drottsete

Få år etter at det norsk-svenske kongefellesskapet under den umyndige Magnus 7 Eriksson var innledet i 1319, ble det gjennomført kupp både i Sverige og Norge. Henholdsvis i 1322 og 1323 ble riksstyret på topplan gitt fastere former under aristokratisk kontroll så lenge kongen var umyndig, samtidig som kongens mor, hertuginne Ingebjørg, ble satt på sidelinjen i det daglige riksstyret. I Sverige hadde det vært en drost som riksforstander allerede fra 1318 da hertugpartiet hadde seiret over kong Birger Magnusson i brødrestriden. Det svenske kuppet mot hertuginne Ingebjørg og kretsen hennes i 1322 innebar imidlertid at denne drosten ble erstattet av en ny.

Det norske kuppet året etter etablerte et tilsvarende formynderstyre som svenskene. En riksforstander skulle sammen med riksrådet styre riket med full kongelig myndighet inntil kong Magnus ble myndig. Det var derfor trolig etter svensk mønster at den norske riksforstanderen, ridderen Erling Vidkunnsson, fikk tittelen drottsete. Dessuten fantes det i 1323 ikke lenger noen rang over ridder blant aristokratiet i Norge, slik at drottsetetittelen også kan ha vært vurdert som tilstrekkelig prominent for Erling Vidkunnsson. Både i Norge og Sverige var formyndertiden for Magnus Eriksson en grunnleggende periode for konsolideringen av rådet som et selvstendig riksråd.

Under den myndige Magnus 7 Eriksson og etterfølgerne Håkon 6 Magnusson og Olav 4 Håkonsson, er flere drottseter belagt i perioder av varierende lengde. Ivar Ogmundsson Rova var drottsete i 1334 da kongen var på frierferd i Flandern. Orm Øysteinsson opptrådte som drottsete i hele Norge mellom 1350 og 1355, og fortsatte som drottsete i kong Magnus' norske riksdel etter delingen av Norge i 1355, fram til 1356/1357, eventuelt til han ble henrettet i 1358. Ogmund Finnsson tiltrådte som drottsete kanskje i 1364 (første gang belagt i 1366) trolig fordi kong Håkon 6 oppholdt seg relativt hyppig utenfor Norge på grunn av konflikten med mecklenburgregimet i Sverige og hansabyene. Ogmund fratrådte senest da Magnus Eriksson ble fri fra fangenskap i Sverige i 1371, men gjeninntrådte som drottsete ved Håkon 6s død i 1380. Han fortsatte i embetet også etter at kong Olav ble myndig i 1385 og er siste gang belagt som drottsete i 1386.

Drottseteombudet som riksforstander ble etablert i Norge i en politisk kritisk situasjon. Gitt embetets karakter er det ikke overraskende at det aldri ble en fast del av det norske forvaltningsapparatet i løpet av 1300-tallet. En drottsete ser ut til å ha blitt utnevnt i enkelte perioder da den norske kongen av ulike grunner kunne være forhindret fra å utøve den daglige regjeringen i landet. Heller ikke det svenske drottsembetet var permanent besatt i perioden selv om den politiske situasjonen i Sverige gjorde at drost ble hyppigere utnevnt. Den manglende kontinuiteten delte ellers drottseten med kanslerembetet.

Da det sentraliserte unionsstyret brøt sammen, ble kong Erik fra sitt tilfluktssted på Gotland, tvunget til å utnevne en drottsete i Norge med fulle kongelige rettigheter og fullmakter i 1439. Valget falt på Sigurd Jonsson. Sigurd trådte imidlertid tilbake da Kristoffer av Bayern ble norsk konge i 1442, og ingen ny ble utnevnt i løpet av Kristoffers regjeringstid selv om kongen var fraværende fra landet. I så vel Danmark som Sverige var Kristoffers regjeringstid preget av vekst i sentraladministrasjonen, særskilt den som var direkte knyttet til kongen og hoffet. Personlig rivalisering og det faktum at de fikk overlatt så mye av riksstyret, bidrog trolig til at de norske riksrådene aksepterte den mangelfulle gjenoppbyggingen av en norsk sentraladministrasjon, inkludert besettelse av riksembeter som drottsete. Selv om unionskongene etter kong Kristoffer ikke oppnådde å bli anerkjente som svenske konger mer enn i avgrensete perioder, fikk Sverige en kontinuitet i riksstyret enten i kraft av en innenlandsk konge som Karl Knutsson Bonde eller under riksforstandere som Norge helt manglet. I Norge ble riksforstanderskap alltid kortvarige.

Sigurd Jonsson trådte fram som riksforstander etter kong Kristoffers død i 1448, og det må ha vært riksrådet som utnevnte ham. Under den påfølgende striden om den norske tronen mellom Kristian 1 og Karl Knutsson Bonde avkrevde begge sidene sin tronkandidat løfter om en norsk sentraladministrasjon med riksembeter gjennom en håndfestning. Karl Knutssons håndfestning presiserte hvilke embeter det var snakk om. «Drottsete» mangler, og i stedet regnes «hovmester» («hofmestare») som det fremste. Det gjenspeiler i så fall en samtidig utvikling i Danmark der hovmesterembetet (dansk «hofmester», senere betegnet som rikshovmesterembete) fortrengte drostembetet som rikets første mann etter kongen og som en slags stedfortreder for ham. Karl Knutsson skal ifølge Karlskrøniken ha utnevnt Aslak Turesson og Einar Fluga til «høvdinger» ved sin norske kroning i november 1449, som det er nærliggende å tro var riksforstandere. Imidlertid var det en annen framtredende tilhenger av Karls norske kongedømme, Erik Sæmundsson, som titulerte seg som «Norges rikes forstander sønnafor Dovrefjell» i desember 1449.

Også hos den seirende siden i striden, Kristian 1 og hans tilhengere, ble det utnevnt en riksforstander. Sigurd Jonsson titulerte seg som «rikets høvedsmann i kongens fravær» etter valget av Kristian i juli 1449, en tittel Sigurd trolig beholdt til han døde rundt 1452/1453. I hvert fall bar en annen av Kristians ledende tilhengere i Norge, Hartvig Krummedike, tittelen «vår (det vil si kongens) hovmester i Norge» i oktober 1453, og «drost i Norge» i mai 1457. Hartvig Krummedike var imidlertid en omstridt person og falt i unåde hos kongen i 1458. Deretter var det neppe noen stormann som var selvskreven til å bekle embetet som kongens stedfortreder i landet, og som resten av aristokratiet kunne slutte opp om. Kristian 1s styringssystem i Norge ble basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon.

Den sterke norske misnøyen med Kristian 1s regjering ble klart demonstrert i håndfestningen for Kristians etterfølger, Hans, den såkalte Halmstadrecessen fra februar 1483. Jon Smør ble utnevnt til riksforstander i interregnet etter Kristians død i 1481. Han er belagt som «Norges riksforstander» («regni Norvegiæ gubernator») i 1482. Som ved kong Kristoffers død i 1448, må det ha vært riksrådet som utnevnte riksforstander. Halmstad-recessen innebar en strengt avgrenset personalunion der hvert enkelt lands riksråd var tildelt en sentral plass i riksstyringen, makten til unionsmonarken var sterkt avgrenset og med sterke garantier for indre selvstyre. Kongen lovte blant annet å besette riksembetene, med hovmester som det fremste. Jon Smør titulerte seg da også som «drost over hele Norge» i mars 1483. At Hans på det tidspunktet ennå ikke var kronet i Norge, kan også ha ligget bak Jons posisjon. Da Jon Smør druknet seinere samme år, ble det imidlertid ikke utnevnt noen etterfølger. Jon ble dermed den siste som brukte en variant av drottsetetittelen.

Kong Hans slo inn på den samme politikken som sine forgjengere ved å la riksembeter stå ubesatt i Norge. Det norske riksaristokratiet var svekket, samtidig hadde den norske erkebiskopen fått stadfestet formelt sin rikspolitiske lederrolle som han i praksis hadde hatt i lang tid, gjennom Halmstad-recessen. Fram til da hadde kongen hatt formell enerett til å kalle inn riksrådet. Nå fikk også erkebiskopen denne retten. I resten av perioden fram til 1537 kom erkebiskopen i stigende grad til å fylle rollen som den mektigste innenlandske politikeren. Knut Alvssons opprør i 1501–1502 medførte dessuten en mye mer bevisst politikk fra unionsmonarkiets side for å styrke kontrollen over Norge. Hertug Kristians visekongedømme i Norge i perioden 1506–1513 var et kraftig uttrykk for denne politikken. Å fylle norske riksembeter permanent som kunne styrke riksaristokratiet overfor kongemakten, var ikke i tråd med denne målbevisste sentraliseringspolitikken. Mennene som ble titulert stattholder, høvedsmann eller riksforstander, over hele eller deler av Norge, i kortere eller lengre perioder i de første tiårene av 1500-tallet, hadde åpenbart ikke embeter av en slik rikspolitisk karakter og betydning. At Nils Henriksson ble utnevnt til rikshovmester, trolig ved Kristian 2s norske kroning i 1514 eller rett etter, skyldtes sannsynligvis at Nils skulle være med å hente dronningen, Elisabeth av Habsburg, i Nederlandene sommeren 1515. Rikshovmestertittelen var åpenbart rent honorær og inneholdt knapt maktfunksjon av noe slag.

Maktkampen mellom unionsmonarkiet og den innenlandske politiske eliten i Norge med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen, kulminerte med sistnevntes nederlag i 1537 da Norge ble politisk underordnet Danmark og reformasjonen ble innført. I det politisk umyndiggjorte Norge etter 1537 (det såkalte lydriket), var det ikke plass for noen innenlandske riksstyringsembeter.