riksforstander

I det tysk-romerske rike fantes det en ordning med riksvikarer (tysk Reichsvikar) for perioden mellom en keisers eller tysk konges dødsfall og valget av dennes etterfølger. Ordningen, som var nedfelt i rikets tronfølgeordning den gylne bulle (1356), fastslo at styret i slike tilfeller skulle deles mellom kurfyrstene av Pfalz (fra 1740 Bayern) og Sachsen, som fikk ansvar for de riksdeler som fulgte henholdsvis frankisk og tysk rettstradisjon. Ordningen ble brukt i alt 11 ganger mellom 1437 og 1792, med totalt 15 forskjellige riksforstandere. Det er verd å merke seg at både erkehertugen av Østerrike og kongen av Bøhmen (som i denne perioden stort sett var samme person) hele tiden nektet å anerkjenne bruken av riksforstandere.

Etter at det tysk-romerske rike ble oppløst i 1806 som følge av press fra den franske keiser Napoleon 1, ble det utover på 1800-tallet gjort flere forsøk på å samle de mange riksterritoriene i det nåværende Tyskland til ett rike. I kjølvannet av februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 og de påfølgende tyske samlingsbestrebelsene, utpekte nasjonalforsamlingen i Frankfurt am Main i juni 1848 den liberale erkehertug Johan av Østerrike (1782–1859), en yngre bror av den siste tysk-romerske keiser Frans 2 og grandonkel til den østerrikske keiser Franz Joseph (som besteg tronen senere samme år), til midlertidig tysk statsoverhode med tittel av riksforstander. Han trakk seg fra stillingen i desember 1849, da det syntes klart at den tyske samlingen kom til å ta tid.

Det fantes også en tilsvarende ordning for de tysk-romerske riksterritoriene i nåværende Italia, men her hadde stillingen fra 1600-tallet mer karakter av en visekongefunksjon, som på keiserens vegne skulle holde oppsyn med de lokale fyrstene og opprettholde kontakten med keiseren og de øvrige riksinstitusjonene. Stillingen var besatt fra 1624 til 1639 og på ny fra 1715; innehaverne hadde først tittel av generalkommissær, men ble fra 1715 kalt riksfullmektig (italiensk plenipotenziario).

I Liechtenstein benyttes ikke en tittel tilsvarende riksforstander, men de tre seneste regjerende fyrster har alle i perioder hatt prinsregenter som stedfortredere. Disse har vært fyrstens utpekte tronarvinger, og den nåværende arveprins Alois har vært regent for sin far Hans-Adam 2 siden 2004.

I Ungarn ble kongedømmet formelt beholdt etter at det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet gikk i oppløsning etter første verdenskrig, selv om den abdiserte keiser Karl 1, som også var konge av Ungarn, aldri ble bedt om å gjeninnta tronen. Isteden fungerte admiral Miklós Horthy som riksforstander i landet fra 1920 til han ble avsatt i 1944 og erstattet av den tyskvennlige lederen for Pilkorsbevegelsen, Ferenc Szálasi. Riksforstanderembetet ble opphevet da Ungarn ble erklært som republikk i 1946.

• interregnum
• Lord Protector
• riksråd
• visekonge
• drottsete