien.

Henrik Kristoffersen har bronsemedalje i OL og VM, og har vunnet til sammen 23 verdenscuprenn i slalåm. Tidligere alpinist Nina Haver-Løseth er den fremste norske slalåmkjører i historien på kvinnesiden.

Slalåm er også en konkurranseform i blant annet bilsport, vannskisport, elvepadling, snøbrettkjøring og andre sportsgrener.

• skisport
• alpint
• alpint – verdensmestere
• alpint – olympiske mestere
• alpint – vinnere av verdenscupen sammenlagt